Alle bilder: Henrik Alpers og Marcus Liebold.
– Du kan godt ta bilder av oss, men vet du hvor starten er? Vi har fått beskjed å varme opp der, sier Awais Khan fra Pakistan.
Det er mange likheter mellom de fortumlede utøverne vi møter i og utenfor pressesenteret i Grieghallen. De to syklister som vil avbildes har på seg grønne treningsdresser fra Adidas, og ser mest ut som utøvere fra landets største idrett, cricket.
Rett innenfor døren sitter de to deltagerne fra Syria. Nisjepressen har for lengst fått interesse for dem, de store mediene fråtser i utøverne som kommer fra det krigsherjede landet.
Rundt de to syklister, Ahmad Wais og Nazir Jaser, har det samlet seg flere fra hjemlandet. Et par meter lenger borte sitter King Lok Cheung fra Hong Kong. Han har flere kinesiske mesterskapstitler på både tempo og fellesstart, og kjører til daglig for Orica-Scott. Tross meritter og profflag, er han helt alene.
Dette er de små nasjonene. Dette er utøverne som er i VM uten sjanse til å hevde seg, av helt ulike årsaker. To av dem har rømt fra Syria, de pakistanske utøverne har ingen som kan fortelle dem hvor starten er, og Hong Kongs spydspiss sitter for øyeblikket og skrur på flaskeholderne selv.
FRA KRIG TIL VM, UTEN Å VÆRE KVALIFISERT
– Vi har ikke kvalifisert oss til VM. Det eneste vi gjorde var å spørre det syriske sykkelforbundet om lov til å kunne stille i verdensmesterskapet. Det er ikke så viktig på akkurat hvem vi er, så lenge vi representerer landet vårt, sier Ahmad Wais fra Syria.
– Landet vårt er ødelagt på grunn av borgerkrigen som har herjet i Syria i mange år nå, men så lenge vi stiller til start i et verdensmesterskap så viser vi folket vårt at det fortsatt er håp på fred.
Wais rømte fra borgerkrigen i 2013. Han flyktet til Sveits, hvor han fortsatt bor i dag. Når du ser ham er det umulig å kunne se for seg hva han har gått igjennom og hvor han kommer fra. Det er ingenting ved verken utstyr eller utseende som forteller den vonde historien.
Han har toppmodellen til Argon18, ekstrasykkel han bruker i klatringen til Fløyen, tempodrakt, tempohjelm og raske skotrekk.
– Både temposykkelen og utstyret har jeg fått av det sveitsiske sykkelforbundet. De har hjulpet meg masse siden jeg kom til Sveits. Jeg ønsker å oppnå et godt resultat som takk for all hjelp jeg har fått av dem, forteller han.
Hadde du ikke visst bedre, kunne du lett tatt han for å være proff. Du må faktisk se på ham en stund for å merke usikkerheten. Han har en soigneur som sier hvordan han skal varme opp, og han følger hver eneste ordre.
Kontrastene i det han forteller er enorme. På den ene siden er han begeistret over Bergen:
– Norge minner meg mye om Sveits. Akkurat som i Sveits er det ganske kupert her. Den eneste forskjellen er kanskje at det regner litt mer i Norge.
I neste setningen er stemningen helt annerledes:
– Det er vanskelig å konsentrere seg om tempoen når jeg vet at familien min fortsatt er i Syria. Jeg er redd for dem, men kan bare håpe på at de klarer seg.
Om 30 minutter skal han sykle VM i tempo.
DEN DAGLIGE KAMPEN I METROPOLEN
Rett ved siden av Ahmad og Nazir i Grieghallen sitter King Lok Cheung fra Hong Kong China og mekker på temposykkelen sin. Til tross for den korte avstanden mellom dem, kan gapet og kontrasten ikke være større. Krig og fattigdom på den ene, økonomisk vekst og velstand på den andre siden.
Hong Kongs bruttonasjonalprodukt er åtte ganger så stort som Syria, men under VM må King Lok klare seg selv. Mot formodning er det ikke et stort støtteapparat rundt mannen fra Asia.
– Jeg er den eneste rytteren som representerer Hong Kong China på tempoen i dag. Jeg er syklist, mekaniker og trener i ett, sier King Lok og smiler usikkert.
Cheung ble asiatisk juniormester på tempo i 2009, og kinesisk mester på tempo i 2013. I de siste årene har den sjenerte rytteren fra Hong Kong vunnet flere nasjonale mestertitler både på tempo og i fellesstart, noe som omsider skaffet ham proffkontrakt i Orica-Scott i 2016. Likevel har King Lok ingen store forventninger når vi spør han om mulighetene til å hevde seg i en svært krevende VM-løype.
– Selv om jeg ikke har øvd på sykkelbytte tidligere, skal jeg bytte sykkel før klatringen opp til Fløyen. Om jeg taper noen sekunder på det, så spiller ikke det en så stor rolle for meg. Det viktigste for meg er å kjøre inn et godt resultat, forteller han.
25-åringen fra Hong Kong er levende bevis på at sykkelsporten i hjemlandet er på fremmarsj. King Loks prestasjoner på sykkelsetet har ikke gått påaktet hen og fått opp interessen for sykling. Det er ikke lenger bare cricket og fotball som dominerer hjemme i Hong Kong.
– Sykkel i Hong Kong blir stadig større, sier King Lok.
– Vi har tradisjonelt vært gode på banesykling, men landeveissykling blir mer og mer populær den også. Veien til verdenstoppen er dog fortsatt lang, og vi må jobbe hardt for å komme dit.
Cheung gjør en unnskyldende gest, og peker på reservesykkelen sin. Han skal montere flaskeholder og justere bremsene. Bare i tilfelle. Bøyd over sykkelen sier han:
– Jeg kom til Norge for en uke siden, og har vært ute på flere treningsturer i Bergens området allerede. Det er så fint å trene her, i og med at det er rolig og det finnes nesten ikke noe biltrafikk heller. Hjemme i Hong Kong er det masse biler ute på veien og det er svært farlig å være syklist der. Det har vært en del dødsulykker i de siste årene, både fordi veiene er smale og uoversiktlige og fordi bilistene bare ikke bryr seg om syklistene. Vanligvis må jeg stikke til Kina for å kunne trene på landeveien.
En siste sjekk på utstyret, og King Lok er klar for å trille bort til startrampen. Han er optimistisk på at han i dag vil vise frem både Hong Kong og Orica-Scott på en god måte, og slik bekrefte at han fortjener plass i et av verdens beste profflag.
– Orica Scott er et veldig fint lag å sykle for, sier King Lok. De tar godt vare på asiatiske sykkeltalenter og hjelper meg på alle mulige måter. Orica tilrettelegger godt for at jeg kan utvikle meg som rytter, og jeg har lyst til å ta nye steg for hvert år. Jeg blir veldig glad når jeg etter hvert kan gjøre en god jobb som hjelperytter, og kanskje få kjøre på egne sjanser på mindre løp i Europa. Å vinne et sykkelritt i Europa er den store drømmen min.
DE PAKISTANSKE TEMPORYTTERNE
Rett bak startrampen finner vi et telt med 16 ruller fra Tacx. Stjernene varmer opp ved sin egen buss, og bruker disse rullene til å holde bena i gang de siste minuttene før de skal starte.
Dette er også stedet de små nasjonene, altså de som ikke har med sine egen ruller, sitter og varmer opp.
Den ene av de pakistanske gutta har begynt oppvarmingen.
– Jeg er pakistansk mester på tempo, og det var slik jeg kvalifiserte meg til VM i Bergen. Helt siden jeg vant det pakistanske mesterskapet for ett år siden har jeg trent målrettet og forberedt meg på akkurat denne dagen, forteller Awais Khan.
– I Pakistan er det mye fjell, så vi trener mye klatring og liker oss i kupert terreng. Avslutningen på dagens tempoetappe er som skapt for oss, men jeg regner med at vi vil tape en del tiden i starten av rittet, sier han.
Oppvarmingen flyter ikke like godt som hos de erfarne rytterne. Siden han kom til teltet tidlig, var ikke alle dommerne på plass. Han får etter hvert beskjed om å sjekke at sykkelen er riktig innstilt.
– VM er den største konkurransen jeg har deltatt i noensinne. Det å kunne sykle i samme ritt som de beste temporytterne i verden som Tony Martin og Tom Dumoulin er en stor ære for meg. Det er en drøm som går i oppfyllelse, sier han.
Kommisæren krever at setet må justeres bakover.
Arsalan Anjum Muhammad er lagets andre rytter. Han kommer til med en verktøyeske. De gjør jobben selv, og Khan kan fortsette oppvarmingen.
– Sykling i Pakistan er på fremmarsj. Det er flere og flere som begynner å sykle i landet mitt, til tross for at det ikke er særlig tilrettelagt for det. Målet vårt er å vise landet vårt frem for det norske publikum på en best mulig måte. Om vi gjør det bra i VM, får vi større oppmerksomhet hjemme i Pakistan og kan stille i flere ritt der, sier han.
Det pakistanske sykkelforbundet har svak økonomi, og ingen sponsorer. Det er rytterne selv som må finansiere utstyret, de fleste av dem har vanlige full- eller deltidsjobber. Syklene deres er typiske ultegrasykler, med rammer som var nye i 2010. Utstyret er det de trenger, men ikke mer. På taket av følgebilene står nøytrale servicesykler fra Shimano, vanlige landeveissykler, som de selv må stille inn før start. Der er styrebredde og stemlengde satt på forhånd.
– Dette er bare andre gang Pakistan deltar i et verdensmesterskap på sykkel, etter at vi ble en selvstendig nasjon i 1947, sier Syed Azhar Ali Shah.
Han har vært usynlig hele dagen, men kommer til startområdet og gratulerer utøverne etter rittet. Akkrediteringen hans bærer tittelen «Generalsekretær».
– Vi har utfordringer med det meste. Vi er ikke en rik nasjon, og vi har ikke råd til særlig med trenere eller utstyr. Treneren vår har begrenset utdannelse, og det er vanskelig å komme videre. Mesteparten av den turen her har jeg faktisk betalt av egen lomme, sier han.
Shah og Muhammad blir med på bilder med fansen. De er høytidelige i poseringen.
– Vi har en målsetning med dette. Vi skal konkurrere internasjonalt på sikt. Syklistene er her for å lære av de beste, og dette kommer syklistene til gode senere, selv om vi primært er best til å klatre nå, sier Shah.
FARLIG Å TRENE PÅ GRUNN AV SNIKSKYTTERE
Mens Ahmad gjør seg klar til å starte, sitter vennen hans Nazir på en klappstol ved siden av og leser på mobilen. 28-åringen fra Syria skiller seg ikke nevneverdig fra tjueåringer som er vokst opp i Norge når det gjelder mobilbruken. Det som dog skiller ham fra resten av generasjonen sin, er historien han har opplevd før han kom til VM.
– Jeg er født og oppvokst i Aleppo i Syria, men byen har blitt totalt ødelagt under borgerkrigen, forteller han.
– Bydelen der jeg bodde ble bombet gjentatte ganger, og jeg var derfor nødt til å flykte til Damaskus i 2012. I Damaskus var jeg mye sammen med rytterne fra det syriske sykkellandslaget til å begynne med. Men vi kunne bare trene på en vei, i og med at alle andre veier hadde blitt ødelagt under bombeangrep. Dessuten var det svært farlig å trene ute på grunn av snikskytterne, sier Nazir.
Den unge mannen fra Syria er ikke ut etter sympati eller medynk. Alt han gjør, er å fortelle om veien hans til verdensmesterskapet i Bergen. At Nazir i dag kan konsentrere seg om sykling, og ikke trenger å være redd livet sitt, er i ordets beste forstand terapi for den beskjedne syreren.
– Jeg rømte via Balkan til Tyskland for to år siden, og bor i Berlin nå. Flukten fra Syria var svært dramatisk, og det verste jeg har opplevd i hele mitt liv. Mora mi og broren min har heldigvis kommet seg til Saudi-Arabia, mens resten av familien bor spredt over hele Midtøsten. Noen av dem bor i Tyrkia og Libanon, mens andre har rømt til Jordan, sier han.
Akkurat som vennen hans, Ahmad, følger også Nazir veiledningen fra soigneuren til punkt og brikke under oppvarmingen. Dog virker opplegget improvisert, som om det mangler noe. Etter en stund legger vi merke til at de to rytterne fra Syria ikke har en trener ved sin side.
– Landslagstreneren vår har dessverre ikke fått et visum til å kunne komme til Norge, forteller Nazir.
– Heldigvis har den libanesiske treneren sagt seg villig til å hjelpe oss med det organisatoriske under verdensmesterskapet. Vi bor sammen med han i et hus her i Bergen og deler på alt. I slike situasjoner må vi bare stå sammen og hjelpe hverandre.
Mot alle odds har den lille delegasjonen fra Syria kommet seg til Norge for å konkurrere i verdensmesterskapet. For Ahmad og Nazir er det å få lov til å måle kreftene med verdens beste syklister, og i det hele tatt kunne drive med sykling, en stor sensasjon i seg selv. At de to utøverne fra Syria stiller til start i Bergen, er det egentlige eventyret i dette verdensmesterskapet.
Uansett plassering på tempoen i verdensmesterskapet i Bergen har Nazir allerede planen klar for hva han skal gjøre etter VM.
– Etter VM skal jeg reise tilbake til Berlin. Der trener jeg sammen med rytterne fra et lite amatørlag. Jeg skal trene enda hardere fremover, fordi målet mitt er å få en kontrakt i et kontinentallag, sier Nazir.
Selv om Nazirs umiddelbare fremtid ligger i Tyskland, er det et annet sted han ønsker å være.
– Jeg er stolt av å kunne representere landet mitt, samtidig som jeg gråter av tanken om borgerkrigen hjemme i Syria. En dag, når krigen er over, kommer jeg til å reise tilbake til hjemlandet mitt. Jeg savner Syria svært mye.
…
PS. Awais Khan og Arsalan Anjum Muhammad fra Pakistan kom på en hhv. 63. og 61. plass. Nazir Jaser og Ahmad Wais havnet på 56. og 60. plass. King Lok Cheung syklet inn på en 54. plass.
