Vind, regn, trekkfulle hus og fish'n chips. Ingen reiser til det skotske høylandet fordi treningsforholdene er perfekte, men alle burde dra dit for den unike opplevelsen.
RØMMER: Gjermund tar fart og jager ut fra Glencoe, området der kommandør Robert Campbell slaktet hele MacDonalds-klanen for 325 år siden.
Lesetid: 14 minutter
Det er grått, vått og kaldt, en helt vanlig dag i det skotske høylandet. Flere ønsker å snu, men kommandør Robert Campbell av Glenlyon lever i en tid før fjellvettregel nummer åtte var kjent. Med 120 menn i ryggen marsjerer de oppover i det skotske høylandet med ett mål for øyet: Glencoe. Medlemmene av MacDonald-klanen har bodd der i over 340 år, og når Campbell og hans menn omsider kommer frem blir de møtt med den største gjestfrihet. Lagrene tømmes for korn, kjøtt og whiskey. Et stort etegilde blir holdt til ære for de som er kommet langveis fra.
Henrik og jeg har lest side opp og side ned om at de viktigste ingrediensene i en god, skotsk viltgryte består av regn, vind og sviknott. Vi har snakket om Skottland siden vi møttes for første gang i 2008, og vi har syklet overalt i Europa – men ikke på utypiske steder som dette. Vi psyket oss opp på flyet med å se på Braveheart, og ennå har vi en time igjen av filmen til hotellet i kveld. Skottland leverer allerede før vi strengt tatt har begynt. På vei til den første overnattingen møter vi et vanvittig dalføre, det er smalere enn de trangeste norske søkk, det er grønnere enn i Irland og veien siger nedover som om den skulle ha gnagd seg ned på samme måte som elven. Langsetter veien følger et gammelt steingjerde og en humpete trasé, og historien forteller at akkurat der denne gamle veien går, er stedet der Robert Campbells beksvarte plan ble satt i live:
Den tolvte natten står Campbell og hans menn opp og utfører ordren fra den engelske kongen, han ønsker å statuere et eksempel ovenfor de skotske barbarene som drømmer om løsrivelse fra England. Hele klanen blir tilintetgjort, menn, kvinner og barn blir drept, alt som rører seg etter feiden blir stukket igjen. Hus, mat og redskaper blir brent. Macdonalds-klanen er nå historie.
Det er 325 år siden de som ikke ble drept i raidet, sultet eller frøs i hjel i de ugjestmilde fjellsidene. Vi har alltid vært like fascinert av vold utøvet i skjørt som vi har av landskap. I Skottland får vi begge deler.
– Skottland ligner ganske mye på den vestlige delen av Norge, forteller Henrik til den gamle damen.
– Kanskje de to landene engang var ett, svarer Mrs. Matheson filosofisk, mens hun ser ut over åsene der solen akkurat har gått ned. Temperaturen er i ferd med å bikke under tosifret, og snart skal mørket ta over. I vest lurer mørke skyer. Det har vært en lang dag. I mange timer var vi på panisk, desperat jakt etter husly i den lille fiskebyen Portree. Til slutt fikk vi endelig napp hos Mrs. Mathesons hjemmekoselige B&B, i sentrum av en by hjemsøkt av gamle pensjonister og japanere i turistbusser.
Den lange dagen startet i Fort William. Vi sov der etter å ha kjent på blodtørsten fra Glencoe, det er som om den fortsatt henger i luften. Fort William er en gammel festningsby ved foten av Ben Nevis, Storbritannias høyeste fjell, en kort kjøretur sør for Loch Ness. Byen er i sykkelsammenheng mest kjent for å arrangere verdenscup i utfor på terrengsykkel. Været på morgenen var skotsk, og utsiktene var heller ikke av det positive slaget.
– Vel, det holder hvert fall myggen borte, sa resepsjonisten til oss før vi satte i gang. Men ingen drar til Skottland for å sykle i sol, til det har vi Mallorca. Vi ville kjenne på de grønne fjellene, vinden og klimaet som skapte menn som mente at skjørt og klubbe var beste måten å kappe land på.
Vi startet turen ved Glenfinnan Viaduct, en over hundre år gammel jernbanebro, aller mest kjent som broen fra Harry Potter-filmene. Grusveien fulgte breddene langs Loch Shield, en innsjø kjent for et rikt dyreliv.
– Hadde skyene vært borte ville vi sett rett bort på fjelltoppen Sgùrr Dhòmhnuill, sa jeg mens jeg pekte mot vest.
– Ah, jeg vil løpe naken i disse fjellene, brøt Henrik ut. Han har en greie for slikt. Jeg skjønner at han har blitt inspirert av filmen vi så på flyet.
Stigningen opp fra Loch Shield kunne fått selv Nairo Quintana til å åpne nebbet. Rett fram uten svinger på smal, mosegrodd asfalt. Furutrærne rundt oss er importert planteskog fra kontinentet, skaperverket ga denne delen av det britiske kontinente lite annet enn gress og busker. Flere titalls meter høye raget de langs veien som en endeløs allé, der også veien kjempet seg oppover i kampen om lyset. Vi knakk oss oppover mot blygruvene som lå på toppen. Været løyet. Hurra, tenkte vi. Hurra, tenkte myggen.
– Myggen her er mer korrekt en type sviknott. I Norge finner vi disse helst i myrlendt terreng, men i Skottland finner vi disse over – fuckings – alt, de kommer seg inn i dusjer og biler, og de er faktisk ansett som et av de største problemene for turistnæringen i Skottland, forklarte jeg Henrik. Min indre biolog kunne ikke la være, og heldigvis var de særlig glad i tynne menn med lang nese og krøllete hår. Derfor slapp jeg relativt billig unna, mens jeg måtte høre på Henrik banne og sverte inne fra myggsvermen.
Vi klatret videre. Det var først da vegetasjonen forsvant vi endelig skjønte at vi nærmet oss den forblåste toppen. Nedover passerte vi et fareskilt med påskriften «1:4». Etter noen hundre meter gikk det opp for meg at dette skiltet viser fallprosenten i utforkjøringen. Én meter ned per fire meter bort. Det er 25 prosent nedover! Henrik hadde et fandenivoldsk driv over de falske flatene når han forsøkte å holde seg unna myggen. Veien snirkler seg nedover rundt grønne steinete koller, i horisonten lurte mørke skyer med lyn og torden.
– Er vi på vei mot Mordor, spurte jeg Henrik, som nok var usikker på svaret.
«Vi hadde før Portree et ønske om å prøve oss på noe litt mer sofistikert enn Fish & Chips, men alt vi så var skilt om Lovely Haggis, Best Fish & Chips in Scotland, Haggis like your mother makes it og Traditional Fish & Haggis.»
Regnet tok oss igjen og kulda tok tak. Rododendronen gror vilt overalt i Skottland, og store, altså vi snakker enorme klynger av lilla blomster, busker på størrelse med et helt hagesenter i seg selv, skapte stor og overraskende kontrast til det endeløse, grønne landskapet. Vi stoppet og spiste lunsj på «The Inn at Argdour», rett ved fergeleiet mellom Argdour og Corran. Ingen av de skotske panelovnene hadde advarselen «ei saa peittää», og vi dekket samtlige ovner med lange ermer, hansker og buffer. Våre første tallerkener med «Fish & Chips» landet på bordet. Panert fisk og pommes frites gjorde underverker i Argdour. Selv om regnet roet seg betraktelig i løpet av dagen rant det fortsatt store fosser ned i grøfta ved siden av veien. Henrik ble gal da vi skulle over til Portree, ettersom myggen nå hadde søkt ly inne i bilen vår. En rusten, steingammel ferge tok oss over til Armadale, lokalisert på idylliske Isle of Skye. Vi hadde før Portree et ønske om å prøve oss på noe litt mer sofistikert enn «Fish & Chips», men alt vi så var skilt om «Lovely Haggis», «Best Fish & Chips in Scotland», «Haggis like your mother makes it», akkurat som om mora til alle som kommer hit lager haggis slik bare mor kan, og «Traditional Fish & Haggis». Det ble panert fisk nummer to, klokt nok, for fremme i Portree begynte den utmattende søken etter husly, en søken som skulle ta like mange timer som en krig mellom to klaner oppe i fjellsidene. Til slutt fant vi Mrs. Matheson og hennes ektemann. Ringeklokken fikk hele huset til å riste, og den lille damen kunne vennlig, og etter utallige avvisninger fra eldre damer si:
– Vi har rom!
Etter fem våte timer på sykkel, mange våte timer i bil med mygg og et tredje måltid panert torsk, er natt blitt til dag og vi skal nå ut på selve kremturen på Isle of Sky, whiskeyregionen fremfor noen. Far på huset, Mr. Matheson, er en pensjonert krabbefisker.
– Oh, it was hard, aye, sier han om livet som krabbefisker.
– Lovley weather today, sier Henrik høflig.
– Aye. But out here, the weather can turn at the blink of an eye, aye! Jo mer vi prater med han, jo mer overbevist blir jeg om at han både har trebein og krok på hånda.
Dagens høydepunkt er stigningen over Quairang-passet, som ligger på nordspissen av øya. På veien dit passerer vi fjellpartiet «The Old Man of Storr» på venstre side. På vår høyre side ender de frodige gresslettene i klipper som stuper hundre meter ned i havet. Langs en rasteplass får vi øye på en kiltkledd mann med sekkepipe, omringet av en flokk pensjonister. Etter et par trudelutter får man, ikke overraskende, nok av sekkepipemusikk, og ferden fortsatter nordover. Quairang-passet er et hakk i fjellet «Meall na Suiramach», forårsaket av et stort jordras for mange tusen år siden.
Quairang-området er fortsatt i bevegelse, som fører til flust av reparasjoner på veien hvert eneste år. Selve stigningen er 3,8 kilometer lang og er isolert sett ingen utfordring. De nakne, men frodige og karakteristiske fjelltoppene rundt Quairang-passet gjør allikevel den korte stigningen til en av de mer spektakulære klatringene vi har syklet. Det aller mest spesielle er noe av det samme vi ser i norske fjorder, stigningen opp det nakne fjellet starter på havnivå.
Fra Quairang fortsetter turen sørover i et langstrakt terreng. Overalt er det grønt, så langt øyet kan se. I horisonten ligger en massiv fjellkjede, men selv om vi har syklet mot fjellene i flere timer kommer vi ikke nærmere. Det er først når vi blir sultne vi begynner å tenke over det: Vi er i ingenmannsland. Ingen landsbyer, ingen kiosker, ingen restauranter.
– Jeg er tom for vann og mat, sier Henrik. Han har vært i godt humør hele dagen. Nå er han i ferd med å gå tom, og begynner å bli vrang.
Omsider får vi øye på en campingplass. Vi sykler ned til resepsjonen som har et begrenset vareutvalg. Potetgull med haggissmak er kanskje ikke så godt på en vanlig fredagskveld, men akkurat nå smaker det som himmelen. Etter litt sjokolade, potetgull og cola er vi klare igjen.
Turen går videre på smale veier. Steingjerder følger oss på begge sider, mens veien folder seg opp og ned langs de små åsene. Hadde vi begynt å telle sauer hadde vi sovnet for lengst. Det er fortsatt bare grønt. Postmann Pat-landskapet er innbydende. Vi tar en high five og smiler fornøyde. Fra toppen av den siste åsen er det ti lettkjørte kilometer nedover til Portree. Det begynner å bli mørkt, og turen er over. I kveld har vi endelig tid til å se ferdig Braveheart.
– Hva er galt med pc’en din? Skjermen er knust? Vi får ikke sett ferdig Braveheart, hører jeg plutselig fra Henrik.
– Ja, det er mulig jeg har satt meg på skjermen, svarer jeg unnvikende..
Vår siste tur starter ved ruinene til Strome Castle, en av mange steinruiner på små odder. Vi skal sykle videre over passet «Bealach na Bà», og rundt halvøya før vi returnerer. Slottsruinene og de lokale gæliske navnene rundt i høylandet forteller mye om hvordan skottene stod opp mot de sofistikerte engelskmennene. De siste 300 årene har landet vært i union med England, og det skotske raseriet har gradvis blitt tøylet. Selv i disse perifere delene av Skottland var flertallet mot løsrivelse fra England, da spørsmålet var oppe til avstemming i 2014.
– Er dere syklister? Skal dere over Bealach na Bà? Oversatt fra gælisk heter det «Kuenes pass», det visste dere kanskje ikke, sier en butikkansatt i Lochcarron entusiastisk. Den unge gutten virker mer lysten på å være med oss på sykkeltur enn å ta betalt for dagligvarer, men sjefen hans rister kontant på hodet når jeg spøkefullt spør om han kan få fri fra jobben.
Bealach na Bà er ni kilometer lang og snitter rundt 7% i stigningsprosent. Fjellene i denne delen av landet ser akkurat ut som toppene i Jotunheimen, men de ligger helt nede ved vannet. Om havet hadde steget med 1000 meter hjemme, ville det vært umulig å skille. Det er de siste to kilometerne av passet som er ordentlig harde. Her ligger den reelle stigningsprosenten langt over 10%, men vinden fra toppen av passet gjør at det akkurat nå føles som jeg klatrer La Redoute. Kanskje gutten på Spar-butikken er klarsynt og Bealach na Bà først i dag blir døpt om til «Kuenes pass», etter at jeg har syklet opp, for mens veien blir brattere og farten synker tenker jeg på om det finnes noen ledige Grethe Rode-kurs når jeg kommer hjem. Jeg lurer også på om den pc’en fortsatt ville levd om jeg var litt lettere.
Den siste delen har flere smale hårnålsvinger som slynger seg mellom steinene og de grønne flekkene i fjellet. Rundt oss stiger det bratte fjell på hver kant av veien.
– Har du syklet helt opp hit, spør en bilist meg.
– Du burde sjekke at bremsene dine fungerer før du setter utfor igjen, for det går rett ned på andre siden, fortsetter han. Vi stuper ned på andre siden som er minst like bratt.
– Da er det bare kos igjen, sier jeg selvsikkert i det vi kommer ned til landsbyen Applecross på andre siden av passet, ord jeg snart skal få bite i meg.
For da jeg planla denne turen var alt fokuset på «Kuenes pass», og resten av turen trodde jeg skulle være rein transport. Så feil kan man ta. Vi sykler langs kystlinjen, men der vannet ligger rolig i vater går veien ved siden av opp og ned. Den ene knekkeren overgår den andre. Det virker som det er hundrevis av dem! Og det hjelper ikke på at vi har vinden i ansiktet. Jeg føler meg litt ansvarlig for dette uanmeldte slitet og prøver å sette det i perspektiv:
– Vi slipper i det minste unna myggen i denne vinden, sier jeg. Jeg får ikke svar.
Henrik tar en titt på GPSen, gjør noen kjappe kalkulasjoner i hodet og bryter ut:
– Om vi sykler hardt i to mil til, så tar veien brått til høyre, da bør vi få vinden i ryggen! Håpet tennes. Vi sluker en Mars-bar hver og trår på. Terrenget er verre enn verst. En knekker går 15% opp på den ene siden og 15% nedover på andre siden. Slik fortsetter det i to mil. Og når vi omsider kommer til krysset er ikke profetien til Henrik sann. Et trangt dalføre kanaliserer vinden - Vi har motvind igjen. Henrik skal om bare en måned krysse USA alene, han bør i det minste tåle en slik tur.
Siste delen av turen er den samme ruta vi syklet på starten av dagen, og Henrik slår meg i skiltspurten om Lochcarron. Jeg støter som en real cowboy og gir det jeg er kar om de siste kilometerne tilbake til bilen, i håp om at den siste strekningen av Skottland-turen vår er et Strava-segment. Det er den imidlertid ikke. Det er bare en smal vei, en gang en sti, som leder til et slott der menn i skjørt en gang regjerte.
Både SAS og Norwegian har ukentlige flyvinger til Edinburgh, men ikke daglige. Det er store avstander i Skottland, så vi anbefaler helt klart leiebil for å komme deg rundt. Turistsesongen i Skottland varer fra midten av mai til midten av september, så du må regne med at det kan være høyt belegg på hotellene på de kjente stedene. For første gang i Landeveis historie har vi regelrett slitt med å finne overnatting, og om du planlegger en eller flere netter i Portree anbefaler vi deg å booke før avreise. Skottland er ingen gastronomisk høyborg, så forbered deg på både haggis og panert fisk. Det skal dog nevnes at haggisen er langt bedre enn sitt rykte, hvert fall de moderne tolkningene. Det er to ting du skal ta med til Skottland, og det er myggolje og regnjakke. Har du dette er du langt på vei sikret en god opplevelse. Vi bodde en natt i Fort William, to netter på B&B i Portree, før vi bodde den siste natten på hotell i Edinburgh.
Reiserute med bil
Edinburgh flyplass – Fort William, Tid: Ca. 3 timer, Distanse: Ca. 200 km
Fort William – Portree (via ferge Mallaig – Armadale), Tid: Ca. 3 timer, Distanse: 145 kilometer. Fergepris: ca £15 for bil med passasjer
Portree – North Strome, Tid: Ca 1,5 time, Distanse: Ca. 100 km
North Strome – Edinburgh Flyplass, Tid: 4,5 time, Distanse: Ca. 350 kilometer
Alle abonnement gir full tilgang til hele vårt digitale univers. Det inkluderer Landevei,
Terrengsykkel, UTE, Klatring, Fri Flyt og Jeger sine nettsider, app og e-magasin.
1 måned
Digital tilgang til 6 nettsider
Papirutgaver av Fri Flyt
3 måneder
Digital tilgang til 6 nettsider
2 utgaver av Fri Flyt Magasin
12 måneder
50%
rabatt
Digital tilgang til 6 nettsider
8 utgaver av Fri Flyt Magasin
Betal smartere med Klarna.
Abonnementet fornyes automatisk etter bindingstiden. Si opp når du vil, men senest før perioden utløper.
Landevei.no er best på sykler, sykkelkultur og sykkelopplevelser. Landevei.no er et univers fylt av lidenskap og lidelse for serpentinsvinger, brostein, sidevind og god kaffe. Er du syklist, vil du forstå.