Charterøya, som tidligere var best kjent for grisefest og hudkreft, er nå plutselig blitt Mekka for alt som kan krype og gå av fettberg i lycra med ankelsokker og bandana. Mitt første minne fra Mallorca var en traumatur på starten av åttitallet. Vi var alltid en sånn pionerfamilie. Tjue minutter før avgang var kabinen så stappfull av sigarettrøyk at jeg knapt kunne skimte whiskyglasset på nabobordet. Det var før barnevernet, og vi skulle krysse Europa med Spantax. Når vi så fem timer senere ramlet ut av gasskammeret på Aeropurto Palma de Mallorca hadde lungene til unge Hansen fått en behandling som fortsatt 35 år senere kan brukes som en plausibel forklaringsvariabel på manglende resultater i kondisjonsidrett.
Midt i livet er plutselig Mallorca et annet konsept. Det er blitt et episenter for alle istapper som jager lykken på to hjul. Og vi trekker tilbake, og i en absurd miks av dårlig grunnlag, latterlig dyrt utstyr, elendig teknikk, Carbonara og Voltaren skal vi mestre de balleariske fjell. Og ting er som normalt; etter to dager lukter rommet kakerlakk, noen har dobbeldippet i skrukkekremen, og stuepiken har levert oppsigelsen.
Feltet varierer dog fra år til år, men enkelte deltagere må kunne forstås som taktiske invitasjoner, som en fysioterapeaut, en sykkelbutikkeier og kredittsjefen i lokalbanken. Dette er folk som aldri trenger ta en føring. Ellers har vi med tannlegen som har monopol på tannreguleringer i Troms fylke. Han har satt streng på kidsa til halve feltet, og stiller i et nytt sett Rapha på hver etappe. Han tar mye vind. I tillegg stilte det en debutant på årets tur. He-Man er tidligere verdensmester i bodybuilding, har makswatten til Greipel, er kostholdsekspert, 24-timersutøver, PT, supermotivator, Navy Seal og har faktisk vunnet sykkelritt. Han har ikke prolaps.
Finn elefanten i rommet.
Og allerede på dag to, og alt for tidlig, legger skrekkabinettet ut på dronningetappen. Et par-tre tusen høydemeter og sytten mil skal tilbakelegges. På utsiden ser det høyst ordinært ut, på innsiden av skallen er det Pantani som går solo på Galibier. Og målet er som alltid halvlegendariske Sa Calobra. For den uinvidde leser; Sa Calobra er en bakke. En lang satans bakke. Det nærmeste vi kommer en legendarisk bakke. En sånn med kule navn på Stravalista. Det som imidlertid er spesielt med denne kneika er at du sykler ned for å snu og sykle opp igjen. Jo, virkelig, en blindveg. Problemet er at du først må sykle over et fjell for å komme dit. Kort oppsumert; for en halvfeit fyr på snart femti betyr det at man er kokt før Calobra starter. Og nå skal det jages Stravarekord. Gratulerer med dagen.
Sa Calobra rundt lunsjtid i april er nesten umulig å beskrive. Det er en sinnssyk miks av turistbusser, pensjonister i leiebiler, og et syttendemaitog av midtlivskriser på sykkel. Dette her får flyktninge-krisen over russergrensa til å fremstå glissent. Det er fullstendig anarki. Med frykt i blikket passerer den endeløse køen ned køen opp, som på sin side stirrer tomt ned på en Garmin med dårlig nytt. En av gutta hadde regnet seg frem til at om du måtte pisse midt i bakken mistet du 7000 plasser på Strava.
Vel nede er det sannhetens time. He-Man, som gikk i brudd rett etter frokost og nå er på andre runde opp stupet, fyker ut fra blokka. Fysioterapeauten og tannlegen, for dagen iført sin Rapha Climbers Special Edition, henger seg på med alle sine førti kilo, og deretter kommer røkla. Etter cirka tohundre meter innser jeg at jeg ikke er i nærheten av gamle høyder, og at dette kommer til å bli en lang, lang tur. Jeg er i utgangspunktet en mannevond fyr, og kombinerer du dette med mannebryster, intens smerte og trafikkaos er det lett å fastslå at det finnes folk med bedre humør i Sør-Europa.
Les også: Proffdrømmen i Dolmittene
Er det noe jeg ikke trenger er det de motivatortypene. En sånn senete happy-go-lucky O2-snapper som finner det for godt å klappe meg på ryggen og lire av seg et eller annet inspiratorfjas i det han passerer. Ligg unna, ditt vandrende satans skjelett. Og akkurat denne dagen skulle seriøst utfordre troen på menneskeheten. For midt i det bratteste henget kan jeg plutselig høre musikk rundt neste sving. Jeg tenker at det må være en eller annen chartertysker som står i kø med en Fiat Punto med vinduet nede og anlegget på full guffe, og gjør meg klar til en høylytt referanse til 1940. Men nei, det viser seg at jeg tar igjen gruppe fra Brexit.
Med en bluetooth-høyttaler på styret. Sykkelstyret.
Det hele er så sjukt at The Rules har i prinsippet implodert i en eneste handling.
Og akkurat der, når jeg ikke trodde avgrunnen kunne bli dypere, midt i sving 19 i Sa Calobra, finner Todd fra Blackpool det nødvendig å dra i gang allsang. Det viser seg at de i en overflom av kreativitet har skrevet om elendige «Going Loco down in Acapulco» til «..down in Sa Calobra», og det synes de er gøy. Kjempegøy.
Jeg mener seriøst at om det rent hypotetisk skulle bikke over for en litt lei nordlending med sittesår og hjemlengsel, og dette resulterte i at en brite med høyttaler på styret endte i en steinrøys med kjevebrudd, er omstendighetene såpass formildende at frifinnelse burde være innenfor rekkevidde.
Jeg er tross alt Marco Pantani, solo på Galibier.
Ronny Fyhn Hansen
Tromsøværing og amatørsyklist i eksil i Harstad. Best kjent fra bloggen iskanten.com, et nett-sted i skjæringspunktet nord-norsk midtlivskrise og linje-gymnastikk. Ronny runder av Landevei gjennom hele 2019, der vi alle strengt tatt befinner oss: bak feiebilen.