I olivenhagen på Yad Vashem, Israels store minnesmerke for jødene som mistet livet under 2. verdenskrig, står en gammel mann og forteller. Han er på besøk fra Italia, og er med på avdukingen av et minnesmerke som forteller om mennesker som hjalp jødene under krigen.
Mannen som forteller er Andrea Bartali, en av to sønner av noe som for sykkelinteresserte er et ikonisk navn, Gino Bartali. Andrea er her for å motta prisen «Righteous Among the Nations» på vegne av sin fars virksomhet under andre verdenskrig.
– Jeg vil si at jeg har snakket mye mer om dette enn han noen gang gjorde, forteller Andrea Bartali med henvisning til sin far.
Gino Bartali syklet under krigen med dokumenter over store deler av Italia, med fortrinnsvis falske papirer som skaffet jødene ny identitet. Bartali gikk fra å være superstjerne til en mann som hjalp fremmede med livet som innsats. Med lett gjenkjennelig sykkelantrekk var han en offentlig person uten hemmeligheter. Men stålrammen hans full av falske papirer, som ville kostet ham livet om han ble oppdaget.
Gino Bartali vant Giro d’Italia tre ganger og Tour de France to, det italienske mesterskapet fire ganger, Milan-Sanremo fire og Lombardiet rundt tre. Bragdene hans er vel omtalt, men hans spesielle innsats under andre verdenskrig er altså mindre kjent. Selv nærmest dysset han ned sin heroiske innsats under krigen.
Det er staten Israel som nå står for utnevnelsen av «Righteous Among the Nations». Landet, og senteret foretar ikke utnevnelser eller markeringer som dette uten at flere kriterier er til stede, og blant annet må noen som kan bevitne hendelsene være representert. Først i senere tid har personer som har vært vitne til Bartalis virksomhet gjort seg til kjenne samtidig med at øvrige kriterier har vært oppfylt, og vi har altså måttet vente helt til oktober 2013 før markeringen kunne finne sted.
Giorgio Goldenberg var bare barnet under krigen, men husker godt å bli gjemt i Bartalis kjeller.
– Jeg lever i dag fordi jeg ble gjemt i kjelleren til Bartali, fortalte den 81 år gamle Goldenberg
Munter og jovial
– Det er klart det er en stor ære å være her for meg i dag. Faren min var en stor idrettsmann, og han tilbakela utrolig mange kilometer på sykkelen under krigen. Dette var ikke bare for sportens skyld, men også for å hjelpe jødene, forteller Andrea Bartali.
Gino Bartalis liv og sykkelkarriere er rikt omtalt i bøker og tekster verden over, men hans illegale arbeid for å hjelpe jødene under andre verdenskrig er mindre omtalt.
Andrea Bartali selv tar seremonien med ett uttrykk som tilsier at han er noe vant med å være i søkelyset. Som mange italienere er han sosial og livlig, og kommuniserer på en lett gestikulativ manér, på en blanding av engelsk og italiensk.
– Det er første gang jeg er i Israel, og det er flott å være her. Faren min snakket ikke så mye om krigen, så det er ikke så mange som kjenner til det som skjedde forteller han.
– Den egentlige årsaken til at jeg kom til Jerusalem i dag, var at jeg ble invitert med som gjest til Giro d’Italia Gran Fondo Jerusalem. I mellomtiden ble også denne seremonien planlagt, så da ble det mer innholdsrikt enn jeg hadde forventet, smiler den kortvokste mannen.
Etter å ha hilst høflig på de oppmøtte, setter han villig av tid til å prate om sykling. Han er naturlig nok mer interessert enn de fleste.
– Jeg er veldig glad i sykling ennå, og jeg følger med på nesten alt som er av ritt. Jeg har ingen klar favoritt av rittene, men jeg elsker Giro d’Italia. Ja, også ritt med lange klatringer, der er jeg litt som faren min, forteller han.
 STAUT: Tegning av Gino Bartali. Foto: Cor Vos |  GAMMEL: Gino Bartalis sykkel fra 1939. Foto: Cor Vos |
Noe Gino Bartali aldri vant, var VM. Sønnens dramaturgi når nye høyder når han forteller hvorfor faren aldri vant vm.
– Jeg kan jo ikke si jeg er skuffet over at faren min aldri vant VM, men en ting han ville endre på var at VM alltid bare var et tilfeldig ritt på høsten. Han var en av mange som ville at de store løpene skulle arrangeres som VM, eksempelvis Flandern rundt, Milan- Sanremo eller noen av de andre store rittene. Da ville det være en stor mester som vant. I dag kan du vinne VM med flaks, forklarer han tilbakelent i stolen med armene i kors.
Praten har stilnet. Men når Bartoli hører hvor vi er fra, lener han seg fremover igjen.
– Er det ikke fantastisk? Sykling er en verdenssport i dag. Da faren min syklet, var det mest italienere og spanjoler som var gode syklister. Det er andre tider nå, sier han, og fortsetter.
– Sykling var enormt i Italia da faren min syklet. Rivaleriet med Coppi er godt kjent, men de to var også veldig profesjonelle. Så mye som de syklet sammen, kunne de ikke bruke energi på å krangle under rittene, men det var alltid en naturlig konflikt til stede. De var verdige syklister. Det var fair play hele tiden, de var alltid ordentlige.
Bartali selv ble aldri syklist, og han syklet heller ikke mye for å komme seg rundt. Han følte aldri noe press rundt å bli syklist, og har et avslappet forhold til farens bragder.
– Den største forskjellen på meg og faren min er at han syklet 700000 kilometer, det gjorde ikke jeg. Dessuten blir jeg like sliten av å kjøre 350 kilometer i bil, som han ble av å sykle samme distanse på sykkel!
MANGE OPPMØTTE: Vitner, etterlevende og presse var blant de mange oppmøtte da Andrea Bartali tok i mot «Righteous Among the Nations» på vegne av sin far.
