Derfor skal du ikke bare spise gel når du sykler ritt

Men hva er den definitive fordelen med en gel?

Når det går så fort at det ikke er teknisk gjennomførbart å spise for eksempel en banan med takt og tone, da gjør gelen nytten. Vi biter av tuppen, skviser gelen inn – vipps, 125 raske kalorier laget for at magen skal fordøye dem raskere enn Peter Sagan sykler.

Tilbake på høyden, som en veddeløpshest etter et lite sprøytestikk, for å komme seg til mål før avlivning.

Akkurat det er det bare gelen som kan. Den, og kanskje cola.

Eller kanskje ikke. Minst like ofte som vi får pressa en gel rett ned i svelget, får vi presset den ut over hele ansiktet. Eller overrøret. Eller syklisten bak, sykkelbuksen, setet, eller om en er riktig heldig – satsen treffer feil del av svelget. 

Gel.

Så enkelt å ha med seg på lomma og dessuten slipper en å tygge. Så enkel å få ned i moderat hastighet at det er fristende å slutte å spise mat og leve på gel, særlig så lenge en sitter på sykkelen. 

Likevel, så drepende den kan være om en bommer. Den fungerer til og med som en del av syklingens kastesystem: De som vasker sykkelen og de som ikke gjør det. Er du en del av den sykkelvaskende kultureliten kanskje?

Men hvor bra er en gel egentlig, om en ser på ernæring? I de aller fleste varianter snakker vi om sukkerlake som tas lett opp i kroppen – fort. Så lett og fort at vi ikke bør ta for mye av det, med mindre kroppen er vant til det. 

Hvilket bringer oss over til «Bremsejan». 

Bremsejan er for ordens skyld en virkelig person, her omtalt under pseudonym.

La oss si at han ledet rulla jeg satt i mellom Trondheim og Oslo en gang for mange år siden. Under oppkjøringen til den store dagen ble det prediket om at det var jevn og lav fart, opp som ned, som skulle ta oss sammen til hovedstaden.

Så navnet ble Bremsejan, og Bremsejan tok oss trygt til Oslo.

Men selv om Bremsejan nå kanskje virker som den litt kjedelige typen, han var også villig til å eksperimentere. Skjønt, det kan være vanskelig å vite om det var eksperimentering eller om det var stor grad av maskulin selvtillit som drev valget – men valget ble uansett tatt. 

Da vi skulle sykle et 25 mil langt turritt som selvfølgelig ikke gikk på rekordtid ettersom det var Bremsejan som var fartsholder, ja da skulle Bremsejan teste hvordan det gikk å spise gel, og absolutt ikke noe annet enn bare gel - gjennom hele rittet.

Og Bremsejan gjorde så. 

Men der maningen om moderat hastighet var det som holdt laget sammen, var den tilsvarende offensiviteten til sykkelsportens mest aggressive ernæringsprodukt det som skulle bli hans svært illeluktende bane. 

Vi har alle vært der, og kjent på det smertefulle, stikkende mageknipet som oppstår når det blir for mye sukker på høy intensitet tidlig i karrieren. Det er noe som forener oss som syklister, akkurat som leggbarbering, slankeprat og dyr sykkel.

Jeg vet, at du vet, at jeg vet. Og lukten av en mage som gjør opprør, av og til såpass med opprør at lukten setter seg i buksen, vi vet det skjer.

Det er kanskje ikke det vi snakker høyest om, men en anonym undersøkelse hadde trolig avdekket at langt flere enn de som prater åpent om det har gjort i sykkelbuksa.

Hva som faktisk skjedde med Bremsejan i rittet er uklart, men at han ved Gjøvik var en rullende påminnelse om at fårikålsesongen kommer hvert år, det er sikkert. 

Bremsejan fant ut at å spise utelukkende gel er for de færreste. 

Så visste også han det. 

Jeg har ikke syklet ritt på mange år, og således unngått gel. Men så fikk jeg en gel i hånden her om dagen, og det slo gnister i hukommelsen da finmotorikken igjen førte gelen mot munnen. Tennene bet. Med et kort sleng på nakken var gelen åpnet. 

Og igjen slo det gnister. En gel var alt jeg ikke var. Konsentrert energi, samt forskjellen på seier og ikke seier. Men drømmen var der. Minnene var der. 

Sekunder senere var også gelen der. I trynet, på buksa, overrøret, setet og i halsen. 

Så husket også jeg det.