Vi parkerer i bakgården hvor Hotel de l'Europe har separat sykkelgarasje med vaskeri. Tour de France er på TV bak resepsjondisken. - Bonjour! sier jeg. - Bonjour! Chute Contador! sier mannen. Såpass fransk forstår man da. Det er et forferdelig vær oppe i Vosges, og Alberto ser pjusk ut der han taues av to lagkamerater. Turdeltaker og assistent for dagen Elisabeth er også pjusk og går til rommet for å hvile seg i form. For utvist tapperhet har jeg lovet henne jernkorset i morgen. Bagasjen må ut av bilen og og maten på kjøla. - Contador abandon, sier resepsjonisten da jeg passerer igjen. Jeg blir stående litt og se på. C'est Le Tour. Den er haimat nå, allerede før første hviledag.
Langbord og god middag om kvelden. Syklistfôr. - I morgen er kongeetappen, sov godt! sier Frank Solberg. Han er medeier i sykkelreiseselskapet Bergodal og sjefsreiseleder på turen fra Annecy til Mont Ventoux. Et vennlig hint om at en god natts søvn er den beste oppladning for morgendagen skader ikke. Vi reiseledere, Frank, Øyvind Due Trier og jeg, trekker oss tilbake til baren hvor Frank og jeg lager ferdig Hviledag du liksom! mens Øyvind skaffer oversikt over hva vi trenger å proviantere til lunchen i morgen. Mat er svært viktig for Øyvind. Vi har hver vår pression til arbeidet. Skulle bare mangle.
Kongeetappe, tirsdag 15. juli
Hotellets frokost er på langt nær så god som middagen kvelden før. Redningen er som så ofte vår medbrakte musli. Frank kjører og Øyvind og jeg sykler denne formiddagen. Turens autobus starter halv ni retning Col du Mollard, et lite kjent pass som skal ha en praktfull utsikt. Øyvind og jeg drar med resten av gjengen klokken ni. Gruppen splittes etter et par hundre meters klatring. Skjalge skal ta det pianissimo i dag. Jeg vanner Mauriennedalen fra et pent utkikkspunkt. Oppover i det åpne løvskoglandskapet tar jeg igjen Haakon, merkelig nok. Vi prater litt før Haakon glir i fra igjen. Det er en nydelig bakke med trærne som gir skygge, og serpentinsvinger som fin variasjon til behagelige 6 jevne prosents stigning. Denne bakken har ikke de vanlige kilometersteinene, og en bitteliten landsby er ikke toppen allikevel. Det går videre på ukarakteristisk dårlig asfalt i lettkupert terreng før det begynner å stige igjen. Jeg innhenter bussen. Den er stor i dag, folket har respekt for over 3000 høydemeter og ukesturens eneste oppoverbakkeavslutning.
Mollard - lunch
På Col du Mollard oppfører vi oss som japanske bussturister. Vær og landskap er fantastisk. Knipse knipse. Øyvind overtar bilen, og Frank sin kjære Colnago med kameraveske på styret. Mollard er den mest hårete utforkjøringen så langt på turen, med tversgående asfaltkanter som jeg hopper over. Tove liker den absolutt ikke i det hele tatt. Vi tar samling ved dammen i bunnen og så bærer det i pratetempo slakt oppover igjen.
Rundt en sving, og der, tilsynelatende skåret inn i fjellveggen, ser vi veien opp til Col de la Croix de Fer krysse fram og tilbake, fram og tilbake. - Opp der skal vi! - Ikke kødd da! Lystig stemning i feltet. Jeg beundrer Ingrids elegante tråkk. Alle beundrer Ingrids elegante tråkk. Hennes mann Magnar også, som irriterer seg over sitt høyre kne som bare ikke vil gå rett opp og ned. Frank tar avgårde. Her skal fotograferes mer. Feltet splittes. Henrik passer på sin Elisabeth, som ikke er helt i form ennå men SKAL sykle i dag samme hva. Turtelduene Trude og Morten er lanternes rouges, og langt der framme et sted er Hallvard og Peter som vanlig. Det er trøkk i beina på de to. Lunch er avtalt i en vid høyresving mellom 2 og 1 km før passet, men deltaker Øivind, som er i tyngste laget og derfor smart nok bare sykler deler av etappene, har stoppet litt tidligere så det blir stående buffet i svingen før. Ja ja. Jeg serverte lunch for tidlig på Madeleine i går, så det står 1-1. Store mengder grov baguette, salt pølse, skinker, oster, frukt og nøtter går med. Ingen fare med appetitten i solvarmen på gode 1900 meter.
Jernkorset til sykkelbutikken
Ny stopp to kilometer senere på Col de la Croix de Fer, Passet med jernkorset som jeg lovet Elisabeth. 2068 m.o.h. er turens tak. Et skikkelig pass, mener Steffen, man kommer til toppen og så er det rett ned i neste dal. Men først må her også fotograferes. Liksomspurter til den permanente KOM-linjen. Tøys og tull og utsiktsnyting. Det kryr av cyclotouristes som oss. Så hengir vi oss til gravitasjonskraften og suser forbi avkjøringen til Col du Glandon, som er stengt i dag. Jeg passerer Kirsten på yttern i en høyresving og blir nesten lurt av den krappe venstresvingen som kommer like etterpå. Noe sent bremsepunkt. Utfor er gøy. Vitsen med å sykle oppover må definitivt være at det går nedover etterpå. Ut av en ny høyresving, og Gabriel som leder får vomhopp av en bilist som med uheldig timing rygger ut i veien 50 meter foran oss. Hjertet i halsen, men det går bra: Sjåføren har øynene med seg og kaster bilen til siden.
Plutselig er Frank og jeg alene og bakerst. Verden er tom for andre syklister. Praten går mellom gamle venner. En kul demning. Frank skyter bilder. Videre utfor. En liten rotte av en leiebil kjører forbi oss på et flatt rettstrekk og nekter å gi oss plass til å passere i det bratte tekniske partiet som følger. Hva vil hun, slite ut bremseklossene våre? Så går det bratt oppover i en kløft. 13%! Og jeg som trodde det skulle gå utfor helt til dagens siste bakke. Takk og pris for 34x29. Over toppen. Frank leder nedover, herlig stødig som han alltid kjører, og fort der han tegner vakre linjer gjennom svingene. Vi tar igjen Tore som ikke liker utforbakker noe særlig, og blåser forbi. Det flater ut langs en ny kunstig innsjø. Vi har samlet opp en gjeng nå. Frank trekker feltet på flatene mot Bourg d'Oisans.
- Det er en stor sykkelbutikk her, skal vi ta innom? Fire mannfolk er klare for det, men damene vil rett til hotellet. Sykkelbutikken er full av godsaker, men alle de praktfulle Ford France-Hutchinson-trøyene er størrelse telt, dessverre. Jeg finner ikke på noe å kjøpe, og hjelper en søt britisk jente med å finne riktig størrelse på en sykkelbukse. Venninnene hennes er knisende hjelpeløse og personalet i knestående overarbeidet. Frank kjøper seg en blå Cinelli-T-skjorte og hvit Kask-hjelm med verdensmesterstriper på. De fjernes i en fei.
21 hårnåler
Frank og jeg er alene og bakerst igjen etter butikkbesøket. Tissepause før bakken. Den er 10% bratt og rett fram de første 900 meterne til hårnålssving 21, den første. Vi kjører hardt helt til nummer 20, samfulle to kilometer. Det er solstek og tett trafikk. Vi arbeider oss igjennom en spredt gruppe tyske ryttere som har trøyer det står Brutal på, og må flire. Mellom 17 og 16 står vår trofaste Sprinter. Øyvind, som sikkert har parkert ved kirkegården på pur f, har nøtteblanding og deilige kalde små colabokser til oss. Vi tar en på styrten og en på lomma. - Den tar vi i sving fem, sier Frank.
Videre oppover. Tungtrafikk. Syklister puster eksosluft. Den umulige timen som jeg fabulerte om senest i dag tidlig er for lengst strøket fra programmet. Varmen står fra steinveggene, men det er lise i hver eneste flate hårnål. Marco Pantani, som vant her to ganger den gangen proffblod var tykt som syltetøy, spurtet ut av dem. De kommer tettere nå, svingene. Jeg får ikke med meg den berømte hollandske. Lukten av gammelt øl døyves antakelig av eksoskvalmen. Ikke har jeg fått med meg Fausto Coppis sving heller. Dårlige forberedelser. Peter Winnen står det på et skilt. Winnen. Stilig navn. Colombianske Winner Anacona, som vant en fjelletappe i Vueltaen forleden, er oppkalt etter Peter Winnen. Presten må ha tolket n som r.
Skål!
- Dette er sving fem, sier Frank. Jeg er beviselig helt ute av tellinga. Vi setter oss på autovernet av tre, åpner Coca-Cola, og leser på skiltet:
ANDY HAMPSTEN
Make my day! Andy Hampsten. Girovinner, på 7-eleven sammen med Dag Otto, alle tiders ålreit type, aldri noe tull med dop og fjas, ufattelig god oppover, og da kanskje spesielt i snøstorm på Gaviapasset. I dag er han bosatt på en gård i Toscana hvor han arrangerer sykkelferier med tilhørende kulinariske overdådigheter. Skål, Andy!
Vi må videre. Vi må bli ferdige med Alpe d'Huez. Verdens mest berømte bakke er en usjarmerende servicerampe, egentlig. Raphabutikken er stengt. Vi spiser litt og tar en øl med Birte, Tove og Hallvard før vi triller bort til hotellet, som har sykkelparkeringen i salongen. Det er sivilisert, det!
Dusj, klesvask, middag, game over. Insert new coin får vente til i morgen.
Epilog, onsdag 16. juli
Vi nøt praktfull alpin utsikt til frokost. I bakken ser man ingenting, men oppe i skianlegget er vistaen overdådig. Litt senere tok vi til høyre like nedenfor vår mann Andy Hampstens sving fem, zoomet nedover til dalen, klatret over Chamrousse-massivet hvor campingbilfolket allerede rigget seg til for Touren som skulle komme et par dager senere, og huiiiiiiet ned til Grenoble hvor vi, etter en bedre middag på fortauet utenfor hotellet, til slutt klarte å finne et sted under Bastillen hvor man kunne få seg en pils uten pizza.
Gud hvor jeg elsker lange utforbakker!
