Monica Storhaug forsvarte VM-gullet i ultra-sykling

Topp 3 kvinner, 12-timers 
1. Monica Storhaug, Norge,  253.2 miles
2. Sarah Cooper, USA, 248.4 miles
3. Danilea Genovesi, Brasil, 222 miles

Fullstendige resultater 

Se fakta om ultrasykling lenger ned i saken

Saken fortsetter under

Fryktet at alt skulle gå i vasken 
Utover sommeren og høsten ble kneet gradvis blitt bedre, og treningen mot sesongens høydepunkt gikk på skinner. Men bare tre uker før avreise til USA fikk Storhaug et uventet avbrekk i formtoppingsplanen. 

– Helt til jeg plutselig fikk et tilbakefall på utmattelsen som jeg har slitt med fra tid til annen siden jeg hadde kyssesyken i 2015. Men tre uker før avreise til USA, passet det veldig dårlig med en ukes pause i treninga. Jeg ble nok ikke satt så mye tilbake fysisk, men mentalt fikk jeg en knekk og vi vurderte seriøst å avlyse turen, sier hun. 

Storhaug kom imidlertid til hektene, fikk samlet seg mentalt, og reiste likevel. Men ambisjonene om å forsvare VM-gullet fra i fjor hadde hun lagt fra seg. 

– Heldigvis kom jeg meg på beina igjen og fikk samla huet, men jeg ikke hadde trua på seier, og langt ifra. Av de 19 damene som sto på startstreken, var det flere som har vunnet RAAM (Race Across America, journ.anm.) og lever som fullsponsa ultrasyklister, sier Storhaug. 

Med så mange utfordringer både gjennom sesongen og på selve rittdagen, betyr seieren ekstra mye. 

Saken fortsetter under

Kjente på prestasjonspresset
– Jeg hadde en ganske tung dag så jeg måtte grave dypt for å fullføre. Tidlig i rittet kjente jeg på at jeg ville bryte, men visste jeg kom til å angre om jeg ga opp. Rittet er så langt at både form og humør rekker å endre seg mange ganger underveis, så det er bare å holde pedalene i gang, sier Storhaug, som gikk til start med blandede følelser. 

På den ene siden visste hun mer om hva hun gikk til denne gangen, og følte seg derfor roligere før start. Samtidig følte hun også at prestasjonspresset var større, både fordi hun vant i fjor, og fordi det var mange som la ned store ressurser for at hun skulle lykkes. 

– Anders (Bernhoft, ektemann) har jobba hardt for å legge alt til rette for at jeg skulle få en så bra dag på sykkelen som mulig. I tillegg har jeg vært så heldig å få sponsa store deler av denne reisen, noe som er veldig uvant for meg, så presset om å lykkes ble ganske stort. Noen dager før avreise hang det en pose på døra med 1000 dollar til meg og når noen vil meg så vel, ja da er det faktisk bare å trå, sier hun. 

LES OGSÅ: – Når det gjør vondt velger jeg å tru at det er bra      

Saken fortsetter under

Mørkredd
Rittet starter klokka 0500, lenge før sola står opp over ørkenen. Det er bekmørkt og kaldt, og for Storhaug var de første timene de tyngste. 

– Ultrasykling er veldig spesielt. Det tøffeste med rittet er timene i mørket og ensomheten. Det er slanger, coyoter og edderkopper...og veps som har en litt annen størrelse enn hjemme. 12 timer er lenge, og det er tøft i seg selv. Det er litt spesielt å se på klokka når man synes man har kjørt "lenge" også viser klokka 1:30..og du veit at det er 10 timer og 30 minutter igjen. Det er da jeg må finne på noe lurt å tenke på, snakke litt med meg selv og kanskje til og med synge litt. er sært, sier Storhaug. 

Dette er et ritt som kjøres solo, og det er ikke lov å henge på hjul. Ettersom det er fellesstart, aksepteres riktignok noen kilometer med samkjøring, men deretter håndheves regelen strengt. 

– Ultrasykling sært. Men jeg har funnet ut at dette er noe som passer meg ganske bra, fordi det ikke kreves noen form for taktikk annet enn å ete og følge vegen, sier Storhaug. 

LES OGSÅ: Null verktøy, masse godteri 

Saken fortsetter under

Når visste du det kom til å holde til seier? 
– Det visste jeg aldri. Jeg visste jeg hadde noen favoritter bak meg. De snakka om at det kom til å bli så spennende i år med så mange sterke, seige damer til start, så jeg var usikker lenge, sier Storhaug, som gikk hardt ut, briste eller bære. 

– Ut fra start var det jeg som dro til og fikk følge av en mann. Vi prøvde å samarbeide litt, men det ble bare tull og plutselig var vi kommet dit vi måtte dele oss og holde minst 20 meter avstand. Jeg snudde meg, og så mange lys bak meg, men hadde ikke kontroll på damene.

Etter hvert fikk Storhaug mer oversikt. Den antatt sterkeste konkurrenten dukket stadig opp. 

– Etter noen runder i 28-kilometersløypa hadde jeg plutselig favoritten ved siden av meg. Hun virka helt uberørt, og da datt jeg litt sammen. Jeg tro på litt, og så at hun ikke fulgte. Derfor var sikker på at hun hadde en plan, men jeg så henne ikke noe mer. 

Sekunder unna totalseieren 
– De siste tre-fire timene forsto jeg at det faktisk var en reell mulighet for at jeg kom til å vinne. Tilbakemeldingene jeg fikk etter det, handlet om at jeg faktisk kunne vinne, også uavhengig av kjønn. Vi kjørte bra og veldig jevnt, jeg trodde jeg hadde overtaket, men jeg gikk tom for drikke og måtte stoppe. Temperaturen hadde bikka 30 grader, og jeg følte ikke jeg kom til å klare den siste timen uten drikke. Jeg angrer på det nå, sier Storhaug, og forklarer:

– I min knall rosa drakt hadde han så klart full kontroll på hvor jeg var til enhver tid, så da jeg stoppa helt på slutten, gjorde jo ikke han det. Det endte derfor med at vi fikk registrert akkurat like mange kilometer, men han kom til mål 25 sekunder før meg.