Ekkoet i stemmen hennes hadde en egen lyd. Rommet var nesten tømt for møbler.
– Ungene, de klarer seg?
– Jeg må gå nå. Jeg må gå.
Det var det samme ekkoet når hun gikk ned trappen. Det samme ekkoet fra en tom entré i det hun lukket døren etter seg. Det var de annerledes lydene han lot seg merke. Måten den fremmede mannen ruset motoren på før han kjørte av gårde med det som en gang var hans kone. Han tenkte på begrepet øredøvende stillhet, og tenkte samtidig at det ikke finnes. For rommet var fullt av lyder, annerledes støy han aldri hadde lagt merke til tidligere. En tikkende klokke, et kjøleskap fra første etasje som surret og sin egen pust. Den dumpe lyden av en flat hånd som prøver å føle lyden av regnet på utsiden.
Stillheten etterpå. De andre lydene.
Taperen
– Ikke ta det så tungt frøken, det blir flere finaler!
Trener Larsen subbet alltid når hun gikk. Sløve faen tenkte hun, hvor vanskelig kan det være å løfte bena? Dårlig forbilde, uskikket leder og et uflidd vesen. Det er hennes skyld. Hadde det ikke vært for henne, hadde vi vunnet finalen og jeg vært helt. Hun skyldte alltid på andre når de tapte, særlig treneren. Alene i garderoben tenkte hun på lydene. Lydene fra friksjonen mellom gummisåler og parkett. Lyden av målnettet i det den 350 gram tunge håndballen satt i krysset. Dommerfløyten, skrikingen fra lagvenninner og bjellene til publikum. I det Larsen slapp døren igjen var det andre lyder. Tikkingen fra rørene i dusjen. Susingen fra et dårlig vedlikeholdt toalett. Det var ikke stille i garderoben. Det var en hel masse lyder hun aldri hadde hørt før.
Stillheten etterpå. De andre lydene.
Syklisten
186, 187, 188, 189, 190. Pulsen går fortere og fortere, og når et punkt du ikke trodde var mulig på dette tidspunktet. Lyden av din indre bikkje sikler og peser. Du ber inni deg, men vet det er like nytteløst som å be om å leve når flyet du sitter i har mistet begge vingene. 10 cm. 20 cm. En halv meter. En meter. Dragsuget, det lille vakumet bak på halen forsvinner sakte men sikkert. Vennene dine dumper deg. Du begynner å regne. 20% lettere å ligge på hjul. 25% i følge noen. 350 watt. 70 watt lettere? Er jeg så dårlig?
– Er det noe du trenger før vi kjører av gårde?
Følgebilens nådeløse retorikk er som piggtråd i ørene. Noe jeg trenger? Hva mener du? Her har jeg jobbet ræva av meg, og alt jeg får er enda en bar jeg ikke vil ha? Lyden av feltet blir stillere og stillere.
Laget forsvinner i det fjerne. Laget du for ti minutter siden var en del av. Lyden av følgebilen som kjører opp igjen til feltet. Lyden av en lang bilkø som kjører forbi deg. Regnet som prikker på hjelmen, og lyden av en rullende fallitterklæring. Lyden av deg selv som ble veid, og funnet for lett.
Lyden av en ensom syklist som ser feltet forsvinne i det fjerne
Stillheten etterpå. De andre lydene.
Lanterne rouge
Alle ryttere, sterke så vel som svake opplever fra tid til annen å bli kjørt av feltet. En dårlig dag, en velt, punktering eller havarert sykkel kan være årsaken til at du havner i bakleksa. Men hva med i Tour de France?
Sistemann i sammendraget i Tour de France vil til enhver tid omtales som «Lanterne Rouge», eller «Den røde lanternen» om du vil. Dette er ikke nødvendigvis en svak rytter, men heller ofte en hardtarbeidende hjelperytter som er ekstremt kalkulerende. Etter å ha gjort jobben sin slipper han seg gjerne bak feltet, og triller så rolig han kan til mål for å spare krefter til dagen etter. Faktisk er tittelen så gjev, at det blant rytterne som ligger sist i sammendraget foregår en konkurranse dem i mellom om å komme sist.
Og ikke nok med det. Etter den gule ledertrøyen, er Lanterne rouge den rytteren som får mest oppmerksomhet av pressen mens sirkuset pågår! Lanterne Rouge blir ofte vunnet av kjente og sterke ryttere som har store titler i beltet. Den profilerte franskmannen Jimmy Casper ble eksempelvis Lanterne Rouge i 2004, mens det i 2010 var Adriano Malori, italiensk mester på tempo, som stakk av med tittelen. I fjor var det franske Jimmy Engoulvent som stakk av med tittelen, en mann som har seiere fra prologen i en rekke etapperitt, samt etappeseiere i mindre ritt.
Den sterkeste rytteren i moderne tid som har blitt Lanterne Rouge, er Jacky Durand fra Frankrike. Han var en angrepsvillig og nådeløs rytter, som etter endt karriere sitter igjen med tre etappeseiere i Tour de France, to franske mesterskapstitler og en seier i prestisjetunge Flandern Rundt som det viktigste. Han vant prisen som «Mest aggressive rytter» i Tour de France i 1998 og 1999, hvor han det siste året ironisk nok også ble Lanterne Rouge..
Den aller snodigste vinneren av Lanterne Rouge er trolig belgiske Wim Vansevenant. Han klarte bragden å vinne Lanterne Rouge tre år på rad, i 2006, 2007 og 2008. «Lanterne Rouge er ikke noe du satser på å vinne, Lanterne Rouge kommer til deg» sa Vansevenant til pressen den gangen. Ironisk nok ble Vansevenant i 2011 tiltalt for å ha importert dopingmidler til Belgia, dog bedyret han sin uskyld og hevdet det kun var til privat bruk. Vansevenants største prestasjon utenom å komme sist i Tour de France tre ganger, er etappeseier i Tour de Vaucluse i 1996, samt en tredjeplass fra verdensmesterskapet i sykling for yrkesmilitære i 1993.
