OLORON ST. MARIE - ST. SAVIN

– Wooow, you guys seen Jurassic Park, right?! Hører jeg noen si bak meg.

Terrenget heller så vidt oppover innover dalen Aspe. Enorme løvtrær henger over veien og lianegrener danser i vinden, det er nesten så de fuktige slyngene klasker meg i fjeset.

De mange tusen beitedyrene ser ut som de er plantet som offerdyr. Våte og mørke skyer henger lavt, og i luften hører vi skrikene fra store gribber. En av dem kommer ut av tåka som en geværkule, flyr mot oss og piler tilbake i skyen. Der skriker den videre.

OPP I TÅKA: Det er mye regn og tåke i Pyreneene. Aubisqe er et værskille i regionen, på andre siden er det sol.

Vi klatrer opp i tåken. Over irrgrønne enger. Men ingen mennesker eller hus. Vi brenner opp Col du Marie Blanque nå, opp i tåka. Nå skal rangen settes for resten av uken.

Nå skal jeg sette rangen for resten av uken. Det tar ikke lang tid før jeg får stryk av Peter Cracknell, en 100 kilo tung Strava-besatt brite. Jeg får god tid til å tenke.

Terrenget er helt annerledes enn gårsdagen. Det vi så i går er lagt bak oss, nå er det nye opplevelser som venter. På en etappetur følger du den gradvise forandringen i terrenget fra dag til dag.

Jorden har brukt hundretusener av år på skape ulike fjellformasjoner, og vi har videreforedlet ulike kulturlandskap. Nå skal vi titte på dem alle, og se forandringene fra dag til dag. Jeg noterer meg hvor lite mennesker det er, og lurer på hvor havet og surfemiljøet i Biarritz ble av.

Nå er det beitemarker og steingjerder som preger miljøet. Det virker som menneskene forlot alt og lot kuer og sauer styre.

– That was hard, Henrik! Are you all right, you were breathing hard back there, sier Peter til meg på toppen. Rangen er satt. Jeg er ikke på toppen.

SNART KLART: Så fort vi er nede fra Col de Marie Blanque, venter Col du Aubisque på oss på andre siden av dalen.

Col du Aubisque er neste bakke, det er bakken der du finner tre enorme sykler på toppen. Asfalten er fin og bred, det er mye større moment som leder oss opp mot toppen. En og annen fugl sirkler over oss på jakt etter bytte. Det er kraftige striper på begge sider av veien og i midten. Meter for meter med hardt og ærlig arbeid.

Skyer som trykker mer og mer. Lenger oppe blir veien slukt av tåken, brått kan vi ikke se noe som helst. Tåken demper all støy, men vi hører så vidt en kubjelle langt unna. El- ler ikke. Sekunder senere står den midt i veien og lurer på det samme som oss.

– Hvem er du, og hva gjør du her? Skulle ikke dere vært nede av fjellet for lengst, det er jo snart oktober? Jeg er hvert fall ikke spist innen nesten sommer tenker jeg.

Over toppen. Gjennom huller i skyene kan jeg skimte veien foran meg. Jeg ser loddrette stup og voldsomme steinrøyser i utforkjøringen. Jeg skimter tu- neller og autovern som har rast ut. Aubisque er kjempen som gir deg følelsen av å kjøre både opp og ned med livet som innsats. På toppen av Solour noen kilometer senere slipper skyene taket.

Det ventede regnet kom aldri. I stedet kom varmen, god sikt og knusktørr, nylagt asfalt. En utforbonanza av de sjeldne. I bånn venter en velfødd hotellkokk som smiler over grytene. Det er en god dag, og det skal bli en god kveld.

MATAUK: Guidene har laget lunsj i det fri. Ta til du blir flau og sykle videre, noen andre tar oppvasken.

SNART VINTER: Høsten har satt sitt preg på hele kontinentet. Snart tar snøen over for løvet.