St. SAVIN - LUCHON

Kjære dagbok.
Klokken er 08.00. Verdens skaper, hvem nå enn det måtte være, har pyntet dagen med morgendugg og soloppgang. Men dette er ikke dagen for å nyte landskapet og hylle skaperverket.

For jeg er egoist. Jeg er syklist. Og jeg har gode ben. Dette er dagen for å gi andre deng. Ikke kjøre fra dem i bånn og bare være sterkest hele veien til topps, men finne meg et par ofre og pine dem.

Reisen fra vest til øst skal inneholde tortur, av andre.

Jeg skal kjøre halvfort i bakkene. Ligge en halv hjullengde foran dem hele dagen. Gjøre alt en ikke skal, fordi jeg kan. Jeg bestemmer meg for å begynne opp Tourmalet.

STEINRØYS: Ben Lieberson kommer etter meg opp til Tourmalet. Hehehehehe.

En to mil lang klatring kjent fra Tour de France. Byen ved foten av klatringen, Luz-Saint-Sauveur, er ødelagt av flom.

Nye etapper skal legges hit for å gi turismen et boost. Når de andre nærmer seg bakfra må jeg bruke de ekstra gode bena bare på å holde avstanden.

Jeg har god råd i dag, men sløser jeg opp Tourmalet? Kaster jeg bort kreftene opp dette monsterfjellet? Den siste delen av fjellet er en grushaug, der veien går på en liten hylle i terrenget. Det blir brattere og brattere mot slutten. Etter den siste svingen er det 500 meter til toppen. 15 prosent bratt.

Folk har tapt hele Tour de France på denne siste stripen. Men bena er gode og jeg leker meg over toppen. Så kommer Col de Peyresourde. Så kommer den endeløse smerten og den unyttige bønnen om å slippe straffen for egen dumskap. Så kommer motvind uten avkjøling, stekende hete, og en vei du kan se så lang den er.

Så kommer ensomheten. Col du Peyresourde my ass, hvis bilde i en billedbok jeg bare blar forbi. Det må være Tour de France' minst episke klatring.

FÅR SVI: Det gikk lekende lett opp Tourmalet, men idyllen fra i morges betaler jeg for nå.

Col de Peyresourde begynner med tett løvskog. Litt høyere opp er det bare en enorm ås, uten en eneste fugl, uten et eneste menneske og uten ett eneste tre.

Uten glamouren fra Touren får jeg den rå virkeligheten rett i fleisen. Det er dette du må slite deg igjennom dag etter dag, uke etter uke, år etter år, om du vil bli proff. Du får smake din egen dumskap, igjen og igjen.

Du får smake ensomheten. Ingrediensen som gjør at du ikke vil mer. En liten mann, på en lang vei, opp et stort fjell. På toppen av krønet har vi utsikt nesten helt ned til Bagnères-du-Luchon. Over 50 ganger har Touren vært innom byen.

Utforkjøringen er en helt annen verden enn klatringen, den er et parallelt univers. Vakre svinger med nylagt asfalt og doserte serpentinsvinger er rullet ut nedover fjellsiden på lukrativt vis. Tusenvis av kuer og sauer er fortsatt på beite. Epletrærne er klare for innhøsting og det er ti prosent utfor.

Femten kilometer lenger fremme er byen hvis annenhvert etablissement i hovedgaten har et navn relatert til Tour de France.

Farvel ensomhet. Velkommen til himmelen.

FAST FØLGE: Hva er vel en etappetur uten lunsj i det fri der en ku forstyrrer?

VASKEMASKIN: Hver dag vasker Mattio Begna sykkelen din. Sett den fra deg og den er ren neste morgen.