En passe miks av småstein og olje kan virkelig få blodet til å bruse hos en dedikert landeveissyklist. Asfalt binder sykkeleventyrene våre sammen og lar oss skli gjennom landskapet.
Da John Loudon McAdam oppfant oljegrusen i 1820 drømte han sannsynligvis ikke om hva han hadde lagt grunnlaget for av samferdsel og opplevelser. Asfalt hadde blitt brukt i veikonstruksjon siden 600 år før Kristus, men det var med utviklingen av makadam-teknikken for veibygging at asfalteringen av den siviliserte verden virkelig skjøt fart.
Det amerikanske ordet tarmac kommer av makadam, blandet med tjære, noe som gir et ekstra fint veidekke.
Hvis inuittene har 100 ord for snø, har landeveissyklister minst 50 for asfalt. Og uansett hvordan den beskrives så har den en kvalitet. Hver asfalttype gir en følelse av mestring, og krever en egen teknikk. Det svarte veidekket går som røde tråder gjennom terrenget. Det tar oss til toppen av fjell, ned i trange daler og langs dype sjøer.
Som syklister sklir vi over asfalten, sporløst, tilnærmet lydløst, og tidvis, når alt stemmer, uten å bruke krefter. Vi rister over grov asfalt, sporer over nylagt og varm asfalt. Lar dekkene slippe på våt asfalt, og kjenner hvor godt det ruller på passe innkjørt asfalt.
Rutinerte syklister vil vite av erfaring hvor godt det griper og ruller på asfalten avhengig av om den er grå eller svart. På tunge dager føles asfalten som lunken lakris, mens den med vinden i ryggen ligger der foran oss som den fineste parkett. Når beina plystrer av våryrhet og glede, er den gråsvarte stripa gjennom landskapet vår snarvei til himmelen. Veidekket blir en del av hverdagen og utgjør en stor av opplevelsen på en sykkeltur.
Få tanker går til veibyggerne mens vi kjenner Continental-dekkene rulle motstandsløst bortover nyfeid asfalt. Vi tenker ikke over ingeniørkunsten bak når vi sklir opp på nylagt asfalt til Grefsenkollen, eller nyter enda en smal klatring opp et italiensk fjell. Asfalten markerer at sivilisasjonen har nådd frem og at det er åpent for passering. Så lenge det er asfalt er det håp kan vi tenke når vi tråkker oss inn i fremmede territorier. Er veien asfaltert ligger det en tanke bak. Veien har et mål. Et mål vi kan dele og nå.
Asfalt er et stoff som forekommer naturlig sammen med råolje. Naturlig råasfalt inneholder omtrent 40 prosent bitumen, 30 prosent aske og 30 prosent vann. Det er først når vi blander råasfalten med sand- og steinmateriale vi får det veidekket vi kjenner som asfalt, men som hovedsakelig omtales som asfaltbetong.
FINERE ASFALT: Ikke bedre, men annerledes. Vi elsker all slags asfalt. Foto: Henrik Alpers
I Italia er den grov, men hard. I Sveits er den glatt og jevn.
I Frankrike er den nylagt og brei over høye fjell, mens den i Tyskland er kulllsvart og feilfri.
Norske veibyggere blir stadig kritisert for å legge dårlig asfalt. Her hjemme er hullete asfalt et viktig begrep blant syklister.
Dårlig asfalt likeså.
Vi syklister må ta til takke med sprukket asfalt og telehiv, dype hull etter frost og flom. Asfalt med grus på og dype hjulspor etter piggdekksus.
Vi bruker den asfalten vi har tilgjengelig og vi lar den lede oss på nye eventyr.
SNARVEI TIL HIMMELEN: Asfalten er vår sti mot fred og ro. Foto: Shutterstock.
