Dere dreper noe av det vakreste med sykkelsporten, UCI

Til den eller de som fattet denne avgjørelsen og tok han ut av rittet vil vi bare si:

Ut med dommer’n inn med kua – pass deg dommer, Dagros kommer.

De nye reglene som skulle redusere forsøpling langs løypa ble kjent for noen måneder siden, noe vi også selv har tatt til orde for i tidligere artikler.

Men både vi og mange andre ble sjokkert da vi så regelhåndteringen i praksis. For skal dommerne faktisk ha en så svart-hvit tilnærming til hvordan ryttere kvitter seg med tomgods, at proffer ikke kan gi en flaske til et barn?

Skal dere virkelig fjerne en av de fineste aspektene ved sykkelsporten? Vi trekker frem nok et kraftuttrykk fra vår barndom, denne gangen rette mot den norske dommerstanden:

– Om dere så mye som våger dere på å gjøre det samme som dommerne i Flandern, skal dere få med oss å bestille.

For vi har alle sett det på TV. Som sultne ulver kaster fans seg etter flasker fra rytterne, og den påfølgende euforien over å ha fått tak i en uvurderlig souvenir.

De siste årene har vi også via sosiale medier fått se noen utrolig rørende øyeblikk med unge fans.

Som under Vuelta a España i 2018, da George Bennett ble heiet frem av en ung gutt. Han svarte med å ta opp flasken sin, og ba den unge gutten løpe ved siden, mens han tømte flasken.

Deretter ga han flasken til den gutten. Man kan bare forestille seg hva det betyr for ham, og det er noe han aldri kommer til å glemme.

Og slik skal sykkelsporten være.

Men skal vi tro dommerne i Flandern rundt – det er nå forbudt.

Da fans langs løypa i Flandern rundt klappet i hendene og signaliserte at de hadde lyst på en flaske, kastet Michael Schär gledelig en flaske til den lille gjengen.

Men det tok også bare et sekund eller to før Schär kom på at fra og med 1. april ville dette kvalifisere til en diskvalifikasjon.

Den handlingen Michael Schär gjorde var ironisk nok også det som var med på å skape proffsyklisten Michael Schär.

Etter Flandern-disken skrev Schär på sin instagramkonto om da han var til stede under en Tour de France-etappe i 1997.

– Jeg var endeløst imponert over farten og hvor uanstrengt disse rytterne kunne sykle. Jeg ville ingenting annet i livet enn å bli en proffsyklist selv. I tillegg til det inntrykket, fikk jeg en flaske av en proff, skriver han – og fortsetter:

– Dette plaststykket kompletterte min sykkelavhengighet. Hjemme var dette hver dag en påminnelse om hva drømmen min var. Jeg syklet med min gule Team Polti-flaske hver dag med stor stolthet. Hver dag.

Hva er intensjonen bak regelen?

Intensjonen bak de nye UCI-reglene, ikke bare når det kommer til forsøpling, men forbudene mot sittestillingene «super tuck» og «puppy paws», handler om hvilke forbilder sykkelsporten skaper.

Tanken er altså at syklister som kaster flasker i naturen er dårlige forbilder. Den er helt grei. Men når en dommers glede over å diskvalifisere en utøver som gleder fansen ved å gi bort en flaske, da er intensjonen misbrukt av ren bitterhet.

I reglene står det tydelig at flasker skal kastes i gitte kastesoner, noe det faktisk har gjort i lang tid. Men tidligere var det for få kastesoner, og null konsekvenser for å kaste flaskene et annet sted, så kasteproblemet var fortsatt til stede.

Nå er det flere kastesoner på plass – men en flaske kan ikke kastes til en fans. Ordet kaste er gjentatt flere ganger, sammen med jetison, som på godt norsk må kunne oversettes til å pælme. Logikken står ikke spesifisert i reglene, men trolig regner en med at det ikke er en garanti for fansen faktisk plukker opp flasken.

I reglene står det ingenting at du ikke kan avhende en flaske hånd til hånd, sette fra deg en flaske hos fans, slippe den fra deg eller lignende. Men dessverre – dette er nok en ekstremt ullen regel, som en hvilken som helst advokat enkelt kunne pulverisert. Lykke til med å definere kaste, pælme, jetison eller hva det måtte være.

Flaskeavhending med mildere kastekraft enn jetison eller throw er altså lovlig. Schär må ha kastet for hardt, altså.

Men et resultat vi garantert får se, er at kommunikasjonen mellom publikum og rytterne vil svekkes. Det vil være et stort tap for sykling.

For tilgjengeligheten til utøverne er noe av det beste og vakreste med sykkelsporten.

Til nøds er det bare noen gjerder som skiller deg og atletene. Det er ikke en avsperret arena eller treningsanlegg som holder deg og dem unna hverandre.

Deres treningsarena er din treningsarena. De fjellene Tour de France-heltene sykler opp, de kan du også sykle opp.

I en pandemifri kan du spasere mellom heltene i startbyene i Touren, ta selfies, og kanskje slå av en prat om du er ekstra heldig.

Disse opplevelsene har faktisk skapt nettsiden du leser på nå. Vi har gått fra å være kvisete nerder i for store trøyer, til profesjonelle journalister – journalister som nå ser det vakreste med sporten bli rasert av idiotisk regeltolkning.

Nærheten til publikum er unikt for sykkelsporten, du kan bare glemme å kjenne om Ronaldo har dårlig ånde og lukte hva slags tøymykner Messi har. Men det kan du i sykkelsporten, med Sagan og Kristoff. Om de ikke har tid til en signatur har de tid til en souvenir – og det er langt større.

Nå gjenstår det bare å se hvordan dommerne har tenkt å gjøre det her hjemme. Selv om vi ikke er proffer har vi delt ut mange flasker og trøyer, simpelthen fordi vi er voksne og barn liker å sykle. På kermis i Belgia og turritt i Norge.

Men nåde den som diskvalifiserer oss fra et masterritt for å gjøre det samme som Michael Schär.

For skal dere virkelig ta fra en liten gutt eller jente det øyeblikket i livet deres som kan skape en ny proffsyklist?

I så fall sender vi både Ferdinand og Dagros med hodet først inn i dommerbilen.