Hester og belter var sjukt. Omtrent som skivebremser.
Men det var fortsatt én løsning som ble skrotet.
Selv ikke en innavlet britisk lord med tung blyforgiftning kunne konkludere med at sykkel på permanent holde skulle være bra. Der gikk grensen. Men det var da.
Nesten 110 år senere, i en fjordtarm nær Barentshavet: Jeg har ikke hatt følelsesmessig kontakt med ytre organer på en time. Mørket er totalt, men 79000 lumen lyser opp halvannen kommune foran styret, og det er etter kommunesammenslåingen. I horisonten står bipolare lavtrykk i kø med nok motvind til at det er vår før jeg er tilbake i sofaen.
Les også: Vi tester dame-sykkelbukser fra Rapha
Computeren la inn årene på minus ti, og bremsene har ikke virket siden frokost. Men det spiller ingen rolle, det går sakte nok til at jeg kan telle boltene i autovernet. Jeg står i et busskur midt i klærne og lurer på om jeg noensinne får se mine barn igjen. Jeg er faen meg Jan Balsruud. Med ti tær. Men dette er ikke et forsøkt på nå noen pol eller flukt fra nazister.
Dette her er mengdetrening i Nord-Norge. På sykkel. I januar.
For man må jo ha spesifikk trening. Og rulletrening over to timer er ganske enkelt katastrofal mentalhygiene. Jeg kjenner folk som mistet det etter et par timer i boden. Frontallappene skal ha kollapset. Ryktene sier at det stod en Tacx på Guantanamo. At en tretimersøkt til lyden av hvaler oppga Bin Laden. Et såpass grovt brudd på menneskerettighetene at myndighetene konsekvent har avvist teorien. Så det blir det piggdekk på tundraen. Og med all respekt for überfete gjørmebataljer med Van Der Poel i en hustrig ølfestival i Belgia, dette her er en helt annen liga.
Nå burde en slik utfordring i seg selv møtes med en rasjonell tilnærming. Her burde det være snakk om utstyr som øker sannsynligheten for overlevelse. Men nok en gang gjentar det seg; fornuft ofres på forfengelighetens alter. Der det sannsynligvis hadde vært på sin plass med en varmekjeledress og scooterstøvler, skal man selvsagt heller inn i ulike variasjoner av svindyrt, tettsittende lycra, strukket til det ytterste over en småkorpulent vinterkropp. Det er jævlig tynt, og det er jævlig lite plass til luft. Jeg vet hva jeg burde, og gjør det motsatte. Disse atferdspsykologene kunne sannsynligvis stilt meg ut på en konferanse. Så det blir lag på lag på lag på lag. Og når du endelig står der, som en Michelin-mann med hjelm, oppdager du at du glemte pulsbeltet. En gjennomsnittlig vinterøkt varer fire timer. To av dem tilbringes på sykkelen.
Når man så endelig er kommet på veien er det i mitt tilfelle på en gammel Bianchi CX - variant. Klassisk, jævlig tøff, og komplett ubrukelig på en vintervei som brøytes to ganger i året. Det eneste som faktisk funker i disse lysløypene er en fatbike. Kjempehypen fatbike, der altså. Det ene året på forsiden av DN, neste år var det bare Knut Arild Hareide som kjøpte fordi han nettopp hadde tatt av støttehjulene. Fatbiker har i 2020 to bruksområder; transport av midtlivskriser i Nord-Norge, og transport av heroin langs Akerselva. Jeg skal ikke bli sett død på en fatbike.
Ble du kald på fingrene av å lese? Her finner du vår test av vinterhansker!
Tilbake i fjorden kan vi altså konkludere med at jeg burde syklet i en scooterdress. På fatbike. Det gjør jeg ikke. Kulden har nå trengt gjennom alle lagene med lycra, og det finnes ikke mobilitet i et eneste ledd. Jeg nærmer meg løypens eneste rundkjøring i det jeg innser at fraværet av bremser, i kombinasjon med en glasur av underkjølt regn fra oktober, krever en manøver jeg overhodet ikke har forutsetninger for å klare. I det jeg gjør et siste forsøk på styre med lysken, innser jeg at skjebnen er nå. Bianchien legger seg ned, og 90 kg pauseklovn kommer seilende på magen. Som en sjøløve på et isflak i kuling. Jeg strander på brosteinsøya midt i rundtkjøringa, og innser umiddelbart at mine 79000 lumen har vekket den søvnige bygda til live.
Endelig tilbake i byen har jeg fortsatt et tynt håp om at alle sosiale medier i bygda som ved et mirakel har blitt slått ut.
Blikket til kona i gangen forteller en annen historie.
