Til verdens ende på Mallorca

Denne saken ble opprinnelig publisert i 2019, men er republisert til glede for nye lesere.

Det var et sant helvete å frakte deler og arbeidskraft ut til spissen, enten de kom dit på gamle eseltråkk, eller ble fraktet med båt ut til den 200 meter høye klippen.

Jeg har jaget bakker verden over i over ti år, og jeg lurer alltid på hvordan de oppstod. Teorien om at en sti ble til dyretråkk – dyretråkk ble til kjerrevei – og så kom asfalten, den holder ofte vann, men ikke alltid. Sykler du Passo San Gran Bernardo i Italia, kan du se de gamle romerske stiene stige bratt oppover fjellet, mens asfalten må ta lengre sløyfer.

Sykler du Trollstigen er det sant som de sier, den er basert på et gammelt hestetråkk, i fordums tider initiert av Hovdenak-slekten. Men sykler du Cap de Formentor, befinner du deg faktisk på en vei som i sin tid ble laget for å få så mange biler som mulig ut i en nasjonalpark.

Veien som går til nordspissen av Mallorca, er designet av vei-ingeniøren Antonio Parietti, samme mann som har tegnet klatringen fra Sa Calobra opp til Coll dels Reis. Naturvern i 1920 var noe helt annet enn det det er i dag, det handlet like mye om å få folk til å bruke naturen, gjerne med bil, som å begrense tilgang. Visste du forresten at det i sin tid ble vurdert å legge motorvei tvers gjennom Nordmarka utenfor Oslo?

Det ville jo vært en aldeles fantastisk måte å få skiturister ut i skogen på. Planene i Nordmarka ble skrinlagt, men veien ut til Cap de Formentor ble en realitet. Den skulle bygges på et så spektakulært vis at hele verden snakket om den.

Parietti løftet veien opp fra stranden ved Pollença i en behagelig stigningsprosent. Fra den første bakketoppen der det er reist en minnesten til ære for ham, bygget han en berg-og dalbane du ikke finner maken til noe sted i verden, en vei laget for å underholde datidens bilister, en rase som søkte alt det samme som syklister søker i dag:

Hårnålssvinger, blinde svinger, overhengende trær, skyggespill, svart asfalt, bakkekuler, svinger som nyper der det ser ut som de ender i havet, utsikt, luksusfølelse, og viktigst av alt, følelsen av fart og frihet. Etter den første klatringen på 200 høydemeter skal vi nesten helt ned til vannet igjen. Gjennom skyggen fra store furutrær ser vi en hvit bygning, som om du sykler der om vinteren minner mest om hotellet fra «The Shining».

Luksushotellet bare kalt «Formentor», er forbausende likt den gangen T-Forden putret tykke menn i hvit dress og damer med fjær i hatten ut dit.

Mallorca kan av og til virke som et endeløst steingjerde. Også her ute mot slutten finner du små olivenlunder avgrenset av den gamle grenseteknikken. Furutrærne har vokst seg høye i jakten på lyset, og gjør at det om sommeren ikke er ubehagelig varmt å sykle her. Ved Cala Figuera-bukten er vannet kongeblått, jeg tror faktisk aldri jeg har syklet her uten å se en liten yacht ligge der, med slanke kvinner i dyre bikiner som svømmer rundt. Jeg er sikker på de hører på Café del Mar der nede.

Før du skal over veiens nest siste topp må du gjennom en bekmørk tunell. Da tunellen i sin tid ble bygget måtte man anta at noen også ville utforske terrenget til fots. Parietti fikk bygget trapper og stier rundt tunellen, basert på gamle tråkk og ruter, en sti som fortsatt ligger der for de som liker luftige vandringer. Den er langt mindre vedlikeholdt enn selve tunellene, men på sitt vis bærer de visse likheter.

Det er et helsikes apparat som holder sykling i trådene på Mallorca, men lys i denne tunellen har jeg aldri sett det er. På returen fra fyret kommer du fint opp i 70 km/t inn i tunellen, og mange oppdager alt for sent at det ikke er lys der inne. Folk dundrer i bakken og folk dundrer i veggene. På vei opp klatringen har jeg sett komiske vandrere, med alt fra skrubbsår til knekt ramme og sønderknust stolthet, labbe duknakket ut av mørket.

Det stiger jevnt og rolig etter å ha passert hulen. Over krøn og gjennom furuskoger. Det er vending i store kurver. Det er ny utsikt over et endeløst hav, med Mallorcas nordside i høyre synsvinkel. De siste kilometerne før du møter slutten er tegnet med hensikt, de er laget som en advarsel om at det snart er over.

De er tyngre, de krever mer krefter, og de har sitt åpenbare høyeste punkt. Fra den siste toppen før en krapp sving gir deg et voldsomt moment mot mål, har du nærmest 360 graders utsikt, med fyrtårnet som sentrerende, nordlig blikkfang på din venstre side. Hold deg fast. Utsikten er som en magnet på blikket, men følger du ikke veien, faller du mange hundre meter før du treffer steinrøysa, eventuelt havet om farten er høy nok.

Det er mange syklister som mister livet på Mallorca hvert år, jeg har sett de dø der med egne øyne, om noen har gått utfor akkurat her vet jeg dog ikke.

Pariettis turistvei ut til fyrtårnet er ikke for hard og ikke for enkel, om du bare har én eneste sjanse til å overbevis noen om at det er sykling de skal drive med, det er på denne veien du skal ta dem med. Om du bare har en dag på Mallorca, er dette veien å sykle, den oppsummerer alt øya har å by på.

Når jeg nærmer meg den aller siste svingen før en liten bakke skal ta meg til fyret, får jeg en følelse av å være tilskuer i min egen begravelse, jeg ser mitt lille, lykkelige sykkelliv utfolde seg i en siste, mektig opplevelse, før de tre avsluttende svingene løfter meg til caféen som en rask trommehvirvel, som en voldsom bølge som i sitt siste åndedrag slynger seg mot land før den blir til sjøsprøyt.

Der oppe på fyret venter havets endesløshet, en utsikt en aldri blir lei av og solnedganger som brenner i horisonten.

Og det, ville være det. Jeg ville blitt der, tatt mitt siste åndedrag på en sykkel, stått av og latt andre fortsette å finne ut hvem som er best. Jeg har tatt min siste sykkeltur, og jeg har tatt den til verdens ende.

Landevei har også vært med på turritt og grussykkelfestival på Mallorca.