Opptur i Taiwan

Et annerledes type ritt

Taiwan KOM Challenge er et ritt som arrangeres årlig. Rittet er åpent for alle som vil melde seg på. Nivået blant de beste rytterne er ofte svært høyt, og premiepengene er bra til de som kommer på de seks første plassene. 
   
Selve rittet starter i havnebyen Hualien på Taiwans østkyst. Deretter bærer det oppover, kun oppover, helt til rytterne er i mål på 3275 m.o.h etter 105 kilometer. En skikkelig manndomsprøve, selv for elitesyklister. 
   
 – Jeg følte meg dårlig i starten, men samtidig startet rittet tidlig, så det kan ha vært at jeg var trøtt. Masteren var lang og rolig, men jeg hadde allikevel en dårlig følelse. Da masterbilen slapp etter tre mil ble det med en gang bedre. Jeg prøvde å være aktiv i starten og kom med i et brudd med Phillip Gaimon og John Ebsen. Vi ble derimot hentet ganske raskt igjen. 
     
Med målgang på over 3000 m.o.h var Jon selv litt skeptisk til å bruke for mye krefter i starten. Rett etter hans bruddforsøk ble hentet gikk det et nytt brudd avgårde. 
   
– John Ebsen klinte til igjen så fort vi ble henta og Ebsen, samt en del andre ryttere fikk gå avgårde i det som ble dagens brudd. Bahrain-Merida satte seg i front med Nibalis tre hjelperyttere og kontrollerte avstanden til bruddet. Jeg tror ikke Nibali var helt klar over hvem som satt i det bruddet, for John Ebsen har jo vunnet dette rittet før! På et tidspunkt tror jeg Nibali fikk beskjed om at Ebsen var foran, da luka fram til bruddet var på omtrent fem minutter, forteller Jon om løpsutviklingen. 
    
 

 
Vincenzo Nibali er ingen smågutt i sykkelsammenheng og når han bestemmer seg for å kjøre, så går det fort selv for en gjennomtrent, norsk kontinentalrytter.
   
– Plutselig bare dunket Nibali til. Jeg tror han tok mange på senga med å gå så langt fra mål, samtidig som jeg tror han fikk litt panikk ettersom det var såpass mange gode ryttere foran. Jeg var litt usikker på om jeg skulle følge etter, men så tok jeg sjansen og kjørte meg opp til Nibali. På bakhjulet til Nibali holder jeg 430 watt i to minutter før jeg skjønner at dette tempoet klarer jeg ikke å følge særlig lenge. Så da slapp jeg meg ned. 
     
Jon går plutselig fra å ligge på hjul med en av verdens beste ryttere til å havne i ingenmannsland. Etter en stund kommer det derimot et annet kjent fjes opp til bronsemedaljøren fra årets NM i lagtempo. 
   
– Jeg måtte ta det med ro en stund etter jeg datt av Nibali. Så kom plutselig en gruppe med Cadel Evans. Jeg var klart den sterkeste i den gruppa, og det var litt kjipt fordi jeg måtte gjøre grovjobben selv, mens de andre satt på hjul. Og det var ganske lett å sitte på hjul ettersom det var bare 5% motbakke i det partiet av løypa. Jeg prøvde å støte et par ganger, men da satt de bare på hjulet mitt, alle mann, sukker Jon.
     

 
– Etter 65 kilometer var det heldigvis en utforkjøring jeg hadde kjørt på trening dagen før. Jeg bare trøkka til i utforkjøringen og da kjørte jeg alle av hjul. Derfra og til mål kjørte jeg aleine, og det var nå de skikkelige motbakkene startet. 
  
Når det går jevnt hardt trives Jon best, og etter å ha kvittet seg med Cadel Evans sin gruppe får han holde sin egen fart oppover dalen og henter rytter på rytter foran seg.  Nå skjønner han at han er med i kampen om en topp ti-plassering. Foran han venter derimot de tøffeste delene av løypa, i tillegg til at lufta nå er markant tynnere.
  
–  Jeg holdt et jevnt tempo og tok igjen en del ryttere foran, deriblant en japaner som satt med i det tidlige bruddet da det var 5-6 kilometer igjen til mål. Dette partiet snittet på over 10% stigning og noen deler var opp mot 27%! I tillegg begynte vi å nærme oss 3000 m.o.h og jeg begynte å kjenne meg dårlig. Jeg tipper at det var høyden som spilte meg et puss. 

– I det jeg tar igjen japaneren kjører vi inn i en utforkjøring og jeg kliner til over bakketoppen, et støt som kostet vanvittig mye, forklarer Jon engasjert.
 

Etter den siste utforkjøringen er det to kilometer med motbakke til mål. Jon har en liten luke på konkurrenten bak, men er samtidig helt sluttkjørt.
 

– De siste 1,5 kilometerene var alt for bratte. Sikkert 10% i snitt, hvertfall. Jeg hadde noen meter inn i siste kneika, men jeg følte at nå var det slutt. Det gjorde tydligvis japaneren óg, for han tok meg aldri igjen. 
  
3400 høydemeter etter starten i Hualien kommer Jon seg over mål som sjuendemann, elleve minutter bak vinneren Vincenzo Nibali. Avstanden opp til italieneren er ikke avskrekkende med tanke på løypeprofilen og hvordan rittet utartet seg.
 
- Vincenzo Nibali hadde en del hjelperyttere som kunne hjelpe han underveis. I tillegg havnet jeg i en gruppe hvor jeg var desidert sterkest og som gikk ganske seint i perioder, det er ikke ideelt med tanke på å minske avstanden opp til Nibali. Men alternativet var å være med Nibali da han gikk og det hadde uansett ikke gått. 
  
Jon er veldig fornøyd med sin egen prestasjon i rittet, men han har allikevel noen tanker om hvordan rittet kunne utfoldet seg mer optimalt for han. 
 
– Jeg skulle gjerne tatt sjansen og blitt med det bruddet som gikk helt i starten. Da hadde jeg nok fått en mye billigere reise. Det er også lettere å få folk opp til seg når du sitter i bruddet enn å følge favorittene når de går til, men jeg var nok litt redd for å bruke for mye krefter i starten, samt at jeg hadde respekt for høyden, forklarer Jon. 
 
 

Lovpriser Taiwan som sykkelland
  

Jon Sæverås Breivold har vært i Taiwan i en ukes tid for å avklimatisere seg i forkant rittet. Den første sykkelturen ble en treningstur Jon sent kommer til å glemme. Etter å ha forvillet seg på noen småveier ble han etter en stund omringet av tre ville hunder. 
 
- Det er sinnsykt masse lyskryss her nede, så jeg ble rett og slett lei og forvillet meg ut på noen småveier. Inne i et smalt boligfelt kommer det tre hunder og den ene hopper opp og biter meg i leggen. 
  
Jon sykler det han er kar om hjem til hotellet og kommer seg til et lokalt sykehus. Etter å ha hørt diverse skrekkhistorier om ville hunder fra det fjerne østen er han mest opptatt av å få tatt en rabiesvaksine. Gutten fra Oppegård kommer seg raskt tilbake på sykkelen og i dagene etter merket han ikke noe særlig til hundebittet. Etter rittet fleiper han til oss om hendelsen.
 
– Jeg tror jeg vant rabiesklassen med ganske god margin. 
  

 
– Hvis du ser bort i fra hendelsen med hundene så er Taiwan et fantastisk land å sykle i! Det er som sagt enormt med lyskryss her, men kommer du deg ut av de store byene og finner de riktige veiene er det veldig fint. Naturen er jo helt sinnsyk. 
 
Samtidig hyller han taiwanske trafikanter.
 
– Jeg føler meg mye tryggere her nede enn i Norge. Bilistene tar skikkelig hensyn til deg. I løpet av de dagene jeg har vært har har jeg ikke hatt noen ekle opplevelser, som du kan ha ti stykker av på en vanlig langtur i Norge. Selv om man ikke skulle tro det, så er Taiwan er et veldig bra sykkelland, overbeviser Jon oss om. 
  
De siste to sesongene har vært stang ut for kontinentalrytteren som vært plaget mye med sykdom. Selv om det ble bronse på lagtempo under årets NM, samt en respektabel sjuendeplass under årets U23-NM har det vært mye motgang for rytteren som studerer til byggingeniør ved NTNU på deltid. Prestasjonen i Taiwan var derimot en etterlengtet opptur og viser at ting nå er på rett vei igjen. 
 
Etter det ble kjent at Team Fixit.no legger ned etter sesongen står mange kontinentalryttere uten kontrakt foran neste sesong. Jon er én av den, men er allikevel innstilt på å kjempe seg tilbake til kontinentalnivå. 
 
 – Jeg tar sannsynligvis steget ned på amatørnivå neste år, men jeg ser på det som en mulighet. Nå kan jeg kanskje i større grad velge og vrake hvilke ritt jeg skal kjøre. Jeg har allerede snust litt på L'etape du Tour og La Marmotte til neste år. Jeg var allerede motivert for å legge ned en god treningsinnsats i vinter før dette rittet. Etter dette resultatet er jeg enda mer motivert foran neste sesong, avslutter Jon.