Tenkeren Truls Korsæth

Dette er Truls Korsæth.

…

Foran i feltet i VM i Qatar sitter Truls Korsæth og holder farten så høy at ingen andre nasjoner finner på noe sprell. «Panser-Truls», kalles han på laget, et kallenavn som nå gir mening for alle som ser på tv. Truls kjører og kjører på en dag der de norske favorittene kløner det til. Truls er den store oppturen og overraskelsen, også for internasjonale kommentatorer. De av journalistene som skumper borti ham etter målgang skjønner fort hvor kallenavnet kommer fra. Han er hard som Olaf Tufte. Plutselig vet alle hvem Truls Korsæth er, ikke bare de som følger med på sykling.

Men hva bor det i denne mannen?
Det bor en bunnløs nysgjerrighet og en enorm tankekraft i Truls. Han er en blanding av Little man Tate og oksen Ferdinand. I løpet av en halvtimes nedkjøring på rulle har vi ikke snakket om et eneste watt-tall. Vi har derimot snakket mye om Truls' refleksjoner rundt sin egen trening. Vi har snakket om litteratur, ismer, presidenter, amerikaneres verdensbilde og boken av Carl Rogers han leser akkurat nå, «On Becoming a Person». 

Truls signerte like før nyttår 2017 en toårskontrakt med Astana, et lag som får varsellampene i Idretts-Norge til å lyse rødt. Truls' forståelse av doping handler ikke bare om advarsler, rett og galt eller å være for eller i mot. Det handler om å forstå tenkningen som ligger bak regelverket, om vurderingene som gjøres i de ulike leire for å komme frem til en enighet om standpunkt og sanksjoner.

Hadde noen lyttet til samtalen ville de tro det var en universitetsforeleser eller filosof som snakket. 

– Sykkel og mestring er for meg opplevelser som er ærlige og rene, det er noe som må oppleves naturlig, sier Truls. Han ser ut i luften, tenkende, før han formulerer seg på en måte som er riktig for ham, som vi skal forstå og som samtidig gir rom for tenkning og kommentarer. 

– Det er mange store spørsmål som melder seg når en tenker på temaet. Som for eksempel «hva idrett egentlig er for noe?». Et eksempel er statlig organisert idrett i Sovjet og idrett på Norway Cup. Det er to vidt forskjellige ting, men det er idrett begge deler. På Norway Cup har du renheten og en god pust i bakken i hverdagen, men for en utøver i Sovjet var det trolig stikk motsatt. Det finnes ingen fasit på hva idrett er, det er helt subjektivt. Men i moderne toppidrett har man likevel lagt opp en vei som låser deg i et sett, i form av at du ikke har lov å dope deg, sier han.

Truls er fostret opp på Lillehammer, en by som er full av idrettsutøvere, som alle følger en norsk tankegang. Selv om han knapt var ti år da sykkelsporten var på sitt mørkeste, har han gjort seg mange refleksjoner om hvordan sykkelsporten kunne ende i dalbunnen. Han har tenkt mye om hvorfor mange, også nordmenn, endte på feil side av regelverket og fikk stempelet som en «doper». 

– Personlig har jeg aldri virkelig kjent en sånn person, men jeg kan lett se for meg hvordan ting kan henge sammen. Jeg tror ethvert menneske som går dypt nok i seg selv kan forstå at med andre settinger og miljø blir en påvirket. Det var vanlige mennesker som syklet før i tiden også. Jeg tenker at mennesker blir dratt mot forskjellige ting her i livet, og at jeg selv personlig tror at jeg hadde sett annerledes på prosjektet «å bli toppidrettsutøver» dersom jeg hadde holdt på tidligere. Trolig mest på grunn av den oppveksten jeg har hatt - sett at jeg hadde hatt samme oppvekst. Jeg driver med idrett fordi jeg føler det er dypt givende, trolig på en litt annen måte enn det jeg ser for meg en måtte tenkt om toppidretten for å satse tidligere. Men det er vanskelig å si. Jeg tror uansett det er veldig viktig at temaet doping blir diskutert og tenkt godt over.

– Jeg er helt imot det, antageligvis fordi jeg driver idrett på helt andre premisser enn det jeg tror den doping-befengte fortiden var basert på. Dette er egentlig ganske store spørsmål, og jeg har nok for lite filosofiutdannelse til å svare fullt ut tilfredsstillende. Noe jeg synes er interessant lærte jeg på et foredrag med Antidoping Norge. De tok opp problemstillingen om at selv om en utøver uforskyldt får i seg prestasjonsfremmende midler, så må det være viktigere å være sikker på at ingen, uansett om de er skyldige eller ikke, konkurrerer med fordeler. Det tror jeg de aller fleste er enige. Skal man organisere idretten med en resultatliste, blir hele konseptet ganske undergravd om det finnes noen på resultatlisten som har fordeler andre ikke har, sier han. 

Truls har det behagelige og trygge tonefallet til tenkende og visjonære mennesker. Han gir andres meninger og tolkninger stort rom og verdi, og han ser heller ut til å gledes over å lære mer av andres tilnærminger enn å lobbe for sin egen. 

En av dem som jobber tett på Truls er Joar Hansen ved idrettslaben på høgskolen i Lillehammer. Joar beskriver Truls som en type han ofte har dype samtaler med. Selv om Joar har full kontroll og oversikt over watt og puls, er han mer opptatt av at han sammen med en utøver skal finne den riktige balansen i hverdagen. I Truls’ tilfelle har han nesten fått for mange verktøy for å lykkes med dette. 

– Truls er veldig moden, og han er ekstremt reflektert over de utroligste ting. Det kan være alt fra de gode og onde krefter her i livet, hvordan vi skal oppføre oss mot hverandre til hvordan en skal gå på treningen med full gass og samtidig være et tenkende menneske. Han kan være veldig undrende og av og til må jeg være ærlig å si at nå får du slutte og tenke og gjennomføre økta. Vi kjenner hverandre godt, og jeg kan også se det på ham når han er ute. Da stopper vi økta og tar en prat, forteller Joar.
Mennesker som har reist mye med Truls opplever han som grublende. Frank Wøien Mo var soigneur i Team Joker i tre sesonger, og tegner noe av det samme bildet som Joar.

– Jeg husker særlig de gangene vi kjørte bil sammen til og fra løp. Når han gikk ut av bilen lurte jeg ofte bare på «hva var det som skjedde nå? Hadde vi virkelig den samtalen?». Vi snakket som om vi begge skulle ha vært 50, de refleksjonene han gjør seg er ikke normale enten en er 44 eller 34 år, og hvert fall ikke på hans alder. På samling er det vanlig å være på rommene sine og spille Playstation og lignende, men Truls fant vi ofte ute ved bassenget. Der sto han i telefonen og ringte hjem, han pratet ofte lenge med søstrene sine og hørte hvordan de hadde det, forteller Frank.

Truls Korsæth er sammen med den toeggede tvillingbroren Erik Korsæth, de to eldste av fem barn i familien. I huset på Lillehammer bor i tillegg til han selv deres tre søstre på 10, 15 og 19 år, mor, og den portugisiske vannhunden Effie. Truls vokste opp i en familie der fysisk fostring var en sentral del av hverdagen, og om han skulle opprettet en sjekkeprofil på nettet ville den garantert inneholdt klisjéen «liker turer i skog og mark». Truls var fysisk aktiv hele barndommen, før han begynte aktivt med langrenn og friidrett, og senere sykling. Han syklet både landevei og terreng parallelt.

Store deler av året reiste han med landslaget i terrengsykling, men i beinharde og tekniske rundbaneløyper var han for tung til å ta det store skrittet, selv om motoren var vanvittig. Selv da han ble nummer tre i maratonrittet Birkebeinerrittet i 2012, etter å ha kjørt fra blant annet verdensmester Alban Lakata, var det ingen selvfølge at han skulle kjøre VM i rundbane senere i sesongen.

– Det at jeg presterte på Birken gjorde egentlig ikke noe fra eller til noe som helst. Det var motiverende fordi det var gøy å prestere på sykkel, mer enn det ga meg motivasjon til å satse videre på terrengsykling. Men jeg savner virkelig terrengsyklingen innimellom. Det er en flott konkurranseform, kanskje aller mest fordi du opplever så mye natur. Det er det største savnet, å kunne trene i skogen, sier han.
Men etter prestasjonen i Birken var det mange som så potensialet. Han ble loset inn på Joker-Merida, og han fremstod stadig bedre som en landeveissyklist. 

Når vi besøker han hjemme er det et sedvanlig familiært, nært og høyst menneskelig bilde av sjarmerende rot som preger huset. I entréen er det flere ski-, løpe- og sykkelsko enn i en liten sykkelbutikk, og halve kjelleren er bygget om til lager-, trenings,- og vaskerom for sykler. Det henger startnummer og bilder av proffer fra diverse sykkelblader på veggene, på ventilasjonsluken henger deltagerpriser og prestasjonsmedaljer. I annen etasje løper en syk lillesøster rundt uten at Truls er nøye med antibac’en, han er mer interessert i hvordan hun har det, selv om han skal på samling om to dager.

– Har du hørt om epigenetikk? Truls spør litt ut av det blå mens han lager middag.

– Det er en teori om at miljøpåvirkning kan forandre arvematerialet, så jeg satser på at det at jeg kom tidlig i aktivitet har gjort genene mine ekstra gode. Det er nok en god miks som gjør at jeg er flink til å sykle, men jeg tror jeg nyter godt av gode gener. Foreldrene mine har alltid vært veldig avslappede rundt trening, og fokuset har vært at det skal være moro og givende, så jeg har vært veldig selvdreven. Jeg har dårlige dager jeg også, men jeg er lidenskapelig aktiv. Jeg tror jeg kommer til å lete etter gleden av å kjenne at kroppen fungerer resten av livet, sier han.

Det er hjemme hos mor han slapper av. Selv om han er 23 år og kan bo hvor han vil i verden, på mange steder med bedre klima for sykling og mer nærhet til rittene han faktisk skal kjøre, har han valgt å bo i det samme huset som han vokste opp i.

Han sykler ute hele året til en slags forskrekkelse i laget og går tur med hunden hver eneste kveld han er hjemme. Han besøker ofte sin tidligere trener gjennom syv år, David Tofthagen, daglig leder i Lillehammer Cykleklubb og Professor i Idrettsvitenskap på HiL Bent Rønnestad. Vi var med innom førstnevnte etter trening, og det virker like mye som han besøker gamle venner for å dele historier, som han søker råd og diskuterer trening.   

– Jeg håper å kunne bo hjemme en stund til. Jeg har vurdert å bo i Girona, men det er veldig trygt og godt å bo hjemme, hjemme på Lillehammer. Skulle jeg for eksempel gå på en smell, er det et nettverk som kan ta meg i mot. 

– Er du hjemmekjær?
– Si det? Ganske? Jeg setter pris på gode rammer og forutsigbarhet. Når jeg bor hjemme føler jeg det er lettere å koble av, og det hjelper ekstra at jeg bor på samme sted som jeg alltid har gjort. Når jeg kommer hjem er det helt andre forhold enn om jeg hadde bodd i Spania. Det er mange fordeler med å bo ute, men det er mange fine ting med å bo hjemme også. 

– Er du ikke nysgjerrig på hvordan det er å bo ute?
– Jeg er nysgjerrig, men når det er så mange reiser som det faktisk er i en proff-hverdag, føler jeg at jeg får en stor nok bit av sykkellivet til at det er tilfredsstillende, selv om jeg bor på Lillehammer.

Da jeg møtte Truls tidligere på dagen satt han på den store rulla i treningslaben på Høgskolen i Lillehammer. Dette er en godtebutikk for alle som er interessert i trening. Her kan du måle laktat og oksygenopptak, og være en del av trenings-relaterte forskningsprosjekter. Norske idrettsutøvere har en særlig vitenskapelig tilnærming til prestasjoner. Joar Hansen leser watt og puls under alle dragene Truls kjører, og følger nøye med på kroppsbevegelser og tråkk.

Etter prestasjonen til Truls i VM ble det snakket i det vide og brede om hvilken terskelwatt han kunne ha, og TV2 var ikke sene om å benytte muligheten til å snakke om rød sone, ernæring og viktigheten av å drikke vann med salter i ørkenen. Men i labben snakket vi ikke om noe av dette, og uten at jeg helt vet hvordan, snakket vi heller om bøker. Truls påstår han ikke leser spesielt mye, men egen lesing virker å være det eneste temaet han ikke har tenkt over.

– Det er viktig å velge med omhu hva en får med seg. Teddy Roosevelt leste 10000 bøker i løpet av sitt liv, så det er bare å gjøre matten og se hvor mange bøker det er per år. Det er sikkert 100 ganger mer enn jeg noen gang kommer til å få med meg. Jeg prøver å putte i meg noe av høy kvalitet når jeg først har tid til det. Jeg har en lang ønskeliste på noe som heter goodreads.com med gode litterære verker, som jeg tror gir meg noe å komme gjennom. Det er det jeg ser etter når jeg leser, at jeg sitter igjen som et litt annet menneske når jeg er ferdig med boka. 

– Finner du det meditativt å lese?
– Er jeg veldig sliten kan det være slitsomt. Men i utgangspunktet vil jeg absolutt si det er meditativt, om jeg har forstått begrepsbruken riktig. Allikevel finnes det mye urovekkende litteratur. Har du lest noe av George Orwell? Boken 1984 skildrer hvor galt et utopisk samfunn kan gå. Det er en «Storebror» i boken som overvåker alt. Det som skjer er at det går an å begå såkalte «tankeforbrytelser», og begynner du å tenke samfunnskritisk mot det totalitære styret som bestemmer alt, til samfunnets beste, blir du likvidert. Hovedpersonen Winston begår en tankeforbrytelse, og vi følger han der han mister motet av å bli skakkjørt av en totalitær stat. Myndighetene gjør alt for samfunnets beste, men ender med å bli et monster i seg selv. Vi får et slags håp i boken når Winston blir kritisk til styresettet, vi håper han skal spire, kanskje stikke seg ut og starte en revolusjon. Men han knekker. Det er en dyster bok, og et veldig frampek siden den er skrevet på slutten av 40-tallet, og egentlig ligner veldig på hvordan Sovjetunionen tilslutt utviklet seg.

– Får du stimulert intellektet som proff?
– Toppidrett er en spesiell affære, uten å si noe om at det mangler noe som helst. Det er helt annerledes. Når vi er på samling i to uker trener vi så mye at vi nesten ikke orker annet enn å spise mat og sove. Det er fordeler og ulemper med det. I sykkelsporten blir en relativt isolert og fargeblind om en er lenge i gamet, da det ikke er en normal livsstil i det hele tatt. Det er veldig annerledes. Det er veldig annerledes. Jeg har en viss interesse for det idrettsfaglige, men ikke ekstremt. Det har nok litt å gjøre med at såpass store deler av livet mitt har vært i den sjangeren, så jeg ser for meg at om jeg eksempelvis skulle tatt utdanning, ville jeg gjerne ønsket litt andre impulser.

Truls skal ut og lufte hunden. Jeg slår følge for å strekke litt på bena før jeg kjører tilbake til Oslo. Underveis tenker Truls høyt om naturlige tema mens andre emner dukker opp helt ut av det blå.

Tettheten av Kiwi-butikker er et av temaene, Truls er helt sikker på at den er høyere enn i noen annen by i Norge. Det er kaldt og stjerneklart i Lillehammer denne januarkvelden, og Truls forteller om stjerner.

– Ser du på stjernebilder? 

I mangel på et umiddelbart svar fra meg har han løsningen klar.

– Du kan laste ned en app og scanne himmelen, og så kan du lære mer om det du ser. Det koster 30 kroner, men det er verdt det. Den store stjernen der tror jeg er Venus. Du kan laste ned en søsterapp også, der får du oversikt over satellitter, forteller han.
Så vet jeg det. Jeg forteller at jeg liker å sove under åpen himmel på netter som dette, og så lytter han. Truls har gjennom hele dagen vært like interessert i å høre om min oppvekst som å fortelle om sin egen.

Tilbake hjemme i huset har også søsteren vært ute.

– Så du den store stjernen? Spør hun. 

– Ja, jeg tror det er Venus. Du ser hvor jevnt den lyser. Da vet vi det er en planet og ikke en stjerne. Planeter lyser ikke, de reflekterer bare lyset fra solen, sier han.

Mens jeg er på vei ut døren kommer tekstmeldingen som sier at han skal kjøre Dubai Tour i stedet for å dra på samling. Proffkarrieren til Norges sterkeste hjelperytter fra VM er bare et par dager unna å starte for alvor, og selv om jeg akkurat har tatt bilder av ham i sykkeltøy har jeg nesten glemt at han er syklist av yrke.

– Jeg har helt glemt det, men før jeg går, hvilke ritt har du mest lyst å vinne?
– Det er Paris-Roubaix og så er det Strade Bianche.

Så sier han ikke mer. Om dager er karrieren i gang.

…

Mandag 17. september kom nyheten om at karrieren er over.