«Loff med røkelaks, loff med honning og banan», var standardsvaret på spørsmålet om hva man spiste under ritt. De syklistene man kunne spørre var som alle andre mest opptatt av Trondheim-Oslo, og dietten var deretter.
LES OGSÅ: Krem for stompelompen er bra, men hvilken krem er best?
Ville du derimot ikke fylle lomma med død oppdrettsfisk eller apenes førstevalg, var det få andre muligheter som ung syklist. Du kunne selvfølgelig smøre en vanlig matpakke, brød med sjokade, eller ta med moderns nybakte boller, Kvikk Lunsj var kanskje også et annen alternativ i tiden før palmeolje var oppfunnet og Freia ble kjøpt av Kraft-Foods.
Bananen var likevel 80-tallets mest populære lommemat. Den var ferdig pakket i emballasje som lett lot seg åpne i fart og som kunne kastes i grøften uten dårlig samvittighet.
LES OGSÅ: Rapha vs Cremo: Hvem har den beste barberkremen?
I en tid da gele var noe du fikk i barnebursdag og spiste med vaniljesaus, og drikken på flaska var lysegrønn og het XL-1, tok vi den frukten vi hadde med på sykkeltur.
Vi stappet bananen i baklomma. Vi grein på nesa når den ble klemt. Likte du ikke banan var det bare å legge opp. I langesonen tok du det du fikk, eller du gikk tom.
Syklister spiste bananer som sjimpanser. Var bananen moden nok trengte vi ikke engang tygge. Det holdt å puste dypt og skylle ned med sitron og lime-smakende sukkerlake.
Men så:
Brian Maxwell likte kanskje ikke bananer. Kanskje tenkte han at mange så for seg å spise noe annet under trening, noe med vitenskapelig oppskrift og gylden innpakning.
SULTEFORET: Sebastian Lander, da BMC-syklist, tar en bit Powerbar i moderne form. Foto: Cor Vos.
Med kjæresten Jennifer Biddulph som var utdannet ernæringsfysiolog, samt gründeren Mike McCollum, satte Maxwell i gang bakst av historiens første energikake på kjøkkenbenken. Målgruppen var maratonløpere, triatleter og syklister.
Som alltid var triatletene raskest til å hive seg over en kostbar nyvinning, uten kulturen fra da verden ble dokumentert i svart-hvitt hadde de ikke noe som holdt dem igjen.
Syklistene derimot var fortsatt mer enn fornøyd med apeloff og loff med laks, fordi Coppi, Bartali og Indurain. Likevel, Powerbar, som produktet ble hetende, sneik seg også ned i baklommene til syklister, aller først terrengsyklistene.
Men livet var ikke lett for de tidlige pionérene.
I begynnelsen kom vi sultende hjem etter tur med uåpnet Powerbar. Innpakningen var komplett umulig å åpne uten kniv eller saks, og hvertfall ikke i fart. Et snitt i sølvpapiret før tur ble en løsning. Neste utfordring var selve tyggingen. 90-tallets proffsyklister ble kjent for sine store kjever. Noen hevder det skyldes misbruk av veksthormoner, men Powerbar-tygging er en like nærliggende årsak.
Etter fire timer på sykkelen var det ofte kjeven som var stølest.
Var det kaldt var det trygt å vite at vi fortsatt hadde tilgang på skoletannlegen. En kald Powerbar var vanskeligere å tygge enn å vinne Paris-Roubaix.
Den seige baksten som så ut som hardpakka sagflis kom i flere smaker. De tøffeste valgte den naturlige sponplate-smaken. Pragmatiske pyser, undertegnede inkludert, tygde seg støle på sagmugg smaksatt med sjokolade, erke-amerikanske eple og kanel, eller klassikeren cookies and cream.
Gull-papiret ga oss følelsen av være med i idrettens svar på Charlie og sjokolade-fabrikken.
Noe så dyrt og vanskelig tilgjengelig som egeninnsmuglet Powerbar fra USA måtte gi resultater tenkte vi, og sendte bestilling på fax til postordrebutikkene i California. Vi krysset fingrene for at Næringsmiddeltilsynet ikke stoppet gull-barene på veien.
HVA I H... Triatletene tok raskt til seg Powerbar. Her er noen barer klistret til sykkelen. Innafor?
Bananen hadde møtt sin overmann, og da vi aldri syklet Trondheim-Oslo slapp vi unna loff og laks til annet enn 17. mai frokosten.
Selv om starten var både utfordrende og kostbar, produktet ble værende. For Powerbar smeltet ikke, den ga energi, og den var kompakt å ha med seg.
Powerbar var historiens første romfartsmat beregnet på utholdenhetsidrett. Den seige energikaken ble starten på en helt ny bransje der produsenter stadig kjemper om å ha de beste oppskriftene, de mest spennende smakene, og den mest brukervennlige innpakningen.
Det beste navnet ble allerede tatt av Maxwell, Biddulph og McCollum i 1986. Powerbar ga navnet sitt til alle tilsvarende kaker som senere har blitt lansert av andre produsenter, på samme måte som alle bærbare kassettspillere ble kalt Walk-Man og biler med høy bakkeklaring fortsatt blir kalt Jeep.
Oppskriften har i senere tid fått tilsynelatende mindre innhold av sagflis, smakene er blitt mange og tyggevennligheten er blitt noe bedre. Powerbar har også selv utvidet utvalget til å inkludere sportsdrikk, energi-gele og sjokolader i annet format.
Foreløpig siste kapittel i historien om Powerbar er av det finansielle slaget. Powerbar ble i år 2000 kjøpt opp av Nestlé for 375 millioner dollar, og i 2014 kjøpte holdingselskapet Post Holdings ut Powerbar fra Nestlé.
Originalproduktet, om enn i et noe mer tyggbart formatlever fortsatt, til både syklister- og tannlegers glede.
