Bokanmeldelse: Drugs. Guns. Money. Power
Forfatter: Roberto Escobar
Utgitt av: Hodder & Stoughton forlag, på engelsk
Tilgjengelig: Amazon.com
På høyden av sin karriere figurerte broren Pablo Escobar på topp-10 listen til businessmagasinet Forbes over verdens rikeste, med en formue beregnet til 25 milliarder dollar. På toppen av karrieren smuglet kartellet hans 15 tonn kokain i døgnet. De hadde sin egen flåte av ubåter, speedbåter, helikopter og fly. Som regnskapsfører fikk Roberto etter hvert et fjell av kontanter å administrere. Han ledet en avdeling på 12 regnskapsførere da han og broren begynte på nedturen som endte i likvidering for Pablo og fengselsstraff for Roberto.
I fengslet fikk Roberto en brevbombe, som gjorde han nesten blind. Han bekymret seg for at han aldri skulle få sitte på racersykkelen igjen, men løste det problemet med å ha en bil som kjørte foran med sterke baklys som han kunne følge. Sykkel og trening var alltid i bakhodet på Roberto selv i årene da han og broren var på flukt fra elitesoldater fra USA og Colombia. For syklister er historien hans spesielt fengslende lesning. Roberto er en sykkelbror i ånden med en utrolig historie å fortelle.
Lillebror med et rykte
Verdens mest ettersøkte på den tiden ble portrettert som en djevel fra helvetet, men Roberto forteller en annen historie om lillebroren. Han peker på at Pablo finansierte 800 fotballbaner med tribuner og lysanlegg for fattige i Columbia. Roberto tegner bildet av en nådeløs narkotikabaron, men også en bror som var raus og handledyktig overfor fattige.
Han ansatte egne folk til å hjelpe dem og forlangte at de som fikk penger også hadde en plan for utdannelse og jobb.Først da Pablo rivaliserte med den pengesterke makteliten i Colombia ved å stille til valg møtte han alvorlig motbør.
Race på skoleveien
Roberto vokste opp i en søskenflokk på syv. Faren var bonde. og moren lærerinne. De bodde først på landsbygda i Tiritibu. Guttene sto opp klokken 4 om morgenen og gikk til fots fire timer for å rekke skolen. En gang ble Pablo sendt hjem fra skolen fordi han ikke hadde sko. Minnene om de fattigslige kårene fra oppveksten fulgte brødrene resten av livet. Ambisjonene var desto større.10 år gammel fikk Roberto sin første sykkel. Han syklet til skolen med Pablo bakpå, som nå var 7 år. Skoleveien som før tok fire timer å gå, tok én time å sykle.
”Hver dag utfordret jeg meg selv til å korte ned reisetiden til skolen. Jeg begynte å konkurrere med en kamerat. Det var på skoleveien min kjærlighet for konkurransesykling ble født”.
Landsbygda var ikke trygg. Geriljasoldater terroriserte bøndene. Etter et angrep bestemte foreldrene seg for å sende brødrene til bestemoren i hovedstaden Medellin.For Roberto var sykkelen frihet. Han nøt å sykle gjennom byen med vind i håret. Drømmen hans var å bli proffsyklist:
”Jeg ønsket å representere Colombia i berømte ritt i Sør Amerika og Europa, men moren vår stresset hvor viktig det var med utdannelse. Selv da vi ikke eide nåla i veggen var hun sikker i sin sak; vi skulle gå på college. Jeg likte matematikk og ville ble ingeniør innen elektronikk. Pablo visste også hva han ville bli: Rik. Han hadde kjent fattigdommen på kroppen. Selv da han var liten sa han til moren: ’Bare vent til jeg blir voksen, mamma. Jeg skal gi deg alt. Hvis jeg ikke har én million dollar før jeg fyller 22 år skal jeg drepe meg selv med en kule i hodet.’ Det andre målet hans var å bli president i Colombia.”
Suksess med sykkel
I tenårene jobbet de som visegutter for en fabrikk som laget tenner og leverte til tannleger rundt i hovedstaden. De syklet med høy puls fra tannlege til tannlege.Som ferdigutdannet ingeniør fikk Roberto jobb for et selskap som het Mora Brothers. De ble også hans første sponsor på sykkelsetet. I 1966 var Roberto rangert på andreplass i Colombia, og representerte landslaget. Han høstet seire i Equador, Panama og Colombia. Kallenavnet hans var El Osito som betyr bjørnen på spansk.
”Kallenavnet fikk jeg under et nasjonalt mesterskap. Det høljregnet den dagen og veiene var sølete. Jeg veltet og skle et langt stykke i gjørme. Ansiktet og startnummeret mitt var umulig å se da jeg kom opp på sykkelsetet igjen. Mot slutten rykket jeg fra hovedfeltet og opp til en utbrytergruppe. Da radioreporterne ikke klarte å lese nummeret mitt eller identifisere ansiktet mitt, sa de: ’Vi vet ikke hvem han her, men han er dekket av brun gjørme som en bjørn.’ Jeg vant mesterskapet, og fra den dagen ble jeg kalt for Bjørnen. Da jeg senere kom med i organisasjonen med narkotika, var det ingen som kalte meg for Roberto. For dem het jeg kun El Osito. Pablo ble kalt for Sjefen; el patrón.”
Roberto havnet midt i den største menneskejakten noensinne etter hvert som handelen med kokain ballet på seg. Tusenvis av menneskeliv gikk tapt. Alle nyanser av kriminalitet og vold fulgte i kjølvannet av kokainsatsingen til Pablo. I en periode satt banden i et fengsel som de selv hadde bygget, La Catedral, som også ble en festning og et partyhus hyppig frekventert av profesjonelle gledesdamer. Å si at Roberto har levd et begivenhetsrikt liv er ikke å overdrive. Likevel hevder han at syklingen og rittene ga han de største høydepunktene.
”Det er vanskelig for meg å beskrive følelsene som jeg opplevde i sykkelritt. Jeg har levd et ekstraordinært liv, men det er ingenting som kan sammenlignes med det å sykle ritt. Konkurransesykling krever stor fysisk kapasitet og utholdenhet, men også ekstrem mental styrke og herdet psyke. Når alle kvaliteter fungerer sammen i perfekt harmoni på sykkelen, er resultatet en sensasjon som langt overstiger enhver bevisst tanke."
Etter sin aktive karriere ble Roberto trener for et klubblag, og landslaget.
I 1974 åpnet han sykkelbutikk og etablerte sitt eget sykkelmerke; Ossito. Han forsøkte å selge inn syklene til sportsbutikker, men de var skeptiske til et ukjent merke. Kjennerne foretrakk kjente italienske merker. Roberto fikk overtalt en av de større butikkene til å ta inn 5 sykler, men måtte hente dem igjen hvis de ikke var solgt innen to uker.
Roberto sendte venner for å kjøpe alle de fem syklene, og snart var hjulene i gang. Han produserte 17 ulike typer sykler; alt fra fullblodsracere til barnesykler. Han hadde mer enn 100 ansatte i fabrikken. I 1975 innledet han et samarbeid med landets sportsminister for å bygge om en gammel fotballbane til et moderne sykkelanlegg med velodrom.
Han gjorde suksess med sykkel før brødrene ble involvert i narkotikahandel.Pablo studerte juss og siktet mot en karriere i politikken. I en tale på universitetet annonserte at han som president ville ta 10 prosent av inntektene fra de rikeste og bruke på tiltak for å hjelpe de fattige med veier og skoler. Han skulle også oppmuntre japanske og kinesiske selskaper til å bygge fabrikker og skape arbeidsplasser i Colombia. Pablo hadde store drømmer, men ikke penger til å realisere dem.
Smugling
Bestefaren deres hadde tjent penger på smugling av tobakk og alkohol. Smugling av alt fra klokker til vaskemaskiner, og snarveien rundt offentlige avgifter, ble begynnelsen på den kriminelle karrieren til Pablo.I starten av kokainhandelen var ikke stoffet betraktet som noe stort problem. Det hadde vært i bruk i USA helt siden begynnelsen av det forrige århundre.
Kokain var da en ingrediens i Coca Cola og flere sigarettmerker. Pablo så at kokain ga mer penger med mindre volum sammenlignet med andre varer, og infrastrukturen var enklere med færre folk han måtte bestikke.
Med kløkt og grådighet bygget han distribusjonsnettet og ble en av verdens rikeste og mektigste menn. Colombia og USA måtte sammen utkjempe en krig for å få bukt med organisasjonen hans.Familien ble jaget gjennom flere land. En periode levde de som gjester i eksil hos president Noriega i Panama. På flukt i jungelen takket Roberto årene med sykling som hadde gitt han sterke bein og energi.
2.desember 1993 ble Pablo skutt og drept. Roberto ble løslatt fra fengsel i 2004. Nå lever han et enkelt liv på en bondegård i fjellene. Han klarte å redde noen av syklene ut av kaoset som oppsto etter likvideringen av Pablo og rettsoppgjøret som fulgte. 68 år gammel trener han fortsatt på sykkel.
