Sykkelsportens minst glamorøse steder

1. Roubaix, Frankrike

Når en tenker på Paris-Roubaix tenker en på den siste kilometeren inn til mål, den siste behagelige brosteinsstrekka som går i en alle av løvtrær, inn på den historiske velodromen, før rytterne vasker seg i de ikoniske dusjene i betong-garderoben.

Roubaix må jo være en søt liten by, med café-stemning som i Paris? 

Roubaix er alt annet. Roubaix er byen der alt gikk galt, en by full av trafikk, bråk, sosial nød, vold – alt som kan være galt med en storby. Sist vi var der ble vi tvangskjørt hjem av en beboer som forklarte at det var alt annet enn trygt å være bedugget i gatene, og på hotellet ble vi holdt våkne av en saksofonist.

Sistnevnte satt nede på en T-banestasjon og spilte for full hals, bak en låst ståldør med kjetting på. 

Det eneste stedet i Roubaix en bryr seg om sykling er akkurat på velodromen. På de omkringliggende fotballbanene aner folk knapt at det er sykkelritt – selv på dagen der Paris-Roubaix arrangeres.

2. Mur de Huy, Belgia

Den bratte bakken som slynger seg opp mellom mursteinshusene før det er målgang på toppen av Huy virker idyllisk på TV, men om du reiser dit når det ikke er sykkelritt er status på området en ganske annen.

Huy ligger i dag i det som er den fattige delen av Belgia, og det er som om det hviler en tung depresjon over hele området.

Stedet er preget av mye trafikk, biler parkert overalt, moderne murhus som ikke akkurat snakker med de gamle, frituur-sjapper i øst og vest, slitne låver og beitemarker der oppblåste okser vandrer. På toppen av bakken finner du også en liten fornøyelsespark kalt Mont Mosan.

En og annen sel viser kunster for en fisk, men ellers må du forholde deg til sjiraffer og dinosaurer i glassfiber, samt attraksjoner som trenger både maling og stell. 

3. Liège, Belgia

Det finnes vakre steder i Liège, det er ikke det. De mange gamle steinbygningene er flotte, og på en løpetur i byen fikk jeg meg noen kilometer i en trivelig park. Men jevnt over står byen til terningkast 1.

På et eller annet tidspunkt skulle alt skje i Liège. I etterkrigsårene skulle alt bygges raskt og billig, og på 90-tallet og utover skulle det meste bygges futuristisk.

Det er denne absurde miksen av alle tenkelige byggestiler, de store veiene som går gjennom byen, som gjør dette til et sted du ikke vil være lenger enn høyst nødvendig.

Du finner gode spisesteder om du tar deg litt tid på tripadvisor eller lignende, men om du bare tusler rundt og er sulten er det svært sannsynlig at du får et måltid du sent vil glemme.

Da vi syklet turrittversjonen av Liège-Bastogne-Liège og kom til Côte de saint Nicholas, sto det en gruppe menn i hvit singlet og gullkjede og grillet midt i veien, en av dem hadde til og med en god, gammeldags ghettoblaster. 

4. Eggemoen, Norge

Det høres ganske kult ut å si en skal ha målgang på en flystripe, men hvor kult er det egentlig? Utenfor Hønefoss ligger Eggemoen flyplass, en liten stripe asfalt for småfly.

Men rundt Eggemoen er det bare furuskog og en diger vei uten veiskulder, så å sykle dit for å se hvor Tour of Norway en gang hadde målgang er alt annet enn hyggelig.

Tour of Norway var under Birger Hungerholdts ledelse viden kjent for å være et av de best arrangerte rittene i Europa, og han var virkelig bevisst at han gikk for å lage bra sykkelløp – ikke et vakkert sykkelløp.

Den gamle industribyen Rjukan er også høyt på listen, men ingemansslandet rundt Eggemoen flyplass fortjener dessverre en plass på denne listen.

5. Bergen

La det ikke være noen tvil: Bergen laget et av de beste verdensmesterskapene noensinne. Publikum var ville, til og med under medaljeseremoniene var det stinn brakke.

Tilskuerne jublet på absolutt alt som befant seg i løypen, enten det var TV-motorsyklister, Alexander Kristoff, Chantal Blaak eller Susanne Andersen. Vi velger også å se bort ifra alle millionene som forsvant etter en merkelig hatteparade i ledelsen. 

TV-bildene fra Fløyen og Bergen sentrum var også helt hinsides, den siste kilometeren fra bryggen og inn ga alle, særlig de oppmøtte, gåsehud. 

Men har du prøvd å sykle den siste kilometeren inn til mål? Der er det mellom tre og seks filer for biler om en inkluderer diverse busslommer, og området er i det hele tatt svært eksostungt.

Det er ikke spesielt sykkelvennlig å legge opp til runder fra sentrum, her har Bergen uendelig mye å lære av Oslo hva gjelder tilrettelegging for syklister.

6. Aostadalen

Det høres idyllisk ut med Aostadalen i Italia. Giro delle Valle d’Aosta går der hvert år, og da skal rytterne over utallige kjente fjell. Titter vi på listen over tidligere vinnere finner vi Pavel Sivakov, Thibaut Pinot, Fabio Aru, eller Mauri Vansevenant, for å nevne noen – rittet er et av de mest prestisjefylte for fremtidige sammenlagtfavoritter.

Fra Aostadalen finner du kjente klatringer som Colle di Gran San Bernardo, Col du Petit Saint Bernard eller klatringen til Cervinia ved foten av Matterhorn. I tillegg har du utallige større og mindre klatringer som er så godt som folketomme. 

Men byen Aosta er et støvete industrimareritt, og gjennom dalen går det enormt med trafikk. Du finner både motorvei og en mindre sidevei, men begge to er fulle av aggressive bilister. I dalen har du i sommerhalvåret også en trykkende varme.

Syklingen rundt Aosta er bra om du liker å klatre, men hold deg for guds skyld i dalsidene!

7. Tourmalet, Frankrike

Tourmalet i Pyreneene er en av de mest ikoniske klatringene vi har i sykkelsporten, men nå er det en gang slik at når det er målgang i Tour de France trenger en litt plass å gjøre av følgebiler, motorsykler, publikum samt presse.

For Tourmalet sin del betyr det at målgang ikke er på selve toppen der vi finner monumentet over legenden Octave Lapize som gisper etter luft. 

Målgang har altfor ofte vært noen kilometer fra toppen, i en by ved navn La Mongie. Fjell kan være utrolig vakre, men også lette å gjøre stygge. Der har franskmennene virkelig lykkes. 

Tourmalet er kledd i utallige skiheiser, og La Mongie er senter for det hele. Der finner vi en langsgående bygning i betong, en brutalistisk 70-tallstolkning av hotellet fra The Shining, en blanding av en hotellmaskin fra Gran Canaria og Galleri Oslo. 

Du finner noe som kan være en antydning av koselig fjellarkitektur på vei inn i La Mongie, men nei, på dette stedet stopper du ikke for å ta bilder. 

8. Gran Canaria, Spania

På Gran Canaria finnes det nok av vakre steder, det vet alle som har syklet der. Oppover i fjellene finnes det både koselige overnattingssteder og fine restauranter. Vi må heller ikke glemme hovedstaden på øya, Las Palmas. Det er en ekte storby, der gamlebyen er full av liv og koselige hus. 

Like fullt drar vi alle som en, oss selv inkludert, til sørsiden av øya. Logistikken på den grusomt stygge solsiden er så befriende enkel at alle kaster all sin estetiske sans på båten, og tviholder på konseptet bo billig – spis mye.

Det er et eller annet rart med å fly til Gran Canaria med en sykkel til 70.000 i bagasjen, og ikke ville betale mer enn 400 kroner natten inkludert mat.

Der sitter vi sammen med likbleke tyskere med ølvom, purkerosa briter som mangler tenner etter en tur på byen og bitte små pensjonister fra det spanske fastlandet som er på ferie. 

Men veiene er bra og sol er det garantert, men huff for et sted. 

9. Champs-Élysées

Når syklistene dundrer opp og ned Champs-Élysées på den 21. etappen av Tour de France er det vakre bilder vi er vitne til, enten vi ser det på TV eller kanskje er der selv (Ja, det fantes en tid man gjorde slikt).

Fjorårets høstutgave med lav sol, eller de gangene etappen har vært kjørt på kveldstid, har virkelig skapt vakre bilder.

Men så fort det ikke er Tour de France, altså alle de andre dagene i året, er det en tofelts vei der syklistene sykler. Det er det nærmeste du kommer Bangkok i Europa, med tuting, eksos og et merkelig system i kaoset. 

Like fullt er det faktisk mange vakre fortauskafeer langs promenadegaten, det skal franskmennene ha. Men å komme seg fra den ene siden av gaten til den andre.

10. Mortirolo 

Mortirolo er en av sykkelsportens virkelig ikoniske klatringer. Stigningen har gitt navn til både sykler og utstyr, og midtveis i den stupbratte klatringen finner du til og med et monument til ære for nå avdøde Marco Pantani.

Klatringen ligger ikke langt unna viden kjente Stelvio og Gavia, to pass ofte brukt i forbindelse med Mortirolo. Men der bilder fra Gavia og Stelvio gir også ikke-syklister gåsehud, er Mortirolo noe helt annet. 

Bakken går rett inn i en skogkledd åsside, og der skal du være i over en time mens du desperat forsøker å finne en slags rytme. Inne i skogen har du ingen utsikt over Valtellinadalen, men du får garantert selskap av alle mulige insekter.

Noen av dem biter, men de fleste bare surrer rundt hodet ditt. Først den siste kilometeren får du en slags følelse av å ha besteget et fjell, men Mortirolo oppleves av de fleste som en solid nedtur.