Klatrefavoritter som Carl Fredrik Hagen og Tobias Foss var på plass, Edvald Boasson Hagen og Rasmus Fossum Tiller likeså. Av mer ukjente syklister for almennheten møtte vi Ådne Holter fra Joker Fuel of Norway, samt Øyvind Lukkedal og Trond Håkon fra Team Coop.
Og nei, selvfølgelig har vi ikke glemt Andreas Leknessund, supertalentet som smadret Carl Fredrik Hagens KOM til Tryvann for noen uker siden. Han smadret forresten hele gjengen som stilte til start, med over 20 sekunder. Det er fem sekunder på kilometeren, vær klar over det.
Og i kveld konkurrerte de altså under koronatrygge omgivelser. Ti ryttere skulle gjennom den fire kilometer lange klatringen på litt over syv prosent i snitt, i en tv-sending som varte nesten tre timer. Ingen ryttere startet før forrige utøver var ferdig med sin gjennomkjøring.
Men hva var det egentlig som var så bra?
Alt. Eller ingenting, om du vil. Hadde dette rittet gått i en normal sesong, hadde en trolig lurt på om dette var prosjektoppgaven til medielinjen på den lokale folkehøyskolen.
Ingen hadde startnummer, og ingen så på live. Bakken det skulle konkurreres i var holdt hemmelig i det lengste.
Men den bakketempoen var simpelthen bare søt. Og bra gjennoført. Initiert av evigunge og erfarne Birger Hungerholdt i Interspons, bedre kjent som mannen bak Tour of Norway. Han kan virkelig arrangere ritt, og gjorde nå akkurat det Sykkel-Norge trenger - arrangerte et ritt.
Både syklister og kommentatorer var rustne.
Calle pangstartet, men sprakk som en vårkåt lemen på slutten og ble nummer fem.
Christian Paasche og Johan Kaggestad holdt som vanlig sendingen i gang i tre timer, med alt fra megalange setninger om laktat til den spartanske hytta til treneren til Andreas Leknessund som ligger i området.
Hytta til Lars Holm er forresten ikke spartansk. Det er en markahytte. Jeg bare sier det, vi må være presise når vi snakker om ryttere som kjører om kapp på Krokskogen.
Andreas Leknessund åpnet hardt og satset på at det holdt, noe det gjorde. På sedvanlig og noe uelegant vis klatret han grisefort opp den brutale klatringen opp det geologiske fenomenet Oslo-feltet, den nesten loddrette veggen som er grensen inn til Nordmarka fra Ringerike.
På grunn av smittefare måtte rytterne holde i gjerdet før start, og selv tråkke i gang. Nedtellingen gikk tydeligvis over telefon fra starten, tilgi meg om jeg tar feil, før rytterne svingte av fra fortauet og gjøv løs på årets første ritt på norsk jord.
Nei vent litt, Uno-X har jo kjørt i Portugal, og Edvald har konkurrert han også. Men alt som skjer før Flandern rundt (vi vet det er Het Nieuwsblad det handler om i den regelen, men vi gjør om litt for å illustrere poenget) teller jo som kjent ikke, og så langt kom vi aldri i 2020.
Altså - dette var årets første ritt. Og kanskje det beste gjennom historien. Jeg tillater meg å mene det.
Jeg har hørt mange spøke om at korona er vår tids krig. Når vi blir gamle kan vi klage til ungdommen som vil fly på byen, og henvise til selvpålagte koronakarantener og si «tror du vi bare kunne sykle en tur?». Epistler fra de gamle sykkelhistoriebøkene om de første rittene etter krigen var vakker lesing.
Syklister i elendig form, noen så ødelagte av krigen at en skulle tro de ikke visste at en sykkel hadde to hjul. Men sykle skulle de, om kapp. For å vinne en pakke skinke, eller en flaske vin. Kanskje.
Sirkuset måtte i gang, og i går kom vi i gang igjen også. Selv om proffene og kontinentalrytterne våre har trent mer enn heltene i svart-hvitt gjorde under krigen, fikk jeg en mikrodose av det dopet jeg har aldri trodde jeg skulle savne så mye.
Sykkelsirkuset er på et eller annet merkelig vis i gang igjen.
Klatrekongen i Krokkleiva
1 Andreas Leknessund, 10.12
2 Tobias Foss, 10.33
3 Ådne Holter, 10.46
4 Iver Knotten, 10.49
5 Carl Fredrik Hagen, 10.51
6 Edvald Boasson Hagen, 10.55
7 Rasmus Tiller, 11.09
8 Torstein Træen, 11.40
9 Øivind Lukkedal, 11.46
10 Trond Trondsen, 11.46
