Kanskje jeg får noen nye venner? Alle som reiser mye, har gjerne en venn langt borte. En mystisk person fra en annen verden de stadig referer til i selskap, en venn de møtte en gang for lenge siden og sender e-post til og besøker med familien og slikt.
Er jeg en slik type? Kan jeg få en internasjonal sykkelvenn?
Jeg er på vei til den sydvestre delen av Frankrike, og jeg reiser alene. Jeg skal sykle gjennom Pyreneene, den sydligste fjellkjeden i Frankrike, på en uke. Med syv dager sykling skal jeg slite meg over kjente fjell, mindre kjente sletter og bli kjent med nye mennesker.
Jeg er introvert, men elsker sykling. Det siste pleier å endre det første.
TGV- toget dundrer gjennom landskapet. Da jeg sovnet for mange timer siden sto solen høyt over Paris. Nå kaster høystpenmastene skygger som er er hundrevis av meter lange over åkre som tre uker i juli hvert eneste år ser ut som paradis på jord.
På moderne HD-fjernsyn bugner frodige avlinger i sterke farger, mens feltet tar seg mil etter mil gjennom landskapet. TV-helikopteret filmer landskap og slott, like mye som det filmer syklistene. Nå har høsten vasket vekk fargene og solsikkene er for lengst høstet. I horisonten ser jeg veiene de sykler på skjære gjennom landskapet.
GUIDE: Anton Blackie er klar for å vise vei gjennom Pyreneene, fra øst til vest.
– Biarritz! Da er vi i Biarritz, sier konduktøren. TGV er samme opplegg som NSB, men det funker. Og det går fort. Det skal fran-skmennene ha. Det, og at de kan streike. Togstasjonen i Biarritz er forøvrig så liten at det minner mer om videoutleie enn knutepunkt for mange reisende.
– Du får hilse på de andre, og så får du slappe av resten av kvelden, sier reiselederen, Anton Blackie, når vi kommer til hotellet.
I spisesalen har vi utsikt over havet. Vi er 14 stykker som ikke kjenner hverandre. Ingen sier mer enn den brautende amerikaneren Dave. Geoff er kanadier men bor i Stavanger. Han går rett på sak.
– Nwå skær vi kouse ouss! Sier han. Norsken er begrenset. Med seg har han kona. Også hilser jeg på Joakim, en svenske, og Henrik Jones, amerikaner som snakker dansk. Han har mer korpus enn syklister flest. Noen har syklet etappeturer før, andre ikke. Jeg har gjort det mange ganger. Jeg vet det er hardt, jeg vet det blir vondt, og jeg vet hva jeg skal gjøre når nedturene og motgangen kommer.
Jeg går opp og legger frem tøy til morgendagen. Alt jeg trenger å gjøre er å stå opp, kle på meg og spise frokost. Er jeg tidlig i gang med rutinene går det bra. Jeg studerer løypeprofilen for morgendagen. Det er ingen lange, men en hel haug av bakker.
Utenfor slår bølgene mot land. Klokken er 21.30 og jeg sovner lenge før jeg vet om jeg liker lyden av havet eller ikke.
…
PRAKTISK INFO OM TUREN
Landevei reiste med Rapha Travel, og deres reisekonsept Randonnée. Dette innebærer å sykle fra A til B, med forskjellige destinasjoner hver natt. På godt norsk kan vi kalle det etappesykling. På hver tur får du selskap av seks ansatte med ulike oppgaver fordelt på to følgebiler. Dette inkluderer mekaniker og massør, slik at du slipper tenke på noe som helst annet enn å sykle. Hver morgen er sykkelen din nyvasket med fulle flasker.
En Randonnée inneholder ca 130 km og 3000 høydemeter hver dag i seks dager, og må beskrives som en utfordrende opplevelse. I gruppen vi reiste med var nivået svært spredt, men alle fullførte med glans. En etappetur er en opplevelse for livet, og bør stå øverst på drømmelisten til alle syklister. Rapha Travel tilbyr også «Retreats», der en ligger på samme sted hver natt, i tillegg til ekstremturen «Cent Cols Challenge», en tur der en sykler hundre fjellpass på ti dager.
AVSLAPPET: Stemningen før første sykkeldag er god. Vi drikker øl.
