Dette mener norske syklister kan snu den negative trenden

De færreste hadde trodd at vi skulle kunne holde interessen på 2012-nivået, men at fallet skulle bli så enormt som det har vært, hadde ingen trodd.

Den store styrkeprøven er Norges absolutt mest kjente landeveisritt. I år hadde de 2700 påmeldte. Dette er det laveste deltagerantallet vi ser i statistikken vi har tilgang til, som daterer seg tilbake i 2005.

Birken hadde to uker før rittstart i år 3500 påmeldte, i rekordåret 2011 solgte arrangøren 18500 plasser på minutter.

I Midt-Norge ble regionsmesterskapet nylig avlyst, og rekrutteringen av yngre ryttere har stagnert. Det er få ritt, og skal syklistene fra det som tidligere var en sterk sykkel-region konkurrere, må de kjøre til Østlandet.

Ritt vi trodde var så store at de ville bestå uansett hvor mye motgang som kom, har avlyst.

Like fullt ser vi mange syklister på veiene, og vi ser stadig at nye arrangementsformer som finner sted utenfor klubbene vokser raskt.

Så hva er utfordringen, og hva er løsningen?

Vi har desverre ingen konklusjoner å komme med, verken for løsningen eller problemet.

Men dette er inntrykkene vi sitter igjen med etter å ha snakket med et 50-talls personer, fordelt på klubber, arrangører, deltagere og tidligere syklister.

De nye løypevaktreglene er en enorm utfordring

Samtlige rittarrangører vi har snakket med trekker frem de strenge løypevaktreglene som en direkte trussel mot norsk sykkelsport. For mange medlemmer i klubben blir dette dråpen som gjør at de ikke lengre stiller på dugnad.

Problemet oppsto da de nye reglene kom i 2017, og de har opplevdes sterkere etterhvert som færre har deltatt på ritt.

Dugnad er frivillighet, men når en må ta et kurs på 1,5-9,5 timer for å få lov til å hjelpe til, er det mange som heller ser en annen vei. Deler av kursene må også tas ved fysisk oppmøte.

Dugnadsånden er litt på hell, særlig etter korona, men det er primært kurskravet – ikke dugnaden i seg selv – klubbene opplever som en utfordring.

Samtlige arrangører vi har snakket med opplever at kravene til løypevakter ikke står i forhold til oppgaven løypevaktene skal løse.

Pandemien

Rittdeltagelsen var stabilt nedadgående også før pandemien, men har fått seg en skikkelig knekk etter. Det virker som det er en treghet i systemet både hos de som skal arrangere ritt og de som skal delta.

Deltagere opplever at de ikke finner informasjon om ritt, at de først når de ser bilder på sosiale medier kommer på at «det er nå dette rittet var ja».

Arrangører mener i flertall at de i løpet av et par år vil komme tilbake til et pre-korona-nivå, og at syklistene simpelthen må minnes på at vi er tilbake i vanlige tider.

Dette er sammenfallende med andre tilbydere av tjenester, eksempelvis konsertarrangører og festivalarrangører.

Deltagerne vet ikke hva de får når de melder seg på et «ritt»

Mange syklister vi har snakket med har opplevd at det ikke finnes noen konkurranse-arrangement annet enn for de best trente. De sykler fortsatt, men har mistet interessen for konkurranser. De blir følgelig ikke en del av sykkelsportens potensielle inntektsbilde.

Sykkelsportens premiss for utøvelse er et noenlunde jevnt felt. Det er da en opplever de fasettene som gjør sporten morsom. Er nivåforskjellene for store blir ikke brudd, flukten fra feltet, spurtopptrekk eller lagdynamikk gjeldende.

I perioden frem til 2014 hadde vi en eksplosiv vekst i antall deltagere i landeveisritt.

Men for en nybegynner var det helt umulig ut fra rittkategorien å vite noe som helst om nivået.

Et turritt kunne være hva som helst. I et turritt kunne utøvere den ene dagen møte et lite felt med utøvere på samme nivå.

Dagen etter kunne feltet bestå av et 50-talls norgescupryttere, og da Norge hadde kunstig mange kontinentallag – også kontinentalryttere.

Dette skjedde til stadighet, selv om kontinentalryttere har profflisens, og følgelig ikke lov til å delta i turritt. 

Mange syklister vil ha et klassesystem

Norge har i dag kategoriene trimritt uten tidtaging, turritt, aktive ritt for aldersbestemte klasser over 30 år – altså masterritt, norgescup, mesterskap og UCI-ritt.

Deltagere opplever at særlig i de tre laveste kategoriene er det lite mønster i nivået. I mange master-ritt er spredningen på nivået så stor at de ikke har mulighet til å delta, og utfordringen oppstår når det samme skjer i masterklassene.

Nåværende og tidligere rittdeltagere vi har snakket med mener et klassesystem vil være bedre. Først da vil de kunne sykle sammen med deltagere på et annet nivå.

Norske syklister har stor betalingsvilje

Syklister vi har snakket med sier ofte at «det er for dyrt å sykle ritt».

Men når oppfølgingsspørsmål stilles, synes det tydeligere at de føler at de ikke får det de betaler for. De føler at opplevelsen ikke svarer til forventningen, og de greier ikke forsvare kostnadene.

De peker på at når de deltar på ritt, er de kunder som kjøper en tjeneste. De har ikke opplevelsen av at dette forstås av tilbyderen.

Samtidig bruker de like mye, og ofte mer ressurser, på å delta på andre sykkelaktiviteter eller andre idretter og opplevelser.

Dette er sammenfallende for både turritt, master og norgescup, og det gjelder både tidligere og nåværende syklister på forskjellig nivå.

Søker opplevelser

En viktig fellesnevner for både tidligere, nåværende og aktive syklister er at de vil oppleve noe stort, sammen med likesinnede. Tidtaging i seg selv opplever de ikke som et produkt de synes er spennende.

I opplevelser legger de natur, spennende løype, sosiale eventer, ekstreme opplevelser, overraskelsesmomenter, servering, forutsigbarhet eller anerkjennelse, for å nevne noe.

De deltagerne vi har snakket med som fortsatt sykler ritt i stor grad, konsentrerer seg gjerne om ritt med denne profilen. De liker fortsatt å konkurrere, men det er ikke nødvendigvis andre syklister de vil konkurrere mot.

Kun et mindretall befinner seg fortsatt på de rene konkurransearenaene, slik som masterritt eller turritt med konkurranseprofil.

Norges Cykleforbund har et omdømme- og kommunikasjonsproblem

Norges Cykleforbund er til stadighet gjenstand for massiv kritikk. Det kan virke som om prisen de betaler for kaoset som oppstod etter VM i Bergen, er langt høyere enn de selv er klar over.

Etter våre intervjurunder oppleves det som at forbundet har et stort, uforløst potensiale for hva de kan gjøre for sykkelsporten, og sykling i samfunnet.

Fordi: flere av anklagene er helt uberettiget, og skulle i mange av tilfellene blitt rettet til helt andre instanser, ofte nærmere syklistene enn de selv skulle tro.

Kritikken kommer fra både klubber og syklister.

NCF sier selv at sitt hovedvirke er «å være en tilrettelegger for aktivitet i sykkelsporten. Vi skal sørge for at utøverne på våre landslag får de beste forutsetninger for å lykkes internasjonalt.»

I dialog med forbundet er de tydeligere, de er i størst grad til for landslagenes og de beste syklistenes del, uansett hvilken gren det er snakk om.

Men hvorfor er det en utfordring at NCF får uberettiget og feiladressert kritikk?

Er du medlem i en klubb og betaler lisens for å sykle ritt, finansierer du NCF og deres aktiviteter. Dets medlemmer er tjent med å forstå hva denne utgiften går til.

For NCF er verken onde, grådige, pampete eller slurvete. De består av en stab mennesker med en enorm kompetanse på å avvikle ritt, stifte og drive sykkelklubber, de holder en rekke kurs, de jobber på politisk nivå for sykkeltilrettelegging for sine grener og de jobber for sunne idrettsverdier. De kan være så gode på akkurat det som de bare vil. Men om de ikke greier å kommunisere dette til medlemmene sine, hjelper det lite.

Dessverre oppleves det som om ryktene løper langt fortere enn NCF klarer å sykle, eller kanskje vil sykle.

Sykkelsporten greier ikke nyttiggjøre seg sykkelens posisjon i samfunnet

Det er konsensus blant samtlige vi har snakket med at sykkelens posisjon i samfunnet blir mer omfattende – men at klubber, forbund og arrangører ikke greier nyttiggjøre seg dette.

Norge har nå to profflag, og det er mer sykling på tv enn noen gang. Trøkket som kommer fra mediene om sykling er gigantisk, og vi har flere utenlandsproffer for begge kjønn enn vi har hatt noen sinne.

Sykkelen blir sett på som en løsning på klimakrisen, og det politiske landskapet i Oslo har vært preget av utvikling av infrastruktur for sykkel – intensiteten i mediene og rundt involverte politikere har vært kraftig.

Like fullt har ikke dette gitt utslag i deltagelsen i ritt eller medlemsantall i klubber. De vi har intervjuet hadde ikke nødvendigvis forventet at dette skulle skje av seg selv, men de opplever det som litt rart at trendene går i helt motsatt retning av hverandre, særlig ettersom vi nå har to profflag. 

Trender går i bølger

Mange av de vi snakker med har gått over til andre sykkelformer, aktiviteter eller idretter. De ser også på rittnedgangen som udramatisk, og mener at alle idretter må forholde seg til naturlige svingninger. De opplever nedgangen nå som uforholdsmessig stor – men tror dette er mer tilfeldig enn det er dramatisk.

Norske ritt må utvikle seg

Syklister vi har snakket med mener norske ritt, særlig mindre ritt arrangert av mindre klubber, har et stort fornyelsesbehov.

Syklister vi har snakket med som har syklet i mange år er overrasket over at rittene har vært tilnærmet like i avviklingen i tiår.

Når disse rittene har tidtaking og resultatlister som hovedsalgsargument, er interessen for å delta flere ganger begrenset. Unntaket er de syklistene som har konkurransen i seg selv som årsak for deltagelse, men denne gruppen er altså begrenset. 

Oppsummert

Norsk sykkelsport, særlig landeveissykling, står ovenfor flere utfordringer i årene som kommer.

Den gode nyheten er at det fortsatt er mange syklister på veiene, og at sykkel som fenomen i hele samfunnet tar stadig større plass.

Intervjuobjektene peker på at norsk sykkelsport har behov for å fornye og profesjonalisere seg, og at tjenestetilbyderne klubb og forbund blir for lite synlige i massen av andre tilbud syklister kan delta på.