Hvor mye watt må du ha for å vinne turritt, norgescup og proffritt?

Denne saken ble først publisert i mai 2019.

Vi begynner med turrittet:

Tyrifjorden rundt

Når det går rolig i et turritt er det ikke verre enn at jeg kjeder meg.

Tyrifjorden rundt blir i 2018 arrangert på høsten og markerer for mange, meg selv inkludert, sesongslutt i Norge. Rittet går over 143 kilometer og starter i Sandvika sentrum og går med klokka rundt Tyrifjorden, før avslutningen er på Vøyenenga i Bærum. Jeg stiller til start som tittelforsvarer i turpulje 1, og kjenner dermed på et aldri så lite press før et ellers uhøytidelig ritt. Jeg vet jeg er en av de sterkeste i et slikt felt, men man vet aldri om det er noen gode som melder seg på i siste liten. Dessuten er det mange mosjonistgampere man ikke skal undervurdere.

Det kommer noen halvhjertede bruddforsøk, men de første timene er kjedelige og kalde. Med tanke på at dette er sesongens siste ritt og resultatpresset jeg legger på meg selv, kjører jeg kynisk.

Det er ganske lett å ligge på hjul opp den bakken til Skaret. 274 watt i åtte og et halvt minutt før den siste og tøffeste biten av klatringen begynner viser at det ikke er all verdens problem å holde følge. Det er imidlertid i rundkjøringen ved Skaret at jeg har bestemt meg for å sette inn støtet. I 2017 ble feltet kraftig tynnet ut her, og det samlet seg ti mann over toppen.

Denne gangen får jeg først bare med meg Johan Noraker Nossen fra Follo. Angrepet er på 514 watt i 55 sekunder, men jeg merker raskt at det ikke veldig mye mer saft i beina.

Fra Skaret til Sollihøgda har jeg fem minutter på 372 watt. Det er nok til at jeg gleder meg stort til utforkjøringen ned til spurten. Samarbeidet går bra, og jeg kan utnytte at vi er to fra samme lag.

Ved mål slår jeg alle rekorder hva gjelder spurtwatt, og det etter tre timer og femti minutter på sykkelen.

Jeg peaker på 1247 watt og har 1069 i ti sekunder – tall som er helt overlegne det jeg presterte på spurtøkt i Sørkedalen med friske bein tidligere i uken. Det blir seier for andre år på rad, og jeg kan strekke hendene i været og juble for den ene fremmøtte tilskueren langs Skuiveien.

Men om jeg vinner turritt, hva holder det til i et norgescupritt?

Dette er tallene fra Tyrifjorden rundt:

Sykkeltid: 3:51 
TSS: 288
Snittwatt hele rittet: 215
NP: 272
5 sek maks: 1178
10 sek maks: 1069
30 sek maks: 618
1 min maks: 507
10 min maks: 308
20 min maks: 278

…

Norgescupritt – Sesongåpning i Trøndelag

Jeg kan altså vinne et turritt. Men i et norgescupritt blir feltkjøringen min satt på prøve, i tillegg til at nivået er høyere, deltagerne flere, og ingen deltar bare for å få seg en tur. Vi er en blid, optimistisk og spent gjeng fra Bygdø IL.

Norgescup er alltid nervøst. Det er omtrent med livet som innsats på sånne førsterunder. Derfor var jeg klok og stilte meg opp tidlig for å få bra plassering ut fra start. Problemet var bare at masteren var akkurat så lang at jeg hadde klart å sige gjennom hele feltet da masterbilen slapp.

På den første runden må jeg bråbremse utallige ganger, og det er et par ganger jeg er helt sikker på at jeg skal gå knallhardt i bakken. På mirakuløst vis unngår jeg velt.

På en av de første rundene, når det omtrent står helt stille i feltet på et av motvindstrekkene, kommer det en førsteårssenior opp på siden av meg og sier:

– Så det er sånn det er å kjøre seniorritt.

Bare vent, kompis. Bare vent. 

Runden er en typisk Norgescup-løype på 21 kilometer. Terrenget ruller, med en hardere bakke på siste halvdel av runden. Vinden gjør at det er ganske forutsigbart hvordan det blir kjørt på de ulike plassene i runden. I starten er det motvind og vanskelig å få til noe, mens det etter bakken ved 13,5 kilometer er medvind og høy fart inn mot målpassering.

Jeg er ikke akkurat den beste til å kjøre i felt, og det koster i et norgescupritt. Jeg kommer meg ikke frem før etter drøye seks mil. Da benytter jeg anledningen til å være med på litt støting i letterrenget før runding ved mål. Det dannes en liten gruppe som samarbeider sånn passe dårlig hundre meter foran feltet, og det er egentlig aldri noe særlig håp.

Drøye tre og et halvt minutt på 369 watt er også nok til å få syre nok i beina til å legge meg bak i feltet igjen for å få igjen pusten.

Det dannes etterhvert en kvartett foran bestående av Uno-X-duoen Jonas Abrahamsen og Kristoffer Skjerping, Erlend Blikra fra Coop og offensive Ken-Levi Eikeland fra Tønsberg CK. Jeg prøver å støte meg opp i det som er et meget seigt motvindsstrekke.

I løpet av 1,42 med 428 watt er jeg oppe hos kvartetten.

Bakfra kommer etter hvert Kristian Kulset fra Uno-X, Aksel Aasheim fra Joker Fuel of Norway og Kjetil Amundrud fra Asker opp, og jeg tenker at dette – dette kan faktisk gå. Nå er jo alle representert. Jeg prøver å få i gang et samarbeid, for hvis dette skulle gå inn er jeg sikret en åttendeplass, og det er på ingen måte hverdagskost for en rytter som meg.

– Ser du ikke at de er tre stykker?!, sier Coop-Blikra når jeg prøver å få ham til å bidra. Ja, jo. Jeg ser jo at Uno-X er mange, men jeg gir jo blanke faen i den seieren uansett. Uno-X vil jo forståelig nok ikke taue spurtraske Blikra til en finale. Dermed ebber det ut i ingenting. Til tross for at Uno-X sitter med tre mann foran, er det overraskende nok Uno-X-rytteren Idar Andersen som henter oss inn igjen. 

Jeg rekker så vidt å tenke «merkelig», før han går solo og ingen holder følge. Andreårssenioren ser seg aldri tilbake, vinner overlegent og kommer alene til mål. Jeg blir droppa i bakken med syv kilometer igjen til mål og triller alene inn til en 70. plass, tre minutter bak vinneren.

Dette er tallene fra norgescupåpningen i Skogn

Sykkeltid: 3:47
TSS: 331
NP: 295
Snittwatt hele rittet: 234
5 sek maks: 895
10 sek maks: 830
30 sek maks: 591
1 min maks: 482
10 min maks: 325
20 min maks: 286

…

UCI-ritt - Ringerike GP

Jeg kan vinne turritt og på gode dager være med i finalen i norgescupen. Men hva holder det til når proff-og kontinentallag fra Norge, Danmark og Belgia setter hele feltet på strek? Jeg er klar for en av de absolutt kuleste klassikerne i norsk sykkelsport – Ringerike GP.

I motsetning til vanlig finner jeg en åpning i feltet allerede i den første lille bakken, og jeg tenker at når jeg først er foran, så er det vel bare å kline til.

Mest sannsynlig kommer jeg ikke til å ligge foran med så veldig mange andre anledninger senere i rittet, så hvorfor ikke? 

Fra jeg angriper og til toppen har jeg 465 watt i 1,53 og er rimelig tungpustet på toppen. Vi blir en ganske stor gruppe som jobber sammen, og i den kommende bakken ser vi at vi ikke kan se feltet lenger.

Den neste bakken forserer vi på 400 watt i drøye tre minutter, og i løpet av denne bakken kommer det en motorsykkel opp på siden som leser opp numrene til oss som sitter i front.

Det er faktisk en altfor motiverende tanke å tenke at nå kommer sannsynligvis navnet mitt med på LIVE-feeden til procycling.no, og at gutta i Bygdø-bilen får vite at jeg er foran i brudd.

I bruddet sitter jeg med ti andre. Alle de norske kontinentallagene er representert, det samme er de danske, samt Lotto Soudal U23 og noen norske klubblag.

Samarbeidet er imidlertid ikke det beste, og vinden er for min del drepende. Kall det gjerne sært, men jeg er såpass informert at jeg kjenner igjen Brent Van Moer fra Lotto Soudal U23 og Mathias Norsgaard fra Riwal Readynez i bruddet.

De to tok henholdsvis sølv og bronse på U23-tempoen under VM i Innsbruck i 2018. Jeg når ut til Norsgaard og anmoder han til å være med å ta føringer.

– My team is riding in the back, svarer proffen. 

Etter 13 kilometer passerer vi mållinjen for første gang. Jeg ser opp mot speakeren, som er en god venn av meg. Han gir meg et blikk som er både anerkjennende og overrasket.

Jeg har det rett og slett veldig gøy i fronten av et anerkjent UCI-ritt. 

Bruddmoroa består av 40 minutter med 309 i snittwatt og 182 i snittpuls. Bruddet blir kjørt inn i bakkene opp mot Eggemoen.

Etter at et nytt brudd har fått gå, venter kjærkomne 26 minutter med 167 i snittwatt.

Jeg merker likevel at jeg begynner å bli aldeles seig i beina, og jeg har funnet min faste plass på halen.

Seige bein langt bak i feltet er naturligvis dårlig, spesielt når det plutselig kommer et åpent strekke med sidevind.

Fra jeg begynner å skjønne at jeg snart kommer til å slippe til jeg faktisk slipper har jeg kun 267 i snittwatt i ni minutter.

Det er vel det som er prisen å betale for å kjøre alt man kan i starten. Etter kun to timer og femten minutter og 87 kilometer er rittet over for min del, og jeg må sykle slukøret tilbake til Hønefoss sentrum.

Men jeg var i brudd i Ringerike GP, og det tror jeg ingen jeg pratet med i målområdet etterpå ikke fikk med seg. Men det var også det. Rittet blir vunnet av Kristoffer Skjerping.

Dette er tallene fra UCI-rittet Ringerike Grand Prix

Sykkeltid: 2:15 før jeg ble tatt ut
TSS: 200
NP: 297
Snittwatt hele rittet: 248
5 sek maks: 832
10 sek maks: 696
30 sek maks: 569 
1 min maks: 498
10 min maks: 353
20 min maks: 320

…

Konklusjon 

Selv om de ikke er dramatisk mye høyere jo høyere status det er på rittet, er det enormt med talent og treningsarbeid som må til for å fortsette nivåtrappen. 

Det er liten tvil om at det ikke kjøres like hardt i et turritt som Tyrifjorden rundt enn i norgescup og de norske UCI-rittene.

Men det som gjør turrittet til en langt enklere affære, er at posisjonskampen er markant mindre. Vi sitter vesentlig tettere og det er mye mindre marginer i norgescup og UCI-ritt.

Med svært ukontrollerte rammer i norgescupen blir det ofte svært nervøst, spesielt i starten. I UCI-ritt er det ofte store lag som har interesse av å holde det noenlunde kontrollert, mens det ofte er mer kaos i Norgescup, for ikke si et totalt kaos i turrittene.

Det er også utslagsgivende at det er jevnt over høyt nivå på omtrent halve Norgescup-feltet, mens så godt som de fleste i UCI-rittene holder et meget høyt nivå.

Den høyeste ettminutts-watten kom faktisk i Tyrifjorden rundt. Forskjellen er imidlertid at den i turrittet kom som en del av et avgjørende rykk, mens det i Norgescup og UCI-ritt gjerne kommer mens man biter seg med over bakketopper og kneiker gjentatte ganger.

Dette gjenspeiles gjennom forskjellen i normalisert watt, «Normalized Power». Den høye NP-en gjenspeiler ujevn kjøring, noe som også er noe som skiller et langt turritt som Tyrifjorden rundt fra Norgescupen på Skogn og Ringerike GP.

Så hva holder det til om du er litt bak de beste i et turritt?

Dessverre må vi konkludere med at det er ganske så mye tøffere nivå i norgescup og UCI-ritt enn i turritt.

For en rytter som meg er jeg sjeleglad når det roer seg ned og man får pusten i ritt på høyt nivå, mens hvis det går sakte i turritt, pleier jeg å kjede meg noe voldsomt. Samtidig er det viktig å poengtere at det finnes turritt der det er mulig å få til et vanvittig kjør over lenger tid.

Alt avhenger av hvordan du selv gjør rittet, og hvem du får med deg på det. Men uansett hva du gjør, vil det likevel være flere og hardere akselerasjoner i Norgescup og spesielt i UCI-ritt. Og skal du opp på det neste nivået er det bare en ting som gjelder – trening.

Hva betyr TSS og Normalized Power?

Normalisert watt, eller «Normalized Power», regnes ut fra en kompleks algoritme, og har som hensikt å beskrive hvor hard en økt har vært bedre enn hva gjennomsnittswatten gjør. Dersom det kjøres jevnt, vil det ikke være så stor avstand mellom snittwatt og NP, men dersom det kjøres ujevnt kan forskjellen være stor.

Da signaliserer den normaliserte watten bedre hvordan det føles. 

TSS står for «Training Stress Score», og er et slags poengsystem som viser hvor hardt eller langt du har syklet. Man kan maksimalt få 100 TSS per time, og TSS regnes ut fra den enkeltes funksjonelle terskelwatt.

Magnus Drivenes, 23

Magnus Drivenes er 178 cm med en matchvekt på cirka 68 kilo. Hans styrker finner vi i korte bakker og ujevn kjøring, mens han stort sett mistrives i lengre bakker og seige utskillingsritt. Feltkjøring og posisjonering er hans kanskje største svakheter. I 2018 registrerte han 622 timer trening, som er mindre enn snittet på samme prestasjonsnivå. Han tar treningen seriøst, men er samtidig opptatt av å ha det mest mulig gøy. Han definerer syklingen som selvrealisering der personlig utvikling og opplevelser står i fokus. 

Twitter: @magnusdrivenes

Instagram: @magnusdrivenes