Søndagen vi alle elsker å tilbringe i helvete

Han var mannen som sendte sykkelryttere over de gudsforlatte fjellene i datidens Tour de France, han var så gal at flere deltagere kalte ham «en morder». «Helvetet i Nord» er minst like sprøtt i dag, men knapt noen vil la være å starte om muligheten byr seg, til tross for at et delt kragebein eller en brostein i neserota er langt mer sannsynlig enn en trofe på peishylla.

Er det på grunn av det estetiske i brutaliteten? Brosteinen, gjørma, støvet, lidelsen ... hold stilen! Hvorfor ellers ble Tour-vinner i 1904, Henri Cornet, bøtelagt for å møte til start i rittet uten sokker?

Er det fordi Paris-Roubaix har bevart dårskapen fra sportens fødsel?

Selv om brostein var regelen i Frankrike den gangen, var det store forskjeller på steinen. Ingen var mer interessant og mindre egnet å sykle over enn den i det nordøstlige Frankrike. Det var dårskap i dårskapens tidsalder. Brosteinene var så store at de minnet om babyhoder, mente rytterne. Og disse hodene måtte ha blitt kastet ut på måfå av en full bonde med sveisebriller.

Etter en forferdelig første verdenskrig kunne ikke syklistene være noe dårligere enn soldatene, skulle de først sykle et ritt til ære for de skadde og døde måtte det være med livet som innsats uten retrettmulighet.  

Da som nå var grøftekanten et yndet veivalg for den konkurrerende syklist, alt for å slippe unna brosteinens helvete. Det var dermed ikke så rart at knapt noen startet i den andre utgaven av rittet. I dag synes det derimot å være det ultimate å vinne for en hver syklist.

Hvorfor?

Rittet er en krig som årlig dynger opp nye anekdoter, gjenfortalt av Kaggestad til tid og evighet. Det er for å bli en del av rittets historie rytterne kriger inn mot pave’ne. Vær sterk, led an, ha flaks!

Taperne i posisjonskampen ser snart konkurrentene som en støvsky i det fjerne, så sant det ikke er en våt utgave av rittet. Da er det heller en velt frem til tet.

Paris-Roubaix er rittet der den som vinner er der det skjer, men unngår de andres problemer. Hva ødelegger drømmen om seier? Skinkekontakt med steinene til sveisebrillebonden, ølflasken til en full belgier, Shimano-biler eller utmattelse. Og idet ting begynner å gå på tverke, brosteinen jobber imot og muligheten for legendestatus har forsvunnet enda en gang, det var jo slik det var for Thor Hushovd, dukker det et uunngåelig spørsmål atter opp:

Pourquoi?

Det er mange ubesvarte spørsmål knyttet til rittet, like mange som det er brostein å forsere for Le peloton. «Hvorfor» forblir likevel spørsmålet som skinner lik regnvåt brostein.

Hvorfor i helvete legge et sykkelritt over de verste kålåkrene i Nord-Frankrike? Og hvorfor i djevelens navn gjøre det til en tradisjon, på tross av alt? Tross stanken i 1919, den fra millioner av franskmenn som var blitt smadret under Den store krigen, den som ikke bare tok livet av en generasjon, men som på toppen av alt – ødela løypa mellom Paris og Roubaix og gjorde målvelodromen ubrukelig i mange år.

Nei, la oss i det minste finne ett hvorfor-spørsmål vi vet svaret på:

Hvorfor er brosteinen i dette rittet så mye verre enn noe annet sted?

Ikke bare er brosteinen som babyhoder, men gruvedriften under bakken har gjort grunnen urolig. Dessuten, alt asfaltarbeidet på 1960-tallet gjorde at arrangøren måtte ut å finne nye brosteinsparter, for 22 km med pavé – som det var på det minste – var jo ikke nok.

Ja, du trodde vel ikke at Arenberg var hovedveien mellom Paris og Berlin?

Arenberg var en glemt skogsvei ingen brukte. Og det var nok en grunn til at vår Herre hadde forsøkt å gjemme den bort. Er den ille i dag? Den er pusset opp for flere penger enn det mora di tjener. Man får følelsen av at noen har kastet penger ut av vinduet mens veiarbeiderne brukte opp tiden med å drikke kaffe. Det du forbinder med et landeveisritt i Norge, på litt robuste, grisgrendte veier med upolert, sprukken overflate, fremstår som en brasiliansk glattbarbert playboymus til sammenligning. Bare nevner det.

Men hvordan vinner man denne krigen? Spør mestvinnende Tornado-Boonen. Vi mistenker at kokainrus var sterkt medvirkende for å holde nervene gjennom den lange dagen, på lik linje med japanske kamikazepiloter. Hvordan ellers våge karriere i møte med steinene som bestefaren til Julius Cæsar hogde ut mens han hadde en kniv i ryggen?

Hvordan ellers våge å sitte midt i feltet, uten manøvreringsmulighet, inn i Arenbergskogen i 70 km/t, der ræva gjennomgår massasjestolen fra helvete – også kjent som sektor nummer ørten. Uten den rette stimuli kunne rytterne likegodt ha trillet inn til en fortauskafe i Paris sentrum. Taperne blir jo uansett glemt.

Ja, foruten Thor da – som prøvde så mange gang- er – besatt av å få en brostein og ha på peishylla i den smale, skattefrie leiligheten i Monaco. I 2009 hadde han sin store mulighet, men drømmen forsvant i møte med Carrefour de l’Arbre. Hushovd vs. party-Boonen. Belgieren kunne svinge, Thor fikk brostein mellom tennene. Kun en av dem står i historiebøkene.

Hvorfor finnes nesten ingen svar? Det eksisterer bare myter over brosteinen, legender, akkurat som i den katolske kirke. Ryttere som fløy over brosteinen og vin som ble til urin.

I det ubesvarte vokser populariteten.

Og massene samles til den ene søndagen i året som står over alle de andre, den søndagen vi alle elsker å tilbringe i helvete.