Tre dager på Island

Runden rundt Thingvallavatn inneholder noe av det villeste fjellandskapet på den nordlige halvkule, geologiske fenomener utenfor vår fatteevne samt åssted for grusomme henrettelser. Hva passer vel da bedre enn at været er kaldt som dommedag? Vi har parkert på en grusplass ved siden av veien. En og annen fugl skriker, men vi ser dem ikke i skyene. 

– Hva tror du det røret er? Jeg hadde en islandsk kjæreste en gang, hun fortalte de var gode på geotermi her oppe, spør jeg Gjermund. 

Vi har fulgt en rørledning og høyspentmaster i flere mil. Anlegningen, godt hjulpet av været, minner om en fremtidsdystopi. Ingen mennesker. Ingen hus, ingen jorder. Bare en vei som forsvinner i horisonten i sør og fjellene i nord. 

– Vi skal bare sykle et par kilometer, så begynner turen for alvor, avbryter Gjermund, selv om trykket fra landskapet er alvorlig nok. Vi tråkker inn i et sagtagget øde.

Gjermund forteller:

Den vulkanske aktiviteten i området har skapt store berg og dype groper i et uregelmessig mønster. Islendingene har lagt veinettet mest mulig skånsomt for klutsj og bremser, men allerede ned den første kneika bikker gpsen 70. Selv om jord-skorpene er kontinuerlig i bevegelse under oss er asfaltkvaliteten forbausende god. 

– Sannsynligvis fordi de må legge ny asfalt her tre ganger i året, smeller det fra Henrik rett før vi stuper ned en ny kneik. 

Når vi omsider når bunnen står vi ved bredden av Thingvalla-vatn, omringet av mosekledde, vulkanske fjellformasjoner. Bak fjellene ryker det, og når vi begynner å se etter stiger det røyk fra flere steder i landskapet. Selv om det ganske tydelig er store mengder varme under oss har en sur vind fra vest og en jevn nedbør sørget for at vi begge er kalde. Vi har ikke akkurat store forventninger til at det dukker opp en dagligvarebutikk på denne runden, og Henrik er som vanlig mer bekymret for mangelen på mat enn meg. Han tar en lang føring for å komme seg raskest mulig fram til et hotell. Grøfta på hver side av veien fosskoker, og lenger framme stiger det en diger røyksøyle opp fra bakken. Henrik går inn i resepsjonen alene og kommer ut tre minutter senere med fire epler og en håndfull med putesjokolade.

– Resepsjonisten fortalte meg at det akkurat har blitt satt ny islandsk regnrekord. Den verste islandske sommeren på hundre år, forteller han med eple i munnen, som en gris på spisebordet.

– Helt nydelig, tenker jeg sarkastisk mens jeg vrir opp hanskene med blikket vestover.

Island er enormt. Vær og vind er i tillegg så krevende at dags-etappene ikke kan være særlig lange enn om du vil sykle øya rundt, en populær tur for bikepackere. Vi har sett flere syklister til nå, alle med tunge hybridsykler og digre regnjakker, og oppakning som om de skulle i krigen. Etter timer i åpent lende, sidevind, regn fra alle kanter og mygg enda verre enn i Skottland, tar vi inn på en liten vei på nordsiden av Thingvallavatn. På hovedveien måtte vi sloss med turistbussene, på denne grisehalen av en vei tar vi dem igjen. Himmelen åpner seg.

– Jeg kjenner ikke fingrene mine, sier jeg. 

– Ikke jeg heller, sier Gjermund. 

– Men vi kan virkelig ikke klage, se for deg hvor hardt det var å leve her før i tiden. Du måtte sloss for å beskytte avlingene, og du ble tiltalt for alt mulig, legger han til. 

– Og det i slikt vær, tenker jeg. 

Har kulda først satt seg i leddene, går det ikke an å bli varm igjen på sykkelen, selv om været skulle skifte til sol og 30 grader. Jeg må inn og varme meg under en dyne i minst 12 timer. Det kjennes som å sykle inn i den siste time, og foran oss ser vi spor av døden selv. En enorm vegg, hundre meter høy, kilo-meterlang fra syd til nord. Enorme krefter fra jordens indre har løftet den amerikanske kontinentalplaten til værs, og hvert år spiser den seg centimetre over Europa. Og her, ved nordenden av Thingvallavatn, har 72 islendinger møtt sin skaper. Og det er bare de som er registrert i sagaene.

Gjermund forteller:

«Den verste islandske sommeren på hundre år» har gått på repeat i hodet mitt siden vi forlot hotellet på starten av turen. Jeg har etter hvert begynt å få en del kalde turer på cv’en, men jeg klarer aldri å bli vant til hvor jævlig det er å fryse på sykkel, og denne turen er allerede nå høyt oppe på lista. 

Veggen ved Thingvellir er et imponerende skue, nok for å glemme kulden en stakket stund. Når vi ser opp på veggen av vulkansk stein kan man kjenne litt på håpløsheten det må ha vært å stå foran en ugjennomtrengelig borg, og ha glemt igjen stigen hjemme. Her hvor kontinentalplatene møtes hadde islendingene sitt første landsting allerede rundt år 930. Navnet «Thingvellir» har sitt opphav fra akkurat dette, på samme måte som Tingvoll i Møre og Romsdal eller Tingwall i Skottland. Her i Thingvellir tok Alltinget viktige avgjørelser på Islands vegne, samtidig som de opererte som landets domstol. Mens menn på Island vanligvis ble dømt til henging eller brenning, ble kvinnelige lovbrytere druknet i dammen foran veggen, som heter «Drekkingarhylur». Grovt oversatt til norsk betyr det «drukningsbassenget». Turistene snur seg etter meg, tydelig overrasket å se en mann på smale dekk ikledd lycra på dette stedet, og ikke minst i dette været. Jeg kjenner den ambivalente følelsen av neglsprett i fingrene, varmen er på vei tilbake. 

Henrik fryser. Han tar dårlige avgjørelser når han fryser, og særlig når han også er sulten.

Selv om jeg har GPS-ruta på computeren klarer han å over-bevise meg om at det finnes en snarvei ut herfra. Det er selvsagt en bomtur, og kulden har sneket seg inn under huden min på nytt. Jeg sier ingenting, selv om jeg mest av alt har lyst til å sende Henrik til bunnen av Drekkingarhylur.

Vi sykler nå på den amerikanske kontinentalplaten, i retning syd, tilbake til bilen. Rundt oss er det bare mose og annet som kan gro på stein. Det, og noe simpelt buskverk som alltid finner livets rett langs grøftekanter verden over. Vi kan ikke se noe i horisonten, bare føle endesløsheten der borte. Thingvallavatn sender iskalde glimt fra vår venstre side. Skyer i enormt driv på himmelen. Kan det bli flatt tilbake? Jeg vet om bakkene fra i morges ved det geotermiske anlegget og  hotellet, men før det? Selvfølgelig blir det kupert.

Islendingene har ikke bygget veier slik vinternasjoner pleier, slake og fremkommelige. De bygger heller biler som kommer seg frem overalt. Asfalten foran oss ser ut som en kjempebølge som skal sluke et skip. Rundt oss dundrer det Arctic Trucks og andre enorme biler, customlagede kjøretøy for denne øya som ler av amerikanske monstertrucker. Å mose kasserte Cadilaccer med kjempebiler og fyrverkeri på en fotballbane i USA er bare vulgært, det de gjør her for å komme seg fra krok til avkrok er mer imponerende. Vi har sett flere Land-Cruisere med dekkbredde og diameter på over en meter. Med seksliters motorer og tønner med diesel kommer de fram overalt, sommer som vinter. Klatringene er harde, fullstendig ukjente på Strava og laget for Arctic Trucks, biler bygget om av det islandske custom-firmaet, de som laget bilene som Top Gear brukte da de kjørte til Nord-Polen. 

Siste strekning tilbake til bilen er bare en vegg i en haug av vulkansk aske. Rundt oss koker landskapet. Det stinker svovel overalt, og det brenner i låra. Hadde vi levd i datiden hadde vi holdt varmen med å drukne utro kvinner i Drekkingahylur. Eller sloss. Da hadde vi trolig holdt varmen.

Runden rundt Thingvallavatn

• Lengde: 112 kilometer

• Høydemeter: 1800

• Underlag: 95 prosent asfalt, fem prosent grus

• Strava: strava.com/routes/19634118

Runden rundt Thingvallavatn starter cirka en times kjøretur unna Reykjavik, og følger den dystopiske rørledningen med fjernvarme fra fjellene du skal inn i. Etter en kupert og krevende øvelse er det flatt i mange mil. Bruk et par timer på nordenden av vannet, der de to kontinentalplatene møtes. Det er et mektig skue. Veien tilbake til bilen er blodig hard på slutten av dagen, men du kunne ikke funnet på dette terrenget om du prøvde.

Vis mer

Dag 2 - en geologisk rundreise

Sykler du runden om Fjallabak naturreservat, opplever du kilometer med vulkansk aske, veier over morenerygger og putrende geysirer på nært hold. 

Gjermund.. Gjermund! GJERMUND!

Han står ikke mer enn noen meter unna meg, men jeg må like fullt rope. 

– Det regner ikke, men jeg er gjennomvåt allerede! Gjermund!

Jeg har regnjakke i Gore-Tex, hansker i samme materiale, vanntett nikkers, skotrekk og buff. Tykke benvarmere og lue, undertrøye i ull, jeg har faktisk på alt jeg har med meg av klær mot vær og vind. 

– Det er vanvittig kaldt, går det egentlig an å sykle i det været her? Jeg vet jo det var dette vi ville ha, men..

Det er så vidt jeg hører han. Vinden er bare et konstant skyv som holder regnet oppe fra bakken. Dette er den onde broren til amerikansk «mountain dew». Et hull i skylaget slipper skarpt lys gjennom, og et voldsomt fjell viser seg i horisonten. Dit opp skal vi, om vi ikke først har frøset i hjel. 

– Vi får komme i gang og få varmen, sier Gjermund. 

Klikket i pedalen er mitt nikk. Knokkelfrosten fra i går blusser opp igjen når vannet på bakken treffer leggene. Små, skarpe isspyd. To fortapte menn på vei ut i elendigheten, i jakten på et eller annet. Veien er fin som i Sveits. Plutselig er vi omringet av et grønt teppe. Ingenting annet jeg har sett i løpet av mine 1000 døgn i andre land kan beskrive hva vi sykler.

Gjermund forteller:

– Hva i alle dager? mumler Henrik. 

– Jeg tror ragnarok skjedde akkurat her, svarer jeg etter noen sekunders inntrykkspause. Vi har akkurat tatt av hovedveien og landskapet som åpner seg foran oss gir meg umiddelbart følelsen av tomhet og ødeleggelse. Så langt vi kan se nedover dalføret er det halvstore lavasteiner som stikker opp som kniver i det vegetasjonsfrie landskapet. Steinene har med tiden blitt overgrodd av mose og lav som kler hele området i en monoton, blass grønn-farge. Vi setter føttene uti, det er som å løpe på en haug av mummi-troll der steinene ikke stikker opp. Men etter hvert som vi sykler nedover dalen ser vi den karakteristiske svarte lavasteinen stikke ut fra den grønne overflaten. Vi er midt i en gigantisk lavarenne. Gudene, eller noen interesserte geologer, vet hvor lenge siden dette området ble slik som nå, men om noen oppholdt seg her da det skjedde fikk de hvert fall aldri fortalt historien til noen andre. Her er det ingenting å se på, men allikevel tar området pusten fra oss. 

Vi har en lang dag i dag. Vi skal sykle 10 mil, nesten opp på og siden rundt fjellet Bláfjallarhorn. 

– Vi får komme oss videre, det er ikke for mange steder vi kan kjøpe mat heller, sier Gjermund. Veien ligger som en endeløs løper i det flatere terrenget nedover mot kysten, men hver eneste sving oppleves som en ny blåne vi må ta oss over. Vi vender vest ved havet. En loddrett fjellvegg av vulkansk aske blokkerer utsikten på høyre side. De svarte, porøse og skarpe steinene ligger overalt. Shimanoklosser og karbonsåler rives gradvis i filler for hvert eneste pissestopp. 

Vi forer noen islandshester med bananer. 

– Visste du at islandshester har fem gangarter, mot tre normalt? 

De er de eneste hestene i verden som kan dette. De er trent slik, for at det skal bli mer behagelig å ri langt, forteller Gjermund. 

– En islandshest som har vært utenlands får ikke komme tilbake heller, de er redde for å ta med sykdommer tilbake til Island. Du kan godt ha en islandshest i Norge også, men den får aldri se Island igjen, fortsetter han. 

Jeg titter ned på min egen karbonhest. Vi skal videre. Nesten uten mat. Hvorfor ga jeg en banan til den hesten? Det er langt å sykle gjennom Fjallabak nasjonalpark. Til høyre og venstre blinker det i svart sand, som om omgivelsene er laget av svarte diamanter. Vi går av syklene for å kjenne på vulkanasken. Skoene synker noen centimeter ned i underlaget, og finkornet vulkansand gjemmer seg raskt mellom tær og under tånegler.

– Det virker som om det er umulig å befinne seg noe annet sted enn akkurat på asfalten tenker jeg. Vi må trykke videre mot vinden, over et enormt moreneberg, før vi er tilbake ved bilen.

Gjermund forteller:

–  Vulkanske landskap kan jaggu ta mange forskjellige former, tenker jeg.

I går var vi ved noe jeg vil karakterisere som en slags fjellkjede. I dag har jeg syklet i en dal som vitnet om død og ødeleggelse, mens akkurat nå sykler jeg opp og ned på en vei som er bygget på toppen av hauger av småstein og aske. Jeg føler at jeg er en miniatyrfigur som er på sykkeltur i en sandkasse. På min høyre side går det bratt ned til et vann hvor en familie bader. Solen har omsider kommet frem, og for første gang siden landing har jeg ikke følelsen av å være i Mordor. Siden vi er i et relativt aktivt vulkansk område så tenker jeg at vannet der nede kanskje holder en god temperatur, men når familien begynner å bade vitner skrikene om noe helt annet. 

Veien bukter seg i takt med det bølgende landskapet. Når det går oppover går det fryktelig seint. Når det går nedover går det fryktelig fort. Veistandarden er upåklagelig, og det er akkurat nå en fryd å sykle på Island. Dette var grunnen til at jeg foreslo for Henrik å reise hit. Selv om jeg er ved godt mot er vi omringet av regnrekordskyer på alle kanter, men akkurat nå har jeg det helt prima. Henrik har for ikke lenge siden løpt 120 kilometer gjennom Jotunheimen, og er fortsatt ganske nedkjørt. Nå har han lagt sitt hat på de bratte kneikene, men han knekker seg på en imponerende måte opp kneik 

etter kneik. Hadde det gått et ritt på denne veien ville det vært som en komprimert Ardennerklassiker, hvor både Alexander Kristoff og Edvald Boasson Hagen ville vært kjørt av for lengst.

– Alaphillipe hadde nok tatt dette rittet, tenker jeg. 

Ett instinkt jeg aldri har kjent på når jeg sykler, er «du må snu». I dag har jeg kjent på det hver eneste kilometer. Hele øya er pakket inn i tegn på at å fortsette er en dårlig idé. Det finnes ikke farlig å sykle her, selv om deler av grusveiene holder dårlig stand. Men naturen har et jerngrep om meg – ikke omvendt – jeg ville følt meg tryggere i en snøstorm. Jeg har bare ikke taket på denne øya. En lang utforkjøring i motvind lenger fremme venter bilen. Tilbake i Reykjavik venter en av de mest åpne og velutviklede samfunnene i verden. Kilometer utenfor er det fortsatt vikingtid. Leiligheten er liten, sengene enda mindre og det er midnattssol. Den næringsrike sanden mellom tærne jeg ikke fikk vasket bort gir lett søvn og lange drømmer i skumle eventyr.

Bláfjallarhorn rundt

• Lengde: 106 kilometer

• Høydemeter: 1000

• Underlag: 85 prosent asfalt, 15 prosent grus, bruk minst 28mm dekk

• Strava: strava.com/routes/13303749

Vi kjørte cirka 45 minutter ut fra Reykjavik og parkerte i en liten lomme, før vi syklet flere mil gjennom et gigantisk og smårullende moseteppe. Nede ved kysten er det igjen eksponert. Pakk lommene godt, her er det kun ambulerende muligheter for ny lommemat. Høydepunktet er etter du vender nord, og skal sykle gjennom Reykjanesfólkvangur nasjonalpark. Her sykler du flere kilometer over et teppe av vulkansk aske, du passerer flere geysirer du kan bivåne på nært hold, i tillegg til at du skal over en enorm morenerygg. Utforkjøringen tilbake til parkeringen er også et høydepunkt, gitt at du har vinden i ryggen. (Husk at det alltid er motvind på Island).

Vis mer

Dag 3 - Ut mot havet

Tar du en dagstur vest til øya, får du kjenne både hav og vind på de endeløse og eksponerte slettene. 

Vi er langt vest på øya, nesten så lang det er mulig å komme. På en lang og smal utstikker på en halvøy, skal vi sykle en løkke rundt spissen. Det er sjøsprøyt i luften, og flatt terreng så langt. 

– Det er bra vind i dag, roper Gjermund. 

Jeg tenker mer på at det er noe befriende over å pisse i buksa når det er kaldt. Ikke det at jeg har det for vane eller at det er det vi gjør nå, men det føles slik. Eller det vil si, jeg føler det slik. Med havet i vest og vinden i ryggen, dunker jeg på over de lange rettstrekkene, naturlig fundamentert av stein og vulkansk aske. Tror jeg. Oppe i fjellsidene på høyre hånd, på en sti som går rundt Snæfjellsjökull, vandrer det islandshester med turister på ryggen, de er kledd i fargerike regnjakker. Tankene går til de som en gang bodde i de mange forlatte husene på slettene på den venstre siden av veien, nede mot havet, hus der vinduene er borte og treverket er furet og værbitt langt utover den norske nasjonalsangen. Karbonhjulene høres ut som de tilhører Cancellara i retning Hellisandur. Det går i godt over 50 på flatene, og vi holder lett farten over de mange småkrønene. Svarte skyer som buldrer lydløst  trekker over oss, og det prikker i vindjakker. 

– Nå kommer regnet, sier Gjermund. Like selvfølgelig som det ventet en fremmed klan og blodsgytelse i hine hårde dager. 

Over krønet. Legge utspringet som skapte mikroklimaet bak oss. Solgløtt i horisonten, endeløst hav som var næring til utferdstrang for Leiv Eriksson. Jeg fortsetter å pisse i buksa. Snart skal vi vende nordover, før vi skal vende tilbake til øst. Da blir vinden min verste fiende, mens Gjermund, hvis form og fysikk, er som skapt for Island. Han kunne lett beskyttet både familie og avling. Øks i den ene hånda, klubbe i den andre og sverd i beltet. Jeg ville blitt gjemt i krypten med presten og en dolk. Veien vender 180 grader i motsatt retning, vi rider mot nordøst. Solen er fremme.

Gjermund forteller:

Livet er lett med vind i seilene. Fram til nå har vi sust av gårde, halvveis rundt vulkanen Snæfjellsjökull. Selv om vi har ligget tett på vulkanen hele dagen har vi aldri sett toppen, som har ligget skjult under et tykt lag med tåke. Vi er fortsatt på Island. Jeg zoomer ut på GPSen min som sier at Grønlandshavet ligger rett vest for oss. Med seilbåt kunne det umulig ha tatt oss lang tid å krysse over slik som det blåser mot vest. Det har dratt seg til i Tour de France-sammendraget og Henrik flekker opp mobilen og setter på NRK Radio, slik at vi kan følge med på det som samtidig utspiller seg i Pyreneene. Rett før jeg dro til Island var jeg tolv dager i Alpene og syklet etapperitt, og er som en bloddopet araberhest sammenlignet med ultraløp-nedkjørte Henrik. Det har vært merkbart på to tidligere turene, men i dag skal virkelig gjøre seg gjeldene. Når veien snur mot øst og inn i motvinden, rakner moralen hans totalt. Den lette tonen vi har hatt mellom oss til nå, forvandles til et dypt mørke. Jeg legger meg foran, Henrik på hjul. I utforkjøringene holder jeg knapt 20 km/t. Ingen hører noe av radioen, og regnskyene blåser inn over oss. 

– Lykken har snudd, skriker jeg

– Hæ?, skriker Henrik tilbake.

Han kan ikke høre meg. Regnværet er ikke voldsomt, men nok til å gi oss grusomme minner om de to forrige dagene vi har hatt her på øya. Heldigvis går det ikke lang tid før vi kommer til et lite sted med golfbane, campingplass og bensinstasjon.  

Vi bestiller tre «pylsur» hver på bensinstasjonen, samt litt haribo og noen bokser med cola. 

– Hvem i huleste spiller golf her, undrer Henrik.

Pylsur hjelper. Henrik har kommet seg. Regnet gir seg. 

Vi legger ut på veien igjen, og jeg tar ansvar i front. Veien følger havkanten østover. På vår høyre side går det steilt opp på det tåkefylte fjellet. I stedet for å gi oss avstander gir skiltene oss bare informasjon om at det kan være fugler i veibanen. Men det blåser så jævlig at det ikke er en fugl å se. Vi passerer et lite antall fiskelandsbyer på veien, men alle båtene står trygt fortøyd ved kai. I det vi drar ut av en landsby med spredte hvite hus og gjemmer oss litt mer bak fjellene føler jeg at farten går litt opp.

– Jeg tror faktisk vinden har løyet litt, sier jeg med en optimistisk tone. Jeg får ikke svar, tre pylsur var for lite og Henrik var på felgen igjen.

– Ja, ja. Så lenge han henger på så går det fint, tenker jeg.  

Det er ikke egentlig så langt tilbake til bilen, men i denne vinden innser jeg at det allikevel kommer til å ta sin tid, spesielt om Henrik får det verre. Olafsvik er den største byen i området, og det er her skal vi ta av veien og klatre over passet og stupe ned på andre siden hvor bilen står parkert. Endelig slutter 

skiltene å advare oss om fugler, men heller gi oss opplysninger om avstanden til Olafsvik. De hvite husene oppe i fjellskrenten blir fremstilt på best mulig måte når solen gløttet frem i det vi 

passerte bygrensen. Henrik er fortsatt på hjul. Det nærmer seg krysset hvor vi skal ta av veien og ut av byen øker jeg farten så vidt.

– Hvorfor må du sykle så forbanna fort, brøler Henrik. 

Vi knekker til høyre og tar fatt på stigningen over fjellet. 

Umiddelbart får vi beskjed om at «Malbik Eindar», eller at asfalt-

dekket tar slutt om du vil. Skiltet dukker opp ganske hyppig på Island og ga meg følelsen av å være nord for muren. Grusveiene gjør egentlig ingenting. Majoriteten av grusveiene er av høy kvalitet, og behøver strengt tatt ingen forbehold hva gjelder dekk. Bakkene på Island er så å si alltid av den bratte sorten, og dette var i tillegg turens desidert lengste stigning. 

Jeg er regelrett bekymret for om Henrik kommer seg over, eller om jeg bare skal snu og sette han på en pub i Olafsvik. I det vegetasjonsløse landskapet ser vi hele tiden veien vi skal sykle, problemet er bare at veien stadig forsvinner inn i en diger tåkesky, den som har ligget over fjellet hele dagen. Hvor bakken slutter er umulig å si. 

Merkelig nok kommer Henrik seg litt. Ikke at han ytret noe spesielt positivt, men han begynner hvert fall å prate. Vinden løyer innover i fjellene. 

– Der er toppen, sier Henrik.

Vi runder kneika og ser en ny kneik lenger borte. 

– Der er toppen, sier Henrik.

Slik holder han på. Hele tiden. Vel inne i tåkehavet har vi absolutt ingen referansepunkter som forteller oss om det er 100 meter eller fem kilometer igjen av stigningen. Plutselig forsvinner tåka, og vinden drar til som den aldri har gjort tidligere i dag. 

– Her er toppen, roper jeg i det veien flater ut og en voldsom utsikt åpner seg.

Helvetes pass. Det blåser så mye at til og med bilistene sliter med å holde seg på riktig side av veien. Heller ikke i dag regner det, men også nå blir jeg gjennomvåt selv om jeg har regnjakke. Slik jeg tolker Gore-Tex markedsføringsbudskap skal du kunne spyle dem med en høytrykksspyler på nært hold, og vannet skal ikke trenge igjennom. Markedsavdelingen til Gore-Tex har aldri vært på Island. Og den satans makkeren min, han har aldri vært i parterapi. Siden turens vestligste punkt har jeg bare sett ræva hans, tåke og en mørk kjeller. Men toppen kommer den, etter minst ti luretopper.

– Se på utsikten her, det er litt som å endelig se friheten etter å ha rømt fra fienden, sier jeg. 

Vi ser nesten til Reykjavik fra toppen av passet på vei 54. Det er ikke et tre i mils omkrets, ikke en bygning, ikke et menneske, bare en endeløs asfaltvei langs det flate kystterrenget. Det må ha vært tidenes lettelse å komme til dette passet i datiden, og skue utover havet og ane en slags fred. Historiebøkene fra øya er upløyd mark for mitt vedkommende, og jeg overbeviser meg selv om at det holder å sykle her. En kraftig medvind gir enorm fart i utforkjøringen. Så kommer vinden fra venstre i voldsomme kast. Veien svinger et par grader mot venstre, og så kommer ramsalt vind fra høyre – en salt, våt og kald vind som trenger gjennom klær og hud. Der den trives best. Fra fugleperspektiv forsvinner vi ned mot havet. Både vi og fuglene jobber hardt med å holde oss rett i vinden. Fred skal du aldri få på Island – det er prisen for eventyr som sitter.

Runde rundt Snæfjellsjökull

• Lengde: 81 km

• Høydemeter: 750 meter

• Underlag: 95 prosent asfalt, 5 prosent oljegrus

• Strava: strava.com/routes/13333210

Turen rundt Snæfjellsjökull går i hovedsak i eksponert terreng ute ved vestkysten. Du må regne med vind av usaklige styrker, som er festlig/ufestlig avhengig av hvilken vei du sykler. Passet over Snæfjellsjökull er pakket inn i dårlig vær, men en morsom og karakterbyggende klatring. Vi startet runden ved Bjarnarfoss, verdt en par hundre meters gange for en ekstra titt. Ingen har oss bekjent blitt druknet i dammen.

Vis mer