Espen Utne Landgraff og Emanuel Verde – helt nye hverdagshelter

– Dere er de første amatørene uten rittbakgrunn vi portretterer i Landevei. Hvordan føles det?

– Det første jeg tenker er at det er en stor ære, om det bare har vært proffer til nå. Den andre tanken er at nå blir det litt press på meg. Men jeg greier ikke se på meg som noe forbilde, jeg er bare en tilfeldig dude som sykler langt, ler Espen. 

Han ser ikke ut til å ta ansvaret for tungt. I skrivende stund er han en del av streiken blant Oslos mange Foodora-bud, et streikeansvar som gjør at han er opptatt 12-15 timer om dagen med å ikke jobbe.

– Hva tror du Emanuel, syklister som dere er jo forbilde for mange?

– Jeg har ikke tenkt at jeg er et forbilde for noen, men jeg skjønner at deler man opplevelsene kan det inspirere andre, det er en gøy og fin følelse. Jeg har fulgt med på denne type sykling en stund, men aldri tatt det seriøst og tenkt at «jeg skal sykle sånn selv», jeg har aldri tenkt at det var mulig. Da jeg møtte Espen for et år siden og vi dro på lange turer, snakket vi om å gjøre noe for å dele en opplevelse mellom oss. Tanken var ikke å vinne noe som helst, det var bare en tanke om å kjøre mot oss selv, å fullføre en ultradistanse, forklarer Emanuel.

Les også: Portrett av problemløseren Adam Hansen

Og mens Espen leder streik, har Emanuel etter målgang syklet hit og dit, endt opp i London, før han tripper etter å sette seg på båten til Nederland for så å sykle tilbake til Norge. 

Espen er på reisefot etter rittet, og vi kommuniserer på videofunksjonen til messenger, mens Espen er til stede på kontoret i Oslo. Litt fjernt for et sykkelbud, kanskje. For:

– Jeg tenkte aldri på Transcontinental som et race, selv om jeg visste det var det. Men jeg visste ikke at det skulle bli det for oss. En kunne se på satelittkartet og vite alt om hvor de andre lå i løypen, men jeg hadde ikke lyst til det på noe tidspunkt, jeg hadde bare lyst å fokusere på oss og meg selv, og sykle på den måten vi ville gjøre det. Om vår måte å sykle på er bra nok til å vinne så vinner vi, om ikke så vinner vi ikke. Det var mine tanker hele veien. Jeg ville ikke ha det mentale stresset, men Emanuel og jeg er veldig forskjellige der, sier Espen.

Og så ler Emanuel og smiler lurt via videobildet på messenger. Kanskje gjør kameravinkelen at han ser ekstra lur ut, i den grad noen kan se lur ut med et mobilkamera to centimeter fra ansiktet. Men han ser ut til å være fornøyd med syklingen. Eller resultatet, om du vil.  

Transcontinental har etterhvert begynt å ligge i bakhodet på mange syklister, men hva det er kan virke litt uklart. Kun ytterst få av deltagerne konkurrerer mot hverandre, resten konkurrerer mot seg selv eller er på tur. Eller så kan det hende at de plutselig blir en del av en konkurranse, slik som Espen og Emanuel, eller slik det ble for Ingeborg Øye, som ble nummer to blant kvinnene i 2018. 

Les også: Portrett av jenta med tavla – Åshild Tovsrud

Konkurransen går ut på å sykle fra a til b i Europa, og i dette tilfellet gikk starten i Burgas i Bulgaria. Målgang var i Brest på nordvestkysten av Frankrike, og underveis skulle deltagerne innom fire obligatoriske sjekkpunkter. Disse stedene gjorde det selvsagt umulig å sykle i luftlinje fra Bulgaria til Frankrike, eller komme seg unna brutale klatringer. Underveis må du klare deg selv, navigere på egenhånd, reparere sykler, vaske tøy, lage mat, kort forklart er ikke mora di til stede på de 4000 kilometerne. Minst. Feilnavigering og gjenglemte gjenstander kunne fort gjøre rittet 500 kilometer lenger. Minst. 

Transcontinental er like mye det ultimate målet for erfarne ultrasyklister som det er eventyr for amatører. Alt i en skjønn forening, uten spisse albuer. For med 300 deltagere på ulike nivå spredt over halve Europa blir det ikke trangt om plassen, og andre syklister ser du ikke lenger enn en som forsøker å selge deg tranpiller på gata. Kanskje er det tid til en prat, kanskje ikke. 

Espen og Emanuel er altså budsyklister sammen, og etter flere turer kom ønsket om å gjøre noe mer monumentalt, et stort eventyr. Du kan trygt si at det finnes et hav av turer en normalt sett gjennomfører før en går løs på Transcontinental, like fullt gikk de løs på den største utfordringen først som sist. 

– Jeg hadde faktisk ikke hørt om Transcontinental en gang før det ble nevnt tilfeldig, og jeg kjente ikke til den delen av sykling. Det var egentlig bare TCR (forkortelse for Transcontinental Race, red. Anm) som var best på å markedsføre seg, så det ble det naturlige valget. Det var ikke sånn at vi hadde bestemt oss for å bli ultrasyklister, mer det at det hørtes kult ut, forteller Espen.

– Det høres kanskje rart ut, men vi skulle på ferie og vi skulle oppleve noe stort sammen.  Racet ble bare en stor motivasjon for å fullføre, forklarer Emanuel.

– Og så meldte dere dere på Transcontinental? Det er vel ikke akkurat sånn at en betaler påmeldingsavgiften og så er en klar?

– Det er ikke bare melde seg på, en må gjennom en prosess i flere deler, på en måte som en quiz. For det første er det regelverk, hva innebærer det? Det må du svare på. Du må også vise at du klarer å bruke kart og ruteplanleggingsverktøy, så du for eksempel ikke havner i ulovlige tuneller. Det var 300 stykker på start, og det var over 1000 som søkte om å delta, sier Emanuel.

– Og hvorfor kom dere med?

– Sikkert litt fordi vi var de eneste fra Norge. Haha. Men det var nok kanskje litt flaks, også gjorde vi en grundig jobb på forhånd, sier han. 

Får du plass i Transcontinental får du vite det sånn cirka i november året før rittet arrangeres. Derfra og inn må en eller annen jobb gjøres. Grundig.

– Hva gjorde dere da dere fikk plass? 

– Kjøpte Wahoo Kickr, svarer Espen kjapt. 

– Vi syklet mye innendørs og fulgte et program. Det var lagt opp for landeveissyklister, ikke for det vi skulle gjøre. Vi var i god form, men vi tenkte at vi måtte være i enda bedre form. Men det var ikke sånn supermye trening, jeg lå velt på omtrent 14 timer i uken, svarer Emanuel, med ubeskjeden beskjedenhet. 

– Men da det nærmet seg, følte jeg ikke at jeg var i god form i det hele tatt, sier Espen. 

– Vi har egentlig turet mer enn vi har trent, skyter Emanuel inn. 

Det er mer til historien enn bare et timeantall. Skal du delta på et ultraritt, noe som altså blir mer og mer vanlig, er det en rekke ting du kan gjøre. Sånn som å delta på mindre ultraritt, eller lage ultraritt selv. Espen og Emanuel syklet blant annet tur retur Gøteborg for å få en opplevelse av hva 300 kilometer føles ut som.

– På den turen prøvde vi forskjellige ting. Den første turen kjørte vi ganske hardt og merket at det var heavy. Planen var å kjøre helt til Gøteborg, men vi måtte stoppe før det. Så kjørte vi hardt med lange pauser i stedet. Neste dag kjørte vi rolig uten pauser, og fikk følelsen av de forskjellige måtene å kjøre på. Det lærte vi mye av, legger han til. 

– Det å stoppe er det verste en gjør for å kjøre fremover. En bør heller sykle sakte hele tiden, og spare på kreftene. Hodet er det viktigste. Skal du sykle sakte og langt, er hodet viktigere, for da kan bena fortsette i all evighet, sier Espen. 

Det siste vil trolig alle som har syklet langt kjenne seg igjen i, og er det noe vi gjør i Norge, så er det å sykle langt. Eller det gjør en strengt tatt i alle land, men i vårt asfaltmikrounivers, der Trondheim-Oslo er i sentrum, er å fullføre en langdistanse ranket langt høyere enn å vinne NM i gateritt. 

Under en brevet, en uformell langdistansekonkurranse, der de to gutta deltok i Sverige, fant de en slags formel for hva som fungerer for dem. For på et eller annet sted må du flytte grensen for hva du tror er mulig. Ikke flytte som i å sykle 22 i stedet for 18 mil, men å sykle et døgn, bare for å nevne noe. Eller bare la være å stoppe. Med på turen var primus motor i sykkelmerket Fara, forøvrig sponsor av gutta, Jeff Webb. Han har lang erfaring fra både landslag og Race Across America.

– Vi syklet en 600 kilometers brevet med Fara og Jeff. I bilen på vei bort spurte Jeff: «Vi skal ikke bare sykle gjennom natten da, i stedet for å sove et par timer»? Da fikk vi følelsen av hvordan en taklet å sykle uten søvn. Vi tenkte det høres heavy ut, men vi gikk for det. Men når du kommer til klokken 03.00 og du holder på å sovne på sykkelen, det er kaldt og mørkt, og holder det gående til du kommer over kneika, da blir det bedre. Det blir lyst, du begynner å våkne, og bare du holder ut gjennom de kjipe nattetimene, da blir det bra. Hadde vi ikke hatt den turen tror jeg ikke vi hadde holdt ut TCR i det hele tatt, sier Emanuel.

– Vi gjorde det riktig å pushe til punkter så vi visste hva det var. Du får kalibert målet på hvor jævlig du takler å ha det. Du vet du har det jævlig men du har mer å gå på før du knekker. En del av de som ender med å bryte har ikke gjort dette på forhånd, og TCR er der de treffer limiten for første gang, sier Espen. 

– Og nå har dere funnet en limit?

– Nei, sier Emanuel og smiler lurt igjen.  

– Det er hovmodig sagt, men vi har aldri pushet oss så hardt at vi har funnet den. Jeg vet ikke hva limit betyr. På så lange turer får du alltids sovet nok til at du klarer en tur til. Går du for hardt ut trenger du noen dager til å slappe av, men gjør du det rolig nok går det bra. Du klarer alltid å sykle videre, bare veldig sakte, sier han. 

Og etterhvert som færre og færre syklister lurker seg gjennom Europa, er de to gutta plutselig i teten i Transcontinental. De er i ledelsen ved sin måte å sykle på. Litt tilfeldig kanskje. Tenk deg selv. En god kompis, 15 timer på sykkelen hver dag. Verken opp-eller nedturer er synkronisert, været er hardt og du har vondt overalt. Du har ingen andre å klandre enn deg selv, eller lagkompisen din. Så godt som alle som deltar i en lagkonkurranse av denne typen sier det samme, det er enklere alene. Espen og Emanuel sier de kranglet tre ganger i løpet av turen, men det virker udramatisk.

Det gjelder selv om jeg stiller spørsmål som gjør det vanskelig å juge, og selv om Espen ville på mer på tur og Emanuel heller ville konkurrere. Men etter 11 dager er de vitterlig i teten. Og så blir det et race.

Underveis har de sovet på bakken og på hotell. De har hatt regn og hetebølge, de har startet knallhardt og de har måtte roe ned under tvang. De har syklet fort og sakte, båret og trillet sykler, krysset åtte landegrenser og befinner seg nå på vei mot Brest, mot nordvestkysten av Frankrike. I tet. 

Den nest siste natten tar de en avgjørelse, en dårlig avgjørelse som de selv beskriver det som. De velger å sykle så lenge som mulig, og bare sove et par timer på bakken for å virkelig sette inn et støt. Men det er kaldt, de har ikke sovepose eller liggeunderlag, og det fungerer dårlig å sove når en dunvest er det nærmeste Espen kommer madrass og dyne. De starter midt på natten, men må avbryte og sove mer. Men de leder, og de kommer til å vinne, om de bare kommer seg til mål. Men det skal bli langt lettere sagt enn gjort.

– Det blåser ofte østover i området, og etter to dager med sterk motvind har vi de siste seks timene nesten orkan i kastene. Vi syklet på klatregir nedover for å komme fremover. Det var veldig tungt å tenke en hadde 20 kilometer igjen, noe som er helt tullete siden en tross alt har syklet 4000 kilometer, sier Emanuel. 

– Jeg tenkte nesten på å gi opp. Det er en felle en ikke må gå i, å begynne å telle kilometers- to-go, det tikker bare sakte nedover. Du ser frem til å slappe av i mål, men så begynner du å se på farten, du begynner å regne, og så ser du at i denne farten er det tre timer igjen selv om det er 20 kilometer til mål. De siste tre milene var de hardeste i hele racet, sier Espen. 

Men frem kommer de, som første par i lagkonkurransen. 13 dager, 10 timer og 46 minutter etter avreise Bulgaria er de fremme. Fremme i mål på sin måte. I skyggen av Tour de France og laktatverdier, i solskinnet på instagram og medier som har oppdaget at sykling er mer enn profflag med tvilsomme wattverdier. Som noen merkelig nye hverdagshelter. Uten kappe, kanskje som et symbol på noe som faktisk er mulig å oppnå. Å sykle som Nibali eller Hushovd er for genetiske anomaliteter, å fullføre Transcontinental er for enhver som har lyst å definere seg som helt, eller bare sørge for å ta den testen som gjør at en kan stille til start. Og mens en vanlig idrettskonkurranse er over omtrent i det du krysser mållinjen, hvertfall dagen etter når Champs-Élysées igjen er full av biler, er Transcontinental en liten bikube der ufortalte historier blir til honning. 

– Jeg skjønner at mange kan ha en nedtur når en kommer i mål etter noe slikt, for det tar stor plass i livet ditt. Men i Transcontinental er det annerledes, sier Espen. 

– Der er han så jeg i Serbia, han der var i Bulgaria, han møtte vi i Sveits, alle disse menneskene du møter deler du noe stort med, det er lett å prate med dem. Du trenger ingen icebreaker for du har så mye til felles, det høres kanskje ut som en klisjé, men en føles som en stor familie. Du fortsetter samtaler du hadde i Italia eller Østerrike, og videreutvikler det merkelige forholdet du har utviklet mens du syklet på tvers av Europa. Det er en stor fest for rytterne, du møter vinnerne og snakker med dem, og de fleste blir igjen etterpå for å være med på dette, forteller Espen.

Og så er Transcontinental over. Messenger vil ikke samarbeide lenger, og Emanuel er ute av soga for denne gang. Han pakker heller for hjemturen gjennom Nordvest-Europa, mens vi oppsummerer opplevelsen. For hvor blir en stående etter noe slikt, seier eller ikke? 

– Jeg tror ikke denne type sykling slutter å være en del av livet, jeg har nesten bestemt meg for å gjøre det igjen neste år, og vi har sammen begynt å snakke om andre race. Det er nesten sånn at det er livene våre akkurat nå, og det er en ganske god følelse. Det var det første jeg tenkte etter et par dager i Brest, at dette er en god følelse, og det vil jeg ha mer av.