Noen har funnet ut at det er en god idè å lage et sykkelritt fra ytterst i Lofoten til Lødingen, ett og et halvt fylke lenger nord. Det er stort sett sykt tungt, sykt langt, og sykt mye motvind. Men i tillegg, og her kommer tvisten de må funnet på i fylla, går det midt på natta. I år skal rittet også eskorteres av årets siste vinterstorm, og det blåser sauer forbi vinduet på den lokale cafèen når det endelig er undertegnedes tur i køen. Bak disken står den lokale kokka og rører i en enorm gryte på en hybelkomfyr. Etter tre timer har innholdet nådd lunk. Jeg har så følsom mage at jeg kan bli matforgiftet av tyggis, og er relativt interessert i detaljene.
Les også: Totens gull
– Jasså, mor, hva er det du serverer da?
– Ja, nei, det er nå en gryte, eller... jo en gryte. Vil si det.
– Ja, det forstår jeg, selv uten kona til stede, men hvilken gryte? Har litt følsom mage, forstår du.
Kjønnsrollevitser sitter åpenbart ikke på steder hvor jentene fikk en klepp til konfirmasjonen.
– Åja? Du har følsom mage, dakkar. Og nå skal du ut å sykle? Hhhja, da må du passe på den følsomme magen, vet du. Jeg husker hvordan det var å ro til skolen i Svolvær midtvinters med luft i magen, så jeg forstår akkurat hvordan du har det. Du, det her, det er devifann.
– Jasså? En lokal spesialitet? Fisk? Fersk da, får vi tro?
– Nei. Devifann. Det-vi-fant. Forstår? Eller er ikke hjernen like følsom som magen, kanskje?
– Så det kan være hva som helst? Og det er lunkent?
– Jepp. Værsågod. Du trenger ikke krydder, hehe.
Så mens jeg ignorerer de interne alarmklokkenes intense uling og setter til livs en lunken devifann, dukker en lokal Herbalifepusher opp. Han inviterer seg selv til bords slik bare pulverselgere kan, og lanserer umiddelbart en teori om noen godsaker som skal få meg på pallen i Lødingen. Men jeg er et utpreget rasjonelt menneske, så kom ikke til meg med en eller annen vidunderkur.
Ti minutter senere sitter jeg i et rullende apotek av en stasjonsvogn og blander ymse kjemikalier fra en stresskoffert i sykkelflaskene mine. Han prater som en foss og ifølge sjarlatanen er oppskriften hemmelig, han har kun delt den med meg, og han har døpt den «Rocket Fuel». Og, påpeker han, antidoping Norge har uansett forlatt stedet lenge før jeg er i mål.
Så tilbake i Nappstraumtunellen har jeg den siste halvtimen av rittet hatt all grunn til å tro at det har oppstått en fusjon av devifann og Rocket Fuel, i det som sannsynligvis er en hittil ukjent kombinasjon for vitenskapen. Tunellen har nådd bunnen og en liten gjeng tynnjævler har satt fart i front, og nå dreier livet seg om en eneste ting: IKKE slipp rørleggeren. I det øyeblikket vi kommer ut, og jeg er i en kroppslig tilstand som er det nærmeste en mann kommer en fødsel, legger jeg inn et rykk i et siste desperat forsøk på å bli med toget. Men i magen er fusjonen ute av kontroll, og i samme øyeblikk kjenner jeg at en krampe i endetarmen slipper. Trykket har fått en ventil, og det går som det må.
Les også: Nordmarka på tvers
Jeg gjør i buksa. Klokken er tre om natta på stedet Gud glemte. Det er ikke en snøballs sjanse i helvete for at kostebilen kommer til å ta denne ekvipasjen om bord, og det er 202 kilometer til bagen min.
Faen.
Etter historiens lengste halvminutt dukker en gruppe opp bak meg. Den eneste planen jeg har klart å komme opp med er å stå å sykle for å ikke bli nærmere kjent med shortsen. Så jeg står, og forblir stående, i det lille feltet som nå har fått et besøk de umulig kunne ønsket seg. I feltet sitter det også en verdensmester. Det gjør alltid det. Og han viser stor interesse for mitt valg av sykkelteknikk.
– Øy! Harstad! Noe galt med setet? Du vet at det er flatt her? Har faen ikke vært nedpå siden Leknes?
Jeg forklarer som sant er at det ikke er noe galt med setet, samt at uhell like gjerne kan skje den beste som en som er sykt ræva. Og at det glapp da jeg slapp i buksa.
Les også: Lysefjorden rundt
– HAR DU BAJSA i SYKKELBUKSA? Haha, du er faen meg bad ass! Tar du den? Bad ass! Haha, gutter! Harstad her har bajsa i sykkelbuksa!
Vi kjører rulle helt frem til målgang i Lødingen frempå morrakvisten, med den konsekvensen at jeg passerer verdensmesteren cirka hvert førtiende sekund. I fem timer. Og han klarer å komme opp med en ny oneliner hver gang vi møtes.
Etter målgang, og nå treffer vi steinbunnen, deles historiene fra krigen. Akkurat der og da, når manndomsprøven er tilbakelagt og testosteronet pumper, er selvinnsikten til førtiåringene med barberte legger på sitt absolutte bunnivå. Og her på mållinjen snur mitt uhell, fra et potensielt bunnpunkt i et hvert menneskes voksne liv, til – hold dere fast – å bli tøft. Lauritsen i OL. Karakterstryrke. Never surrender, Hansen!
Og det er nå det fatale skjer. Jeg tar et bilde av sykkelbuksa, så nært at man kan telle maiskornene fra fire hekto detvifann, og finner ut at det er en god idè å sende til min kone. Med teksten, «de harde av de harde slipper bløtt men bryter aldri. Badass. Alt vel, ble nr 37.»
Svaret kom raskere enn forventet, jeg må ha vekket henne.
«Jeg vil skilles.»
Ronny Fyhn Hansen
Tromsøværing og amatørsyklist i eksil i Harstad. Best kjent fra bloggen iskanten.com, et nett-sted i skjæringspunktet nord-norsk midtlivskrise og linje-gymnastikk. Ronny runder av Landevei gjennom hele 2019, der vi alle strengt tatt befinner oss: bak feiebilen.
.
