Greia med Birken er at jeg har holdt klokelig avstand i flere år. Så nå har jeg en seeding som plasserer meg en plass mellom bedriftspuljen til Rema og Proteseforeningens fellesstart. Med avgang i skumringen og målgang natt til mandag. Så, kan kjøkkenredskapsselgeren fortelle, jeg må seedes. Med andre ord, jeg må sykle minst ett tulleritt i skauen til. Ett er pinli, to en katastrofe.
Den nærmeste Birken-seedingen som er å oppdrive arrangeres på Setermoen i Indre Troms. Og dette rittet er alle dårlige ideers mor. Denne makelig anlagte arrangøren har funnet ut at de like gjerne kan benytte seg av infrastrukturen som allerede finnes i det lokale fjellmassivet; et skytefelt. Jeg skal sykle i et skytefelt. Legg til et værvarsel så jævlig at YR melder jordskredfare, og det burde strengt tatt ringe noen bjeller. Da hjelper det lite at speaker, dagens første humorist, påpeker at de i en e-post har «anmodet panserbataljonen om å ikke drive skarpe øvelser mellom tolv og to. Sanitetstroppen, derimot, skal nok få trent litt i løpet formiddagen, hehe».
For en syklist er terrengsykling en komplisert kode å knekke. De har «praktiske klær». Og tro meg, det er en prøvelse å stå i et startfelt med folk med bermudashorts og drikkesekk uten å slenge one-linere. Denne sporten har vært halvskeiv helt siden Gary Fisher. Etter en uke med jazztobakk fant de det for godt å stikke til skogs på en sykkel for å sanke sopp. Så gutta på start i skytefeltet er en gjeng tatoverte bad-boys med gamle arr og hipsterskjegg.
Løypa er selvsagt laget av en nazist, og går umiddelbart inn i en milliard høydemeter. Dette er ikke en rittrase, det er et naturfenomen. Terrenggutter er for kule til å varme opp, så jeg er stokk stiv på tredje tråkk. Fem minutter senere er det farvel til fargesyn og hørsel. En gang midt i fjellsiden løsnes det skudd lengre ned i dalen. Det er usikkert om øvelsen er gjenopptatt eller det deles ut nådeskudd i halen. Jeg har ikke tenkt å finne det ut.
Les også: Vår test av raske grusracere
Men bermudashortsene har røyket nok urter gjennom et langt liv til at O2-opptaket er betydelig redusert, så til min ville begeistring registrerer jeg at jeg ikke er sist på toppen. Fjellet flater endelig ut, men bare for å fyke rett inn i løypas stiparti. Jeg er ikke laget for dette. Vi snakker om en fyr som klarte å velte to beltevogner i løpet av en kort førstegangstjeneste, og nå skal jeg på sykkel gjennom Amazonas. Jeg er uhyre redd for å kjøre på ting, så jeg kjører rundt. Alt. I mål viste computeren min fire mil mer enn løypebeskrivelsen.
Når jeg endelig finner en lysning i jungelen er selvsagt feltet forduftet som dugg for sola. Det eneste mennesket som er å se er en kryssvakt som er i ferd med å rydde ned sperreteip, og i det jeg dukker opp fra krattet lirer han av seg «Dr. Livingstone, I presume? Hahaha». Han tilhører åpenbart samme revylag som speakeren, men jeg har ikke tid til å utveksle fornærmelser, for foran meg ligger min spesialitet i terrengritt: flat, fast og fin grusveg. Der grusen skinner gjør de tykke like så.
Endelig fred å få.
Problemet nå er at jeg er totalt blottet for retningssans, og klarer umiddelbart å sykle feil inne i et nedslagsfelt for bombekastere. Jeg har fortsatt nedsatt hørsel etter motbakken, så jeg hører ikke vakta som skriker, og dundrer en kilometer i feil retning før jeg innser fadesen. Tilbake i krysset er han på walkie-talkien; «Avlys søket, han er kommet til rette. Nei, det finnes ikke nok sperreteip i Europa til han her, hehe». Jeg vurderer et øyeblikk knyttnevekamp med Leif Juster, men bestemmer meg for å la det ligge.
Etter hvert finner jeg flyten og kan i det minste profittere på andres udugelighet, og klarer faktisk å ta igjen en broket gruppe. Jeg rekker å bli høy på meg selv i cirkaa tjue sekunder før realitetene igjen treffer meg som artilleri-ild; det som går opp må komme ned. Vi befinner oss flere tusen høydemeter fra mål, og nå skal det hele kompenseres i et eneste satans stup av en utforbakke, lett krydret med pukk på størrelse med biljardkuler. I det vi bikker over kanten har risikoanalysen fortalt meg at jeg skal knipe så infernalsk hardt i bremsene at sykkelen er i ferd med å selvantenne. En supersonisk lyd fra skivene tømmer skogen for dyr i alle himmelretninger, du skal vite at viltbestander i skytefelt har relativt høy terskel. Gruppen forsvinner umiddelbart, og igjen er jeg alene med angsten.
Men jeg kommer helskinnet ned, og klarer på mirakuløst vis å navigere helt frem til mål, godt hjulpet av vitsene til speakeren i det fjerne og det faktum at vi snakker om en sykkelsti langs en elv. Tilbake i mål må jeg bite meg i tunga for å ikke ta et høylytt oppgjør med alt fra bermudashortser og drikkesekker til løypeprofil. Jeg klarer akkurat å holde stormen inne.
Men en jævla komiker til med refleksvest og sperreteip... Gi meg asfalt.
Les også: Dette var en drømmedag
Ronny Fyhn Hansen
Tromsøværing og amatørsyklist i eksil i Harstad. Best kjent fra bloggen iskanten.com, et nett-sted i skjæringspunktet nord-norsk midtlivskrise og linje-gymnastikk. Ronny runder av Landevei gjennom hele 2019, der vi alle strengt tatt befinner oss: bak feiebilen.
Som abonnent på et av Fri Flyts magasiner får digital tilgang på alle plussartikler. Se for eksempel
