Hvem: Road Runners Racing Team
Hva: Sabla glad kompisgjeng som har stiftet sykkelklubb
Hvor: Klubben frekventeres i hovedsak av syklister fra Oslo/ Asker/ Bærum
Hvorfor: Blir du ikke glad av denne gjengen er det ikke håp
Nett: Sjekk ut lagets facebookside
…
Det er onsdag kveld.
Utenfor en garasje i Asker høres en jevn, summende lyd. Legger jeg øret inntil døren hører jeg stemmer.
Når jeg trekker opp døren blir summelyden sterkere, og samtidig får jeg bekreftet mistanken.
Det er intelligent liv der inne. Dog er det tre ting som gjør meg litt usikker. For det første sitter det syv mann på ca 15 kvadrat på hver sin rulle, og for det andre ser det ut som det er det beste de vet.
Treningsprinsippet er svært enkelt.
– Vi skal være best på lapskaus! smeller det fra Erik Amit Nordlie.
– Om det er noen som er bedre enn oss på lapskaustrening, ja da blir jeg skuffet, fortsetter han.
Det var den tredje årsaken, sånn om du skulle være usikker.
Gutta bryter ut i latter over sitatet servert fra høyreflanken. Praten går både høyt, fort og løst rullene i mellom. Verken akustikk eller wattverdier er helt på topp i den trange garasjen i Asker, men stemningen er minst like høy som i Sky-bussen etter en Tour de France-seier.
Hver onsdag gjennom hele vinteren samles gutta til rullekjøring i garasjen til Peter Christiansen. Klokken 19.30 og ca halvannen time fremover er det alt fra full gass til rolig visping i Peters garasje. Gutta setter koner og barn på vent og dyrker sykkelglede og kameratskap.
Det er syklingens svar på Pelle Parrafins Bøljebænd.
– Hei hei, følg med her’a, nå er det spurt, lyder det sånn ca midt i feltet.
– Jeg er glad i å spurte på rulla, det simulerer maridalsøkta, sier Alexis Bjørnskau.
Han er initiativtager til både klubben og økta.
– Det er Erik som velger filmer fra sufferfest.com, også kjører vi det programmet som er. I dag er det 4*8 minutter med et par spurter på slutten som gjelder, fortsetter han.
Gutta gir alt i et maksdrag på ca ett minutt. Rullene skriker og ber om nåde mens svetten spruter. En 20 tommers skjerm viser filmklipp av proffer i vill støting fra ymse ritt. Det er kaldt i rommet, og vegger og tak er fylt opp med øvrig sportsutstyr. Alle gutta unntatt Erik kjører i klubbdrakt. En kjører til og med i dameutgaven av drakten, der rødt er byttet ut med rosa. Mannehender med gifteringer klamrer seg fast i styret til draget endelig er over.
Sånn ca tre sekunder etter draget er over går praten lystig igjen. Rallingen fra småbarnsfedrene tar over støyen fra rullene.
– Vi satser vel på å være i toppform til Lillehammer-Oslo, og så cruise gjennom grillsesongen! sier Alexis, og fortsetter med fortellingen om starten.
– Vi var en gjeng som ikke ville kjøre med de store klubbene, og synes det var litt for mye opplegg. Det er ingen som skal skrike i rulla hos oss, da er det rett ut! Det er en bra gjeng for de som liker landevei og utstyr. Også har vi jo noen gode da, vi har jo Nicolaz fra Delisk (Anton Sykkeldelisk, red. anm), han kjørte jo på kontinentalnivå i Frankrike.
Da må vi jo ned og henge litt der og prate shit da, sier han.
Bena går lett mellom dragene. Ikke alle er barbert. En av de mer hårete er Eystein Stokstad. Han har andre prioriteringer enn benpleie.
– For meg som jobber i bransjen er det et mantra å skape kjøpepress, sier han.
Eystein jobber i XXL og sykler selvsagt på en White-sykkel. Gutta rundt mobber vennskapelig når han prater om White og fargekoder.
– Er det derfor den er svart eller? kommer det kjapt fra Bård André Kolflaath.
Gutta gjennomfører nok et drag. Ikke alle tar like hardt i. Noen prater om planen for sesongen, snart begynner utendørstreningen. Halvannen time innendørs i uka gjennom vinteren, er det nok til å stå distansen Lillehammer-Oslo? Jeg tillater meg å spørre om de er gode i det lange løp.
– Det er de som står distansen, og så har vi de som definitivt ikke står distansen, sier Alexis.
– Vi må være ærlige! Vi er mer 10-milsryttere enn 20-milsryttere, følger Eystein opp.
Gutta elsker mosjonsrollen. Dampen står og lidenskapen for landeveissykling renner nedover vegger og overrør sammen med svette og sikkel.
– Folk sitter på jobb og hater max, også kommer en hjem til unger og helvete, da er dette helt fantastisk! kommer det fra venstre.
– Hæ, har du et helvete hjemme, jeg har ikke det, svares det kjapt fra høyre.
– Nei, altså ikke skriv det! Kommer det kjapt fra venstre igjen.
Gutta dykker ned i nok et drag. Når jeg stiller spørsmål er de som små barn som sier «spør meg! – spør meg! – spør meg!». De heter jo Road Runners og har Bippe Stankelbein i logoen. Bippe er jo en fugl? Selvsagt! Fuglunger er det de minner de meg om. Full kakling hele økta og minst like glad som frittgående høner etter første glass vin.
Så hva spiser fuglene? Ja hvor opptatt er de glade mosjonistene av ernæring?
– Du stiller helt feil spørsmål! Det er så mange fristelser. Om sommeren sykler vi til Drøbak og spiser is, sier Alexis.
– Jeg bare spiser så mye som mulig jeg! sier Dag Sjølie. Han har fysikken til Froome. Lang og tynn, litt sånn norsk-sene-sterk.
Gjengen ler igjen.
Neste onsdag skal de sykle ute.
…
EPILOG
Jeg tok med kamera og notatblokk til Asker. Jobben min tatt i betraktning helt korrekt.
Lidenskapen min tatt i betrakning helt feil. Jeg skulle tatt med rulle og blitt med på leken.
…
COOL: Road Runners Racing Team på hvit bakgrunn. Ekte sykkelglede i profesjonelle omgivelser. Foto: Eystein Stokstad.
