Bare må ha det

– Det er en utpreget klatrekonkurranse, og det er høyt nivå blant de som vinner etappene, med flere tidligere verdensmestere. De fleste er små og nette, forteller Henanger, som sjøl måler 184cm på sokkelesten og veier inn i underkant av 80 kilo.

Hvert av Haute Route-rittene disker opp med rundt 20 000 høydemeter fordelt på 800-900 kilometer og seks dager i strekk, og det er kun et par dager mellom hver av rittene. Altså blir det som å sykle en Tour de France med bare klatreetapper. Blodslit, javel, men samtidig så nære en proffopplevelse som en amatør kan komme, mener Henanger, som selvsagt syns det var synd å måtte gi seg etter to av tre ritt.  

Rye-syklisten, som syklet Haute Route Alps-rittet sammen med gutta krutt i Team Da Gotto sist uke, er ambassadør for Haute Route i Norge. Team Da Gotto, som foruten Henanger består av Gaute Vikøren, Terje Sirevaag, Richard Jansen, Erik Wulff-Pedersen, Håkon Wattum, Cato Rokne og Lars Erik Lund, kjørte for øvrig inn til en sjetteplass i lagkonkurransen sammenlagt i Haute Route Alps.

– Hvorfor måtte du gi deg? Hva skjedde?

– Jeg fikk en kraftig luftveisinfeksjon allerede på det første rittet, Haute Route Dolomittene, og syklet hele Haute Route Alps med feber og sjukdom. Jeg kunne kanskje ha fullført Haute Route Pyreneene, men med det kjøret der ville jeg ikke blitt noe bedre, så jeg valgte å ikke komme inn blant de siste hver dag. Det var ikke noe nederlag å gi seg. Jeg følte at det var helt rett.  

Henanger tror kobinasjonen av kulde og regn har mye av skylda, samt at det blir store temperaturforskjeller når så mye av rittet går på over 2000 meter over havet. Og han var slett ikke alene om å slite. Deltakerne falt som fluer.

– Jeg hadde nok klær egentlig; det var temperaturforskjellene som var det tyngste. Du blir veldig nedkjølt når du skal sykle to-til to og en halv mil bratt nedover i regnvær. Det var veldig kaldt. Det så du ekstra godt på noen etapper. For eksempel den fjerde etappen i Alpene, den tok knekken på 40-50 stykker. (red anm.: Totalt var det rundt 400 påmeldt til rittet). Det har ikke vært så kaldt og dårlig vær over så mange uker i denne regionen på mange år.

– Hva gjør Haute Route så spennende?

– Det er en utrolig bra stemning i rittet, selv om du kjører så hardt du kan på hver etappe. På klatringen blir det til at du sykler i ditt eget tempo, men du ender jo gjerne opp med de samme i flere timer hver dag. Og på flatene er det bånn gass tempokjøring.

Kameratskapet og det sosiale er noe av det Henanger setter aller mest pris på med Haute Route. Slik blir det jo fort når en lider seg gjennom de samme stigningene hver dag, sliter seg søkkvåte til mål etter nok en regnfull nedkjøring i 3-4 grader, og kjemper seg over fjellpass etter fjellpass. Og opplevelsen er intens.  

– Det var noen vanvittig flotte etapper, men det var veldig kaldt, forteller Henanger, som var over både Passo dello Stelvio og Passo di Gavia, og gjerne anbefaler Haute Route.

– Du bør jo elske å sykle. Og selv om noen tar det som en tur, så blir det på en måte en konkurranse enten du vil det eller ei, smiler han.

Henager forklarer at det er grovt sett tre nivåer i rittet. Ekspertene og supermosjonistene som kommer inn blant de topp 50 til 100 på etappene. Så er det de neste par hundre, entusiasts som vil pushe sine egne grenser, og så er det de som skal overvinne seg sjøl eller tar det som en tur og har som mål å klare sperretida hver dag.

Les også

Haute Route – en drøm av et turritt i Dolomittene

Haute Route Dolomites er amatørrittet der du kan leve som en proff i tre dager, men ikke trenger sykle som en.

– Hvordan får man i seg nok næring underveis, når en sykler 15-16 mil med tusenvis av høydemeter, dag etter dag?

– Vi spiste godt til frokost og på kvelden, og så var rittets egen service ekstremt bra. I mål var det treretters lunch/middag til alle. Hver dag. Og matstasjonene underveis er vel noe av det beste jeg har opplevd på ritt. Der var det alt: barer, bananer og frukt, rosiner og aprikoser, sportsdrikk, vann og Cola, og annen mat. Dette var topp-topp for meg, sier Henanger, og legger til at mange likevel hadde med seg sine egne favoritter på lomma.

– Problemet er jo at du må stoppe på matstasjonene, og det er en utfordring når du skal prøve å henge med konkurrentene og de ikke stopper.

– Hvordan forbereder man seg til et slikt prosjekt? Hvordan trener du til daglig?

– Jeg er en hobbysyklist, så jeg har ikke så veldig strikt treningsopplegg. Jeg følger i stor grad Ryes oppkjøring mot Styrkeprøven Trondheim-Oslo, og så har jeg lagt inn litt mer bakketrening i sommer. Det blir normalt en langkjøring i uka, gjerne på søndager, og to hardøkter: En tempointervall og en bakkeintervall. Det er basisen. I tillegg har jeg løpt en del ved siden av, sier Henanger, og understreker at han ikke er noen treningsnarkoman.

– Det var jo litt derfor jeg ga meg også. Det skal være en positiv opplevelse, og gleden forsvinner når det bare blir pes, forklarer Henanger.

– Jeg trener jo bare for å ha det gøy.

– Hva kreves av utstyr for å kjøre Haute Route?

– Det kreves at du har en grei landeveissykkel som passer deg godt. Jeg hadde også med meg 4-5 sykkelbukser, men jeg endte opp med å bruke bare en. Den vasket jeg hver kveld. Og så hadde jeg en sekk med trøyer jeg hadde fått av arrangøren. Men siden det var så dårlig vær i år, så brukte jeg ullundertøy, lange hansker og lange knær og armer, hals og regnjakke nesten hver dag også, sier Henanger, og legger til at rittet forventer at folk er sjølhjulpne på det meste av reservedeler og mekanisk.

– Det er noen Mavic neutral support biler som kjører i rittet hver dag, og de hjelper med dekk og hjul og mekaniker, og de har ekstra sykler med. Har du større problemer med sykkelen kan de også hjelpe etter målgang. Jeg fikk trøbbel med giret, og da fikset de det etter målgang. Men du bør kunne skifte slange og fikse punktering sjøl, ellers kan det fort ta 20 minutter før du får hjelp.