Jonas Orset er ikke proff, men likevel kanskje Norges mest bereiste syklist

– Unnskyld at jeg avbryter, men hvordan får man invitasjon til slikt?

– Hehe, nei alts..

– Du får det bare til å høres så åpenbart ut?

– Du må spørre og grave og jobbe for det. Akkurat i Kina så var det Emil Unaas og hans kontaktnettverk fra da han bodde der som åpnet disse dørene. Etter hva jeg har hørt har jeg æren av å være første nordmann i et asiatisk profflag. Da bodde jeg der tre måneder i strekk, og jeg syklet blant annet Tour of China, Tour of Poyang Lake og Tour of Taihu Lake. Tour of Poyang Lake har vært et fast innslag på høstkalenderen de siste tre årene, og i fjor fikk jeg også mulighet til å invitere med Sindre [Haugsvær], forteller Jonas.

Er det en syklist som kan defineres som nomade, er det trolig Orset. Og selv om han er blitt 28 og ikke tatt steget opp i World Touren, holder han sykkelsatsingen og intensiteten i reisingen oppe. En syklende globetrotter.


– Men hvorfor Kina? Selv om det er mange som sykler der, står vel ikke akkurat sporten spesielt sterkt?

– Sykling er ikke en stor sport i Kina, men de er jo mange, og da blir det nok av folk som sykler aktivt også. Politiske ledere i de ulike arrangørbyene bruker rittene som et slags utstillingsvindu for hva de klarer å utrette. Internasjonalt sykkelritt med internasjonale stjerner, det høres jo litt kult ut å ha på cv’en til en rådmann som vil opp og frem i det kinesiske hierarkiet. Da blir det fine hoteller for rytterne, og det er gjerne et skikkelig åpningsshow med dansere, konserter og fyrverkeri, og det blir ganske gode premiepenger.

– Er det ingen betenkeligheter med å være innleid stjerne i Kina?


– Det er litt sånn at når du er ferdig med rittet, da må du klare deg selv. Om du er i ødemarken eller hvor som helst, de bryr seg lite. Det har vært brutale tilfeller av folk som har blitt skadet, og det var i 2016 en rytter som mistet livet i en risikabel løype.

– Så hvordan ville jeg kommet meg til utlandet, om jeg var 23 år?


– En må benytte muligheten til å snakke med folk fra andre land og andre kulturer. Mange kulturer er gjestfrie og vil ha besøk, får du muligheten er det bare å ta den.

– Skjønner. Men vi skulle egentlig snakke om alle land du har kjørt i, har du listen i hodet?


– Norge, Sverige, Danmark, Finland, Tyskland, Nederland, Belgia, Frankrike, Spania, Polen, Tsjekkia, Italia, Slovenia, Kroatia, Litauen, Latvia, Estland, Ukraina, Romania, Russland, Kazakhstan, Colombia og Sør-Afrika har jeg konkurrert i. I tillegg har jeg syklet i Kambodsja, Vietnam, Portugal, Luxemburg, ja totalt er det vel 26 land så langt.

– Men hvor mange av disse landene kan vi si at du har operert i over en lengre periode?


– Det er Belgia, Colombia, Nederland, Spania og Kina, om vi sier at jeg minst må ha vært der en halv måned i strekk.

Puh. Det var en lang liste. Kanskje ikke for en som lever av sykling, men ganske omfattende for en som lever for sykling. Jonas var invitert til oss primært for å snakke om Colombia. Praten tar oss innom et lengre opphold i Spania, der han måtte pumpe dekkene før start selv, mens Alejandro Valverde ble intervjuet av pressen. Det er mye som har skjedd i Jonas’ liv. Men vi må komme inn på det vi egentlig skulle snakke om – Colombia.

– Du er vel første nordmenn som har kjørt for et kolombiansk lag. Hvordan kom du deg dit?

– I Tour of Poyang Lake kom jeg i kontakt med et kolombiansk lag. Spanskferdighetene mine var ikke 100%, men nok til at vi ble kjent. «Når skal du til Colombia?», spurte de ofte, og til slutt tenkte jeg: «Hvorfor ikke?» Da jeg skulle bestille flybilletter så jeg at det var ganske dyrt, så jeg tenkte at hvorfor ikke bli en stund når jeg først drar. Det er jo et spennende sted med en ny kultur, og jeg fikk dessuten bo og trene i høyden utenfor Bogota på 2500 m.o.h. Samtidig kunne jeg lære spansk skikkelig, så det var mange fluer i en smekk.

– Så hva skjer i Colombia?

– Jeg bodde i et ganske stort hus, i en by der du helst ikke skulle gå alene ute på kvelden. Jeg opplevde ikke noe skummelt, men samtidig var det også sånn at jeg måtte trene med kolombianerne og dermed følge deres treningsopplegg, som egentlig kun handlet om å sykle bakker på 30 kilometer og 2000 høydemeter. Det er et skikkelig sykkelland, det har vi kanskje ikke skjønt hjemme i Norge selv om vi stadig ser kolombianere på tv.

I Colombia bor Jonas hos et medlem av familien Wilches. De aller mest sykkelinteresserte vil kanskje huske Pablo Wilches, en klatrer som aldri vant, men ofte hevdet seg på fjelletapper i de store treukersturene.

Jonas kjører løp for laget, og får klatrerealitetene rett i trynet. En kan selvsagt diskutere hvor rene de måtte være der nede – som andre steder. På ett av løpene skulle rytterne sykle opp et 60 km lang fjell med 3000 høydemeter. Da kommer han til mål 45 minutter etter vinneren i et ritt der konkurransetiden er på litt over fire timer. Så hvorfor gjør en egentlig dette?


– Jeg tror at syklingen er en døråpner som kan ta deg langt. Vi er ofte samme type mennesker, enten vi kommer fra Russland, Kina, USA eller Sør-Afrika. Jeg prøver å hjelpe mine utenlandske sykkelvenner på samme måte selv, jeg inviterte mine spanske lagkamerater hjem til Langhus i fjor.

– Om du til slutt måtte oppsummere dette nomadelivet, hvilket land ville du syklet i til slutt?


– Naturmessig er Colombia det fineste landet, men det kan være vanskelig med språk for den typiske nor- dmann og en risiko for kriminalitet. Er Norge lov..?

– Nei, Norge er ikke lov å velge.


– Hm, jeg er jo litt eksotisk, så jeg kunne vel også sagt Kina. Det blir en av de to.