Kommentar, Robin Mackenzie-Robinson, leder i SK Rye
I Landeveis nylige artikkelserie har flere av utfordringene norsk sykkelsport står ovenfor blitt belyst. Nedgang i rittdeltagelse, utfordringer ved å arrangere ritt, passivt sykkelforbund og en laber rekruttering.
Det hevdes at sykkelsporten ikke har klart å nyttiggjøre seg av sykkelens mer omfattende posisjon i samfunnet - og det kan se ut til å stemme. Vi kan skylde på trender, nye postpandemivaner og andre ting utenfor vår kontroll.
Men er det slik at vi bare må akseptere dagens situasjon og håpe på at det går over av seg selv? Jeg har dessverre ingen rask løsning på problemene sporten står i, men føler likevel på et ansvar.
Som leder av en av Norges største sykkelklubber vil jeg i den forbindelse fremheve den gode gamle «sykkelklubben». Sykkelklubbene med egne arrangementer og barne- og ungdomsgrupper. Kall det gjerne reklame og du må gjerne slutte å lese her, men jeg tror det er mange som kan trenge en påminner om alt det positive ved å faktisk melde seg inn i en sykkelklubb.
Mange sykkelklubber sliter med rekrutteringen, spesielt blant de voksne. Klubbene utfordres også av andre treningsgrupper uten kontingentskrav og dugnad. For hvorfor skal voksne som vil bruke mest mulig tid på å sykle og minst mulig tid på alt mulig annet melde seg inn i en sykkelklubb?
Det lure må jo være å søke til en treningsgruppe uten forpliktelser eller en sykkelklubb uten dugnad, for å kunne bruke mest mulig tid på egen sykling? Men tenker alle slik vil det få konsekvenser.
Forvitrer klubbmiljøene helt, spesielt klubbene med egne arrangementer og barne- og ungdomsgrupper, kan Sykkel-Norge risikere å miste mye. Det åpenbare er at rittene ryker. Nesten uten unntak er det sykkelklubber direkte eller folk knyttet til sykkelklubbene som står med hovedansvaret for de aller fleste av rittene på terminlisten.
Rekrutteringen av barn og ungdom vil også ryke. De unge er jo utvilsomt de viktigste å få i aktivitet og ut på sykkelen, bygge gode og aktive vaner tidlig. Skal sporten vokse på sikt bør vi i enda større grad satse på de med en sykkelfremtid og ikke på de med en sykkelfortid.
Når det gjelder å tale idrettens interesser som rettigheter for syklister, fremkommelighet og infrastruktur er det ofte mer politisk vilje å hente når en av landets største sykkelklubber uttaler seg enn når en mindre klubb eller kompisgjeng gjør det samme.
Mindre grupper vil også slite med å ha nok muskler og politisk slagkraft til å dra i gang større prosjekter som sykkelbaner, dedikerte stinettverk og annen sykkelinfrastruktur. Her har vi flere vellykkede prosjekter av nyere dato, som for eksempel Nilsbyen i Trondheim og Maridalsrunden i Oslo hvor sykkelklubber har vært helt sentrale.
Sykkelklubbene har med andre ord mange viktige oppgaver og er sentrale bidragsytere til sportens eksistens her i landet, men vi skal ikke bare forhøye oss selv. Gjennom artikkelserien i Landevei har vi plukket opp flere konstruktive tilbakemeldinger for hvordan vi kan forbedre arrangementene våre.
Slike tilbakemeldinger er veldig nyttige, og det er noe vi skal jobbe med fremover. Når det gjelder mosjonistsykling har vi også våre utfordringer, men vi er heldigvis et mye bedre sted nå enn det vi var bare for noen år siden. Grupper og lag har funnet tilbake og nye har også kommet til. Vi er imidlertid fortsatt et stykke unna toppårene og vi ønsker å fortsette å bygge klubb.
Det er mye som er utenfor vår kontroll, men vi bør likevel legge ned en innsats for å snu dette. Sykkel er mer i media nå enn noen gang før. Vi har to profflag på landeveien og sykkel som fremkomstmiddel blir sett på som en bidragsyter til å løse klimakrisen.
Sykkelens helt unike posisjon i samfunnet må vi se på som en stor mulighet til å snu den negative trenden som sporten står i. Norsk sykkelsport må tørre å ta plass, vi må synliggjøre oss og vi må tørre å fornye oss.
