Pølsehjelmen - En hjelm av lær

Dagens unge syklister forbinder pølsehjelmen med Eddy Merckx og hans konkurrenter. Merckx syklet med pølsehjelm over brosteinene på vei til Roubaix, og på velodromen i Mexico på vei til en tilnærmet uslåelig timesrekord. Pomadehåret blåste i vinden gjennom hårnettet av geiteskinn.

Eddy Merckx kunne kræsje med trikken og forbli uskadet. Takket være pølsehjelmen.

Pølsehjelmen ble titt og ofte gjemt under en bomullslue i profflagets farger. Den langhårede australieren Phil Anderson er kjent for sin velfylte Peugeot-lue over en litt beskyttende ansamling av skinnpølser.

Pølsehjelmen lyder navnet da den i all sin enkelhet bestod av en samling lærpølser og en hakestropp. En flat pølse gikk rundt hodet som et polstret pannebånd, mens rundere lærpølser gikk på tvers av hodet i lengderetningen, og satt fast i skinnpannebåndet.

Inne i pølsene kunne det være støtabsorberende materiale som bomull, mer skinn, vatt eller skumgummi. Selv om det er lett å tenke seg at pølsehjelmens glansdager var på 60-og 70-tallet, ble den også hyppig brukt helt opp til begynnelsen av nittitallet.

Først på slutten av 80-tallet fikk vi bedre alternativer. Hjelmer i isopor som beskyttet vesentlig bedre enn bomullslue, men som også var mer ubehagelig å ha på hodet, ble stadig oftere sett på syklister som var smartere enn den konservative, stilpolitiske korrektheten som rådet i feltet.

Phil Anderson var igjen en som ledet an. Den første ikke-europeeren som kunne ikle seg den gule leder-trøya i Tour de France var allerede en så kontroversiell figur i feltet, at han likeså godt kunne gå i bresjen for en utvikling på hjelmfronten. Anderson ble tidlig observert med en enorm Brancale-hjelm i hardplast.

Greg LeMond var en annen ikke-europeer som gjorde sitt for å innføre tryggere sykkelhjelmer. LeMond viste også at en sykkelhjelm kan gjøre deg til en raskere syklist enn om du er barhodet, med bomullscaps, eller med hårnett av skinn.

Før Greg Lemond vant Touren med historiens minste margin i 1989, hadde tempoetapper blitt syklet med flagrende hår, eller med hodet i et tynn skall av hardplast. Lemond fikk Giro til å produsere en aerodynamisk isoporhjelm som ikke bare beskyttet hodet mot slag, men som også sparte sekunder på sluttiden.

Både hjelmen og den mye omtalte triatlonbøylen sikret Lemond sammenlagtseieren over Laurent Fignon med bare åtte sekunder. Tester av hestehale i vindtunnel har vist at Laurent tapte Tour de France på grunn av langt hår det året. Tenk bare hvor galt det bar av sted med en ikke-aero pølsehjelm i lær i tillegg. Fremskrittet på hjelmfronten på 80- og 90-tallet sendte pølsehjelmene på museum. Lærhjelmene havnet på butikkvegger, i pappesker, i kjellere, og på loft.

De ble raskt sett på som antikvariske, faktisk så gammeldagse at utover nittitallet var det enten eller som gjaldt. Enten brukte du en hjelm som faktisk beskyttet, eller så lot du være. Pølsehjelmen var nå aldri et alternativ, selv om den var både lett og luftig, to elementer mange syklister savnet ved de første moderne isoporhjelmene. Mange lot være.

I 1995 ble sykkelsporten vitne til at den regjerende olympiske mesteren, 24 år gamle Fabio Casartelli omkom da han slo hodet i en stabbestein på vei ned Col de Port d’Aspet i Tour de France. En sykkelverden sørget. UCI hadde snakket om hjelmpåbud i flere år. Men syklistene ønsket ikke et påbud. I 1991 hadde et samlet sykkelfelt protestert mot forslag om hjelmpåbud under Paris-Nice. De måtte da få lov til å ta ansvar for egen helse.

Rolf Aldag ler når han ser tilbake på hans egne påstander fra den tiden. Feltet hevdet med største oppriktighet at hjernen kunne begynne å koke om en brukte hjelm. Ville UCI se rytterne dø?

Trolig ville de ikke det, men det måtte skje et dødsfall til før også proffene og UCI selv innså at hjelm var lurt. Ironisk nok skjedde dødsfallet under Paris-Nice i 2003. Kasakhstaneren Andrei Kivilev falt stygt førti kilometer fra mål på den andre etappen mellom La Clayette og Saint Étienne. Han falt i koma og våknet aldri igjen.

Allerede i det kommende Giro d’Italia, bare to måneder senere, innførte UCI hjelmpåbud. Reglene ble tradisjonen tro i Italia rundt, bare fulgt sånn passe. I Touren det samme året ble det fullstendig kaos da det ble gitt dispensasjon til å ta av hjelmene når etappene gikk i mål på en fjelltopp. Armstrongs fjelltog satte fart inn i de siste bakkene, samtidig som alle ivret etter å droppe hjelmen til nærmeste hjelperytter, inn i en følgebil, eller rett og slett i grøfta. US Postal hadde systematisert et stort apparat for å ta av hjelmene mens de kjørte opptrekk i bakkene. Doping og hjelmdistribusjon. Der hadde du dem.

I oktober 2003 ble hjelmpåbudet innført og siden da har vi ikke sett barhodede vinnere i sykkelritt. Vinnere med pølsehjelm har vi heller ikke sett, selv et forbund med halve leiren i fortiden innså at gamle dagers beskyttelse ikke holder mål i den moderne verden. Pølsehjelmen har likevel fått sin renessanse i form av moderne hjelmer med lærhjelmens utseende.

Italienere liker å mene at alt var bedre før. Hjelmprodusenten Limar laget i sin tid verdens letteste hjelm, en oppgave de mente var umulig uten å lage en moderne kopi av pølsehjelmen. Giro Synthe er tydelig inspirert av hårnettene som fortidens slitere tok på seg i mangelen av noe som faktisk fungerte. Flere hjelmprodusenter har eksperimentert med overflater på hjelmen i lær.

Men den originale pølsehjelmen, med sin tilnærmet lik ubrukelige funksjon er dog passé, tross vår tids ønske om en moderne reise med produkter inspirert av fordums tider.