Seks norske om vårens beste ritt

Alexander Kristoff (33) har vunnet Milano-Sanremo, Flandern rundt, Gent-Wevelgem, Driedaagse de Panne og Scheldeprijs, og er med det for lengst en levende legende. Men når du er favoritt til å kunne vinne enhver tenkelig vårklassiker, synes du egentlig at rittet er hardt da? 

– Jeg går inn i klassikerne med et håp om å prestere, så det er ikke noe nytt for min del. Men jeg husker godt de første årene der jeg var uten sjans, da var det hardt og jeg følte det var langt opp. Men så var det ikke så store forskjellene på å henge med og være med på å prege løpet. Men det var ikke sånn at jeg plutselig klarte det, det gikk gradvis. 

– Jeg må spole tilbake til det jeg egentlig skulle spørre om, er det hold i tesen om at klassikerne er hardere enn andre ritt?

– De er gjerne harde fordi de er lenger, vi sykler ofte i over seks timer, og i Sanremo er vi jo over syv. I Klassikerne er det jo bånn gass store deler av løpet, men det er like hardt for meg å kjøre i Alpene også. Da er det kortere perioder med hardt, men jeg sliter like mye i Tour de France med fjell dag ut og dag inn. 

– Du har jo vunnet Flandern rundt, er det favorittklassikeren?

– Jeg liker Flandern rundt veldig godt. Jeg hater underveis for det er så hardt og brutalt, men jeg presterer godt der og har alltid en god følelse når jeg kjører. Men det mest behagelige med klassikerne er Sanremo, det er litt roligere på starten og du har mulighet til å se litt på landskapet. Også er det kult underveis når du bare flyr avgårde langs vannet. 

– Om vi snur på det, hvilket løp liker du minst?

– Roubaix liker jeg minst for der har jeg ikke prestert, jeg føler at jeg ikke er helt i min egen sfære. Roubaix er mer monotont, det som en tempo der du bare trøkker og trøkker og aldri får et hvileskjær. I Flandern er det mer av og på. 

– Du har jo hatt en del teknisk i Roubaix?

– Jeg har punktert mer i Roubaix. Jeg kjører ikke mye på brostein til vanlig og jeg er jo tung. Vi har også kjørt med 28 mm dekk mens jeg burde ha 30 mm, men det har ikke vært tilgjengelig fra våre sponsorer. Jeg kunne jo ha kjøpt det selv og jeg har jo bedt om det, men på den andre siden ruller det dårligere i starten, så det er en avveining. 

– Til slutt, om vårklassikerne blir avlyst, hva da?

– Jeg håper det går som normalt, for som regel blir det bare flytta. Da blir det bare mas på høsten i stedet.

Klatreren

Katrine Aalerud (26) er en eminent klatrer som i tillegg har en god avslutning. Det er akkurat de egenskapene en trenger for å nå målet om å vinne Liége-Bastogne-Liége. 

Katrine går godt oppover, og med det venter hun heller på den siste uken av klassikersesongen, Ardenneruken. Da er korte bakker og brutal brostein byttet ut med lenge og seige stigninger. Det gjør Ardennerrittene harde på en annen måte.

– Du ble nummer ni i Liège i fjor. Vinner du Liège?

– Ja det vinner jeg. 

– Gjør du? 

– Jeg har bestemt meg for å vinne det rittet men jeg har ikke tenkt å sette meg et år for seieren. Jeg er glad i Liège- det er fordi de har litt lenger bakker, jeg vet ikke det er der jeg har prestert best. 

– Men det vi egentlig lurte på, er det sant at klassikerne er hardere enn andre ritt?

– Jeg føler alle ritt er harde, men det er mange som spisser formen mot klassikerne. Klassikerne er harde ved at en aldri vet om det er helt ræva vær eller om det er bra vær, men ja, det er korte og harde bakker, det er lange bakker der alle tar i overalt og du må posisjonere seg hele tiden for alle vil være først. Jeg må si meg enig i at det er hardere enn normalt. 

–  Hvordan skiller Ardennerklassikerne seg fra brosteinsklassikerne?

– Det er ikke den samme posisjonskampen i Ardennene som i brosteinsrittene. Men det er en konstant kamp i de små bakkene, og de er det mange av. Lagene kjører på toppen av de små bakkene, og havner du bakpå der havner du bakpå når de lange bakkene starter. 

– Har du en favorittbakke i Liège?

– Hehe, jeg er litt dårlig med navn, men den lengste bratteste der du kommer gjennom en trang by og så sykler rett opp en vegg.  

– Houffalize?

– Ja, den! Den er to kilometer og du må jobbe sinnsykt hardt. Jeg skulle gjerne hatt en sånn bakke litt nærmere mål. 

– Rent bortsett fra at du er god til å klatre, hva gjør deg til en god rytter i Ardennerklassikerne?

– Jeg tenker kanskje ikke så mye. Liège er det lengste og hardeste rittet, og jo lenger og hardere jo bedre er jeg når de andre blir slitne.

Best på brostein

Susanne Andersen (22) på Team DSM er fast bestemt på å vinne Flandern eller Roubaix, og vet akkurat hvorfor hun kommer til å gjøre det. 

Selv om Susanne Andersen er 22 år, og allerede godt på vei mot en solid karriere, med en klar målsetning om å vinne de aller største klassikerne. 

– Si meg Susanne, er klassikerne hardere enn andre ritt?

– Alle ritt er harde på hver sin måte, men det som er spesielt med klassikerne som du ikke får resten av året er været. Paris-Roubaix når det regner er verre enn Paris-Roubaix når det er sol og varmt. Klassikerne er i tillegg lange, men uten at en kjører roligere av den grunn. 

– Hva gjør deg til en som kan vinne klassikerne? 

– Jeg er relativt eksplosiv, og jeg holder også på å utvikle maskineriet så jeg kan overleve bakkene også. Men det handler om å være konstant på hele dagen, for du er nødt til å kjempe for hver eneste posisjon, særlig inn mot brosteinspartier og bakker, du har aldri tid til å slappe av. Jeg er god på å holde fokus, jeg er god på posisjonering og jeg tåler dårlig vær. 

– Du nevnte Paris-Roubaix som et ritt som er hardt i dårlig vær, fikk du i det hele tatt satt deg inn i løpet før det ble avlyst? 

– Vi kjørte recon i fjor med laget, og vi kjørte Cervelo Aspero med 28 mm dekk. Vårt Paris-Roubaix er kortere og vi har ikke transportetappen på starten, så får du en tidlig velt hos oss kan rittet kan avgjøres på første brostein. Jeg husker Carrefour de l’Arbre som veldig brutal og teknisk i starten, med noen sleipe svinger der det kommer til å gå brutalt for seg om det regner. 

– Om Carrefour rakk å bli en slags favorittpavé, hva er favorittklassikeren?

– Det må være Flandern. Det er kanskje et standardsvar, men det er den hardeste og største klassikeren. Men jeg synes også Nieuwsblad er et kjekt ritt. Siden det er også det første løpet på kalenderen har det en annen nervøsitet i rittet. Alle er usikker på andres form og en kan overraske om en har hatt en god vinter. 

– I fjor ble jo Roubaix avlyst, hva tenker du om det samme skjer igjen?

–  Da Paris-Roubaix ble avlyst i fjor høst var vi så vant til at ritt ble avlyst at det ikke kom som et sjokk. Det var verst med de første rittene da en ikke visste noe om pandemien og en ikke visste noe om hva som kom til å skje.

Veteranen

Emilie Moberg (29) har syklet på øverste nivå i et tiår hvor kvinne-sykling har hatt enorm utvikling. Når du leser dette har hun trolig fått beskjed om laget hennes får kjøre Paris-Roubaix.

– Du har sett den ene klassikeren etter den andre bli arrangert også for kvinnene. Har rittene samme status for dere som herrene?

– Ja det vil jeg si, hvertfall sånn det er nå. For 7-9 år siden hadde vi ikke så mange klassikere, men nå får vi Schjeldepris også, det betyr at vi har nesten alle de samme klassikerne som gutta. Det er er like mye prestisje for oss som det er for dem. 

– Si at Drops får kjøre Paris-Roubaix, hva tenker du da??

– Det er noe av det tøffeste du kan vinne fordi det er så brutalt. Det er med skrekkblandet fryd at en går inn i noe en ikke vet helt hva innebærer. Men det en vet er at det er sinnsykt hardt, det er utstyr som skal holde hele veien, det er ganske mange faktorer rundt rittet i tillegg til all gimmicken. Det er kult at vi også får delta.

– Selv om du ikke har kjørt i Roubaix, en viss erfaring med brostein har du vel?

– Har du flyten på brostein er det gøy og har du ikke flyten på brostein er det ikke gøy. Jeg har både gode og dårlige dager på brostein i Belgia. Men den brosteinen som er i Paris-Roubaix se jo bare ut som en sti. Jeg er glad i brosteinen i Nederland, men brosteinen som er i Roubaix den er, hva er det de kaller det igjen? «Baby heads» er det vel de sier. 

– Hvordan kommer det til å gå om du får kjøre der? 

– Det vet jeg vet ikke, jeg må teste løypa og finne litt ut av dette. En sier jo at Paris-Roubaix er flatt og sånn sett burde det passe meg bedre. Men det er hardt, og har du ikke en god dag på brostein så går det ikke. 

– Men av klassikerne du har kjørt, hvilken liker du best?

– Det tror jeg er Gent – Wevelgem. Er det en ekte klassiker? 

– Jada, vi har den på listen over klassikere..

– Jeg har bare alltid likt den klassikeren, særlig slik den har blitt de siste årene. Du har Kemmelberg som er hard nok, arrangøren har lagt inn grusstrekker, det er gjerne litt sidevindskjøring mot slutten. Finalen er teknisk, men rask. Du skal gjennom byen og det svinger litt de siste 500 meterne. Det finnes kanskje mer teknisk finale men du må være plassert av laget gjennom siste kilometerne.

Tar det som det faller seg

Andreas Leknessund (21) beskrives av mange som Norges største sykkeltalent. Men selv liker han ikke talentbegrepet, han er litt redd for brosteinen og gleder seg aller mest bare til å kjøre løp. 

– Hva tenker du om vårklassikerne, Andreas? Har du en favoritt, eller er du litt som Edvald, du tar det som det faller seg? 

– Jeg er nok mer som Edvald, jeg kjører det jeg får beskjed om! Jeg synes det er spennende å se på klassikerne på tv, særlig de aller største rittene, slik som Paris-Roubaix. 

– Har du så planer om å kjøre Roubaix?

– Jeg kjører det om jeg får beskjed og jeg tror det er gøy, men mine egenskaper kommer nok mer til rette i andre typer ritt. Selv om det er kult å se på tv med velt, trøbbel og kaos, er jeg ikke så veldig glad i det personlig. Det er mulig jeg er litt forsiktig av meg.

– Så du vil ikke vinne Paris-Roubaix?

– Hehe, det er kult å vinne Paris-Roubaix, men for min del passer jeg nok bedre i Ardennerklassikerne, hvertfall på sikt. Jeg liker de typene som vinner der. Alaphilippe og Valverde er utrolig allsidige, og det synes jeg er kult. Det er kanskje derfor jeg synes de rittene er ekstra kule. 

– Hva er det som gjør at du tenker de løpene passer deg deg godt?

– Jeg har ikke sagt jeg kommer til å gjøre det bra der med det første, men jeg håper på sikt at jeg kan få en kombinasjon av klatrestyrke og trøkk til å kjøre bra i kortere bakker, jeg tror nok det skulle passe meg fint etterhvert. Får jeg noen flere år på World Touren håper jeg at jeg skal kunne hevde meg.

– Du omtaler bakker i Ardennene som litt korte, men de er vel ganske lange, typ opp til 15 minutter? 

– Jeg tror alt fra to og oppover passer meg fint. Enten det er to, fem eller ti minutter, det er slike bakker trives med foreløpig. 

– Så hvordan tror du rittene blir i din første proffsesong?

– Jeg gleder jeg meg veldig til å prøve ting jeg ikke før, slik som nye ritt og en ny rolle. De siste årene har det vært ritt som passer meg, og jeg har fått mye støtte fra laget og må kjøre passivt. Nå blir jeg satt i en rolle der jeg brukes tidlig og må kjøre for andre, det er lenge siden. Det blir gøy å kjøre med lave skuldre igjen. 

– Og skulle noe bli avlyst? 

– Det er i såfall kjedelig, men helt greit. Jeg henger meg ikke opp i det.

I startgropa

Jo kaldere, jo lengre, jo mer brostein og jo flere muligheter til at ryttere står av eller velter ut - jo bedre prestere Uno-X’ Jonas Iversby Hvideberg. 

Om du ikke husker hvem Jonas Iversby Hvideberg (22) er, det er han som tapte NM-gullet i fjor med ett tusendedelssekund. Før den tid hadde han vist seg frem som den sterkeste rytteren på Uno-X da de debuterte i de belgiske vårklassikerne, og i ungdommen viste han seg frem med en femteplass i juniorutgaven av Paris-Roubaix. Av dagens unge og ferske proffer, er han den mest rendyrkede klassikertypen.  

– Er klassikerne så harde som de sier?

– Basert på det jeg har erfart er det de hardeste rittene jeg kjører hele året.

– Hva er det som gjør at du trekker den konklusjonen?

– Det er i hvertfall de hardeste løpene om en ser på tall som Training Stress Score, kaloriforbruk og timer på setet. Det er i de rittene jeg får de største tallene, så det sier seg selv at de koster mye.

– Hva er det som gjør det så hardt? 

– Veldig typisk så har du dårlig vær, det er tyngre i regn enn det er med 20 grader og sol uansett hvordan du vender på det. Da jeg kjørte Kuurne-Brussels-Kuurne og Le Samyn i fjor er det snakk om ritt på over 200 kilometer. Det er fem timer med relativt bra kjør hele veien, og så begynner finalen begynner med over to timer igjen. Da er det snakk om to hvor du i snitt ligger på terskel, og i tillegg har du småspurter, du sykler på små veier og du har en konstant posisjonskamp.

– Men hvorfor blir det sånn i Belgia i mars og ikke Frankrike i mai? 

– I Belgia er det smalere veier med mange svinger, i tillegg til en hel haug av kryss. Det blir mye stopp og start, og alle vet det er kritisk å komme foran i feltet tidlig. Da blir det jag hele dagen. Du blir straffa av de som sitter i front, de kjører hardt over toppene og da blir det tung å være bak, de vet hvordan de skal ta deg. Når du kommer til mai, været er bra og du sykler på store veier i Frankrike er det mer avslappet. Du har peak watt i bakkene, men rolig stemning bort dit. 

– Allerede i din første klassiker, Kuurne i fjor, satt du med tetgruppa inn. Hva gjør deg så god i klassikerne?  

– Det pleier å være en fordel for min del når det er seigt og en bare er helt utslitt. Kuurne var egentlig litt som forventet. Jeg var helt ferdig og hadde mer enn nok med å fokusere på å holde meg på sykkelen. Men at det er hardt på den måten gjør at jeg kan prestere, for når du holder på i fem timer er det mange måter å vinne et sånt løp på. Du kan være taktisk, du kan ha unik kjennskap til løypen, du kan spurte eller du kan klatre. Det er kanskje derfor det er så fett å se på på tv. 

– I fjor røk mye av klassikersesongen. Hvor skuffet blir du om det samme skjer i år?

– I Kuurne og Le Samyn så jeg at jeg kunne løse løpet bra, og da så jeg at jeg kunne være med å kjempe om topp ti denne sesongen. Men jeg kommer ikke til å la meg vippe meg av pinnen om det ikke blir løp, det ga meg nesten en fordel i fjor, det slo positivt ut på treningen. Jeg har lyst å vise meg frem, men jeg har et langtidsperspektiv på det jeg holder på med. 

Følg vårklassikerne på landevei.no/proffsykling