Oppkuven har lurt meg mange ganger. Det utilgjengelige vannet og den utilgjengelige toppen midt i Nordmarka er forgjettet og lover om både tiurleik, storslått utsikt og enorm ørret.
Jeg har aldri fått annet enn myggstikk der oppe. Det, samt gnagsår, hull i sokkene og lite søvn.
– Skal du være med på en kombinert løpe-og sykkeltur, spør kompisen min David.
– Selvsagt, det er jo den tiden av året vi gjør andre ting, svarer jeg.
Høsten, eller vinteren som det er i følge kalenderen, er en fin tid å gjøre andre ting. Jeg løp mye da jeg var yngre. Jeg løp etter bussen og jeg løp etter damene. Det var konstant løpetid i studietiden. Vi løp Tom Waits-løpet. Nå løper jeg fordi jeg liker det, men det blir helst bare på denne tiden av året.
LES OGSÅ: Forumfjes i Osloby
SE SÅ BLID! David Støre og Sondre Sørtveit i Nordmarka. Alternativt oppholdssted for landeveissyklister om vinteren.
Vi har ruten klar. Det vil si, jeg har ruten klar. David har dårlig retnings-og stedsans og vet heller ikke hvor han vil.
– Vi sykler til Kringla og løper til Oppkuven, sier jeg.
David protesterer litt. Mest av prinsipp, men imponerende lite til å være så sterk. Han kan banke meg lett som bare det, og er et enormt O2-vesen. Han er et udyr på sykkelen, og enda råere på ski. I helgen trente han med Arne Post, og holdt følge uansett hvor mye nevnte Post tok i.
– Hvordan får man sparring med Arne Post? Spør jeg.
– Jeg har en slags agent, sier David.
Tilværelsens uutholdelige letthet har fart hardt med David. Så hardt, at han må trene så hardt han kan hver eneste gang han kan.
Det blir krossykler inn i marka. Jeg på min Cannondale. David på sin White. Jeg har valgt en raffinert sykkel. Han har valgt en som tåler syndromet han lider av kalt «David». Han ødelegger nemlig alt. Han har null raffinade men enorm styrke. Perfekt tester. Holder dette produktet mål? Gi det til David, han lider av «David».
På ryggen har vi sekk, landeveissyklistenes erkefiende.
Idrett og sekk hører ikke sammen, likevel utøves landeveisbirken med ransel. På terrengsykkel. Forstå det den som kan.
I sekken har vi joggesko. En slags duatlon. Men ingen bading. Det lover jeg. Ingen triatlon. Jeg står fast på en ting. Triatlon er ikke sykling, verken på denne eller andre planeter. Men løping er fint. Jeg liker å løpe. I skogen, etter bussen, etter damene.
LES OGSÅ: Målestokken- Oakley Radar Lock
FREMKOMSTMIDDEL: Joggesko er særdeles flotte å ha om høsten. Eller vinteren, slik det er i år.
Det regner innover Sørkedalen og det snør på vei opp til Kringla, men ingenting legger seg. Eller vent! I høyden er det melis på trærne. Dette blir spennende. Og kaldt. Rett over null og sludd er bra kjølig. Etter hvert møter vi Sondre Sørtveit. Han har etappeseier i Ringerike Grand Prix og slår følge til vi er ved Kringla.
– Nå skal vi løpe til Oppkuven, sier jeg til Sondre.
«Oppkuven 5» står det på skiltet. Skrevet med blå skrift på mørkegrønn bakgrunn, det betyr sommersti.
Første gang jeg skulle til Oppkuven tok jeg feil sti over en myr. Andre gang like så. Internett påstår det er umulig ikke å få stor ørret i Oppkuven. Jeg mener det er umulig selv med not, så smart er ørreten vetu. Men vann i skoa, det får du ved Oppkuven.
Det, samt utallige muligheter for å velge feil sti.
Og i dag? Mye det samme. «Oppkuven 5» sto det på skiltet, altså fem kilometer eksakt. Blank løgn. Hva for en måsabjønn setter opp et skilt, et relativt nytt et, som ikke stemmer litt en gang? Stien har tatt oss i alle andre retninger enn Oppkuven, faktisk i så motsatt retning som det er mulig å komme herfra. Vi ser ikke engang den snødekte toppen lenger. Kan vi ha løpt feil? Vel, vi har fulgt den blåmerkede stien. Hele veien. Det må være skiltet.
Det må da være skiltet?
– Det er stort det vannet her, og nå må vi rundt det, sier David.
– Det er ikke stort, sier jeg.
– Jo, det sier du bare, sier David.
Så kjekler vi litt.
Det er alltid stas å blånekte når en tar feil. Svarten er et stort vann. Nå må vi rundt hele vannet, et vann som ligger langt unna den stien vi skulle vært på. Ved enden av vannet kommer vi til Butlerhytta. Matstasjon under Grenaderløpet, den ni mil lange skiklassikeren gjennom marka. Vi vet hva stedet heter men ikke hvor vi er.
LANGING: Ved Butlerhytta tar vi en drikkepause i bekken.
– Her går det en sti! Sier David.
– Det er en skiløype. Det er jo ikke noe vits å løpe i den, sier jeg.
– Jo, det sier du bare, sier David.
Så kjekler vi litt.
Så løper vi gjennom skiløypa. Den er først bratt, så myr. Etter hvert kommer vi til Bleiksjøen. Mer myr. Vi kutter til venstre. Det går på vilja nå, så vi går for kompasskurs i retning Oppkuven.
Hvor er sykkelen min? Jeg har løpt snart en mil i myr og på sti. Hard kost for en asfaltjeger som må holde følge med en kar som staker om kapp med Arne Post.
To kilometer grus, så finner vi stien til Oppkuven. Bratt. Mildt. Det føles såm å entre et kjøleskap når vi møter snøen. Den har lagt seg mot toppen! Kaldere. Is på myrene. Ulendt og vått. Gjennomvåt fra tærne til rett under penis. Vi må da snart være oppe nå? Det hadde vært greit, for syklister kan ikke løpe, og jeg har aldri følt meg mer syklist enn jeg gjør nå.
Utkikkstårnet på toppen av Oppkuven ser ut som et reisverk av speidere. Store tømmerstokker er blitt til tårn med en vindeltrapp til toppen. Vinden uler, snøen har bare fått feste på den ene siden av reisverket. Vi står der tynnkledd, ingen hansker, bare en vindvest og superundertøy.
– En trenger ikke så mye klær når en løper om vinteren, sier David.
– Jamen vi løper jo ikke nå, sier jeg.
– Du skal bare protestere, sier David.
Så kjekler vi litt.
SNØ: I Oslogryta er det fire grader og regn, men på Oppkuven, 704 meter over havet snø.
Farten går opp når vi løper ned mot Kringla igjen. Nå er vi på riktig sti, her har jeg surret meg bort mange nok ganger til å være sikker.
– Fryser du på fingrene? Spør David
– Ja takk som byr, svarer jeg.
– Bra vi ikke tok med hansker da, sier David.
Ut av verneområdet møter vi en grusvei, før en ny sti tar oss ned til Kringla. Snøen er borte nå. Vi slipper bremsen og løper det vi er kar om nedover. En blanding av å prøve å stoppe og holde høy fart, er en bedre beskrivelse. En feildosert sti er krevende selv til fots.
Spyttet ut ved Kringla. Litt feilnavigering før vi treffer grusen. Hardt underlag, endelig skal vi sykle igjen. Vi finner syklene i skogen og prøver å skifte.
– Jeg kjenner fingrene men de virker ikke helt, sier David.
– Knokkelfrost. Den blir du ikke kvitt før du kommer hjem, svarer jeg.
David gjemmer trynet i en buff. Jeg har med både tørr lue og buff men har for vondt i hodet til å skifte. Jeg har drukket en halv halvliter med vann i løpet av dagen. Kraftig hodepine.
HJEM KJÆRE HJEM: Ta med deg sykkelkrossen inn i marka, løp til du har knokkelfrost og sykle hjem.
– Det er litt for lite, sier David.
– Det er uansett ikke noe vits å drikke nå, for jeg får brainfreeze av vannet i flasken, svarer jeg.
– Du må jo drikke vann for det?
Så kjekler vi litt.
I den siste utforkjøringen ned til Sørkedalen kjennes det ut som noen stikker en kniv inn i tinningen, og dolken av kaldsmidd stål gyver løs på leggene når vannet fra asfalten treffer oss på veien til Røa.
Dette er dagene jeg drømmer meg bort til om sommeren, dagene jeg drømmer meg vekk fra når de står på. Halvmaraton i myr. Sykkeltur når gradestokken viser rett over null og det er sludd.
Alternativ trening er en fantastisk opplevelse for en landeveissyklist.
…
PS: Korrekt kart over Nordmarkas stier viser at stien vi valgte ikke går til Oppkuven. Shame on you en eller annen.
AVBREKK: En lang løpetur i skogen er et herlig avbrekk fra asfalt og sommer. I den grad det er mulig anbefaler vi å holde seg på riktig sti.
Strava:
Hele turen
Løpeetappen
