Det Herrens år 2010 dundret hovedfeltet nedover gaten i den i lille italienske byen Novi Ligure. Giro d’Italia var i de store campionissimi’enes by. I skyggen av Fausto Coppi og Costante Girardengo nærmet hovedfeltet seg mållinjen. Husker du det, Gabriel Rasch? Du var Norges eneste deltaker i Giroen det året, og vi sto like ved mållinjen, ropte etter deg:
– Rash! Rash! Rash!
Husker du? I ettertid har vi snakket om at det må ha vært svært irriterende å høre på mens du forsøkte å holde lagkaptein Carlos Sastre utenfor trøbbel. Vent litt ... Vi tar tilbake alt over. Beklager. Litt research viser at Gabriel Rasch ikke lenger satt i hovedfeltet idet vi hylte navnet hans, han trillet i mål 8 minutter bak vinneren.
LES OGSÅ: Pyreneene på tvers - en drømmetur
Våre utrop, om noen merket seg dem, må ha blitt tolket som et forsøk på å jage fart i André Greipel og andre tyskspråklige proffer. Det hjalp for øvrig ikke, en franskmann endte med å løfte hendene til seiersgest.
Giro d’Italia. Det hardeste rittet i det vakreste landet. Ingen kan være uenig i det. Har ikke rittet siden 1931 også hatt den tøffeste ledertrøyen? I en sport som går sine egne veier og utøverne tar sine egne piller, er rosa naturligvis macho. Rosa og glattbarberte legger.
LES OGSÅ: Legg turen over Venabygdsfjellet i sommer!
Skapt i dette bildet var Mario Cippolini forbildet til en generasjon italienske amatører. Han var løvekongen med playboylook, baggen full av etappeseire i Giroen og pornobilde på stemet eller «motivasjon» som han selv kalte det. Cippolini er antitesen av brosteinsklassikerne i ufyselig vårvær i Nord-Europa, sist du så ham syklet han naken som gallionsfigur for sitt eget sykkelmerke.
ROSA - ROSA! Alt er rosa når det er Giro d'Italia! Foto: Kristof Ramon.
Det er et paradoks at rittet udiskutabelt er den hardeste Grand touren og at det likevel er ei dukke som Cippolini som har flest etappeseire. Et århundre med sykkelhistorie og en suspekt playboy står tilbake på toppen av lista. Stryk suspekt. Noter avkledd, i dobbelt forstand. Det er vel Italia i et nøtteskall.
Nu: tilbake i tid.
I 1908 varslet Gazzetta dello Sports rosa forside at et gedigent sykkelritt var på trappene, rundt Italia, etter at endagsrittene San Remo og Lombardia hadde vært suksesser. Etapperittet var en kopi på flere måter. Akkurat som i Frankrike noen år tidligere var det en avis som satte det i stand for å øke lesertallet, og akkurat som i nabolandet var det for å ta rotta på en konkurrerende avis. Hadde det ikke vært for muligheten til å ta rotta på noen, hadde lite skjedd på kontinentet gjennom historien.
I tillegg til gleden over å ødelegge for andre, var det også nødvendig med penger for å arrangere et ritt. Gazzetta hadde ikke de nødvendige lire-sekkene. Hvor skulle de hente gullet fra?
Løsningen ble å tigge egne lesere om donasjoner. Som i klartekst betydde at de ba sine egne kunder om ikke bare å kjøpe avisen, men også sende mer penger, slik at Gazzetta kunne lage sykkelnyheter, som donorene igjen måtte betale for å lese. Det var en genial idé, verdig en siciliansk Don.
Midt på natten 13. mai 1909 startet 127 ryttere Giroen. 2448 kilometer fordelt på åtte etapper ventet dem. 49 ryttere fullførte. Luigi Ganna vant. Resten er historie, som de sier når de ikke gidder å fortelle mer.
Det er historien som har gjort Giroen til det beste rittet, dét og landet naturligvis.
VAKRE KURVER: Ingen steder i verden har vakrere svinger enn de italienske fjellene. Foto: Kristof Ramon.
Giroen er hardere, naturen er vakrere, maten smaker bedre, lyset er skarpere, været er hinsides mye dårligere og navnene på byer og fjell er mulig å uttale. Italienere er naturligvis langt hyggeligere enn franskmenn, om enn ikke renere. Mens Italia har fått det folket landet fortjener, i hvert fall når det kommer til vennlighet, er det motsatt i Frankrike:
Landet er milevis bedre enn folket.
Reklamen til arrangøren har virket så godt på oss, at tanken på at rittet er det hardeste, stadig dukker opp. Vi her hjemme ser for oss serpentinsvinger og poetiske fjellnavn. Passo di Gavia, Passo del Mortirolo og Passo dello Stelvio. Eller Zoncolan, Passo Pordoi og Passo Giau. Dette er bakker som er like bratte som det ryggen din blir i et møte med Don Corleone-degos i en mørk bakgate på nedslitte Sicilia.
Ja, kanskje er det også det hardeste rittet for TV-titterne, med en TV-produksjon som ikke gir seg før den har vist deg både livet og døden, sempre con noi, 108, Wouter Weylandt.
Også i år kommer Giroen til å være det nest beste rittet på mange områder. Og også i år kommer arrangøren til å legge frem hesblesende ideer for å trumfe Tour de France 2017.
Landevei kan allerede nå avsløre hva som står på trappene: De italienske bakkene skal bygges enda brattere, prestisjeprosjektet skal fullfinansieres av nødarbeidspakken og båtflyktninger skal ta sin tørn. Målinger vil vise når det er så bratt at også Pantani, ferdig preppet i 1998-versjon, måtte ha gått av sykkelen, først da er utfordringen klar.
Fight for pink.
Naturligvis vil Touren likevel holde stand som et mer anerkjent ritt enn Giroen. Men i 2018 kommer kongeetappen til å passere over Mount Everest.
Det har Berlusconi bestemt.
