I Landeveis VM-utgave som er i salg i butikken akkurat nå, skrev jeg en leder som handlet om regn.
Med et kommende VM i Bergen, det kunne ikke bli et annet tema. Så langt har jeg bommet hundre prosent på langtidsvarselet, og om været står seg slik det er på yr.no akkurat nå, vil det kun regne på torsdag - den eneste dagen uten mesterskapsøvelser.
LES OGSÅ: Siste dag med Sparebanken Sør
Regn eller ikke regn, jeg kommer aldri til å droppe en sykkeltur på grunn av litt vann. Den innstillingen resulterte i lederen, som du ser nedenfor.
Lyden av Bergen, altså. Under bildet står den skrevet:
I boken «Tour de France», av Johan Kaggestad fra 1996, er det forfatter og selvdefinert sportshater Ingvar Ambjørnsen som har skrevet forordet. Ambjørnsen røyker og drikker, han forakter treningsidealer, men han er også en som sitter klistret til skjermen når det er sykkelritt. Han forteller at «det er lyden, lyden av feltet som passerer», som er noe av det som fascinerer han mest. Enhver idrett har sin egen lyd, en bakgrunnsidentitet like sentral som omgivelser er på en fjelltur.
LES OGSÅ: Vi holder boklansering i Bergen under VM!
I Bergen kommer vi til å møte en annen lyd av feltet enn i Tour de France. Det er vann som kommer til å dominere. Vann som faller fra oven, vann som blåser fra siden og vann som piskes opp fra asfalten. Vi kommer til å høre lyden av regn – lyden av Bergen.
Vi vil høre lyden av tunge dråper som treffer paraplyer med en skarp og prikkende tone, lyden som er et par hakk bløtere enn den som treffer skalljakker i friske farger. Vi vil høre lyden av regn som treffer impregnerte plagg fra Norrøna og Bergans, eller ikke-pustende sydvester av tung gummi.
LES OGSÅ: Sykler du fortere enn Ingrid Moe opp Gullbotn?
Mens vi venter på syklistene - runde etter runde, vil vi høre vannet sluke rittet, det vil ta et våttt, kaldt grep på asfalt, deltagere og tilskuere.
Når tv- bruddet går hører vi bakskiftere og kassetter som rister av seg tunge dråper, når feltet jager hører vi karbonfelger uten bremse-evne og lyden av sykler som sklir bortover asfalten. Helikopterlydene er nesten borte, og fra de stasjonære kameraene hører vi det blafrer i moderne regnjakker.
Før finalen hører vi lyden av kameramannen som prøver å tørke linsen, en gang for alle.
Sykling i regn er en egen gren, og lyden er en ustrammet galgeløkke av hendelser som snart skal skje. Regn er et symboltungt bilde på noe som ikke er gledelig, noe årets VM trolig også vil være for mange. I forkant av årets VM har det hengt regntunge og uforklarlige skyer over den økonomiske situasjonen til både forbund og arrangementskomité. Det har vært langt mindre synlig i media hva som faktisk foregår enn i 1993, og ingen vet om det egentlig er ille i det hele tatt.
I 1993 skulle VM gjøre sykkelsporten så populær i Norge at pengene rant inn av seg selv. I 2017 har noen trodd at sykkelsporten er så populær at pengene skulle renne inn i forkant. Det meste av pengestrømmen har dog allerede rent ut, men om det er like mange millioner borte som det er millimeter nedbør i Bergen i september, får vi først vite etterpå.
Men det skal du vite, at uansett hvordan det går med dette mesterskapet, våre utøvere eller økonomien, lyden av Bergen er en egen del av syklingen, den tar jeg med meg videre.
Og om det skulle gå ad undas økonomisk en gang til, har faktisk ikke det så mye å si for opplevelsen av det vi driver med. Veiene ligger der fortsatt, like uoppdaget som før. Opplevelsene ligger der på rekke og rad, de slynger seg i fjellene eller jager hverandre parallelt mellom åkrene. De ligger der så vi kan snakke om hun som vant og han som ikke gjorde det, eller om de som ikke hadde penger og de som trodde de hadde det.
Veiene ligger klare til å skape minner, enten de er svøpt i sol, en varm fønvind, røde tall eller lyden av Bergen.
