Det er VM på hjemmebane, og publikum går av skaftet på den siste runden. Nederland angriper, men ingen er der for å forsvare de norske fargene.
Nærmest er Vita Heine.
– Jeg følte meg veldig sterk, og plutselig så var det bare tre runder igjen. Jeg skulle selvfølgelig ønske at jeg hadde klart å være med blant de aller beste opp laksebakken. Men det er et steg jeg må ta i fremtiden. Det er ikke et voldsomt steg, men likevel et steg til jeg må ta, forteller Heine om innsatsen mot slutten av løpet.
Der og da ser det ut til at Norge skal ende uten den ene, sterke prestasjonen som skiller seg ut, men tilfeldighetene vil det annerledes. Opp til Heine kommer gruppen der Andersen sitter. Da forandrer alt seg.
Velt, McGyver-fiksing av egen sykkel i fart og melkesyre er glemt.
– Når det samlet seg skjønte jeg at jeg måtte ofre meg fullstendig for Susanne. Det var utrolig gøy. Aldri før har jeg klart å taue inn noen av de beste i verden, og nå var det en helt sinnssyk følelse. Susanne satt på hjulet mitt og ga meg positiv tilbakemelding. Da fikk jeg enda mer motivasjon til å hjelpe henne. Jeg ga alt jeg kunne på slutten der. Jeg visste at Susanne er noen som fullfører. Jeg visste at det ikke var forgjeves, sier hun.
– Hvordan er Susanne i en slik situasjon?
– Jeg vet at hun ikke er fornøyd med mindre hun vinner. Hun var nok den yngste av alle ryttere i den gruppa som kom i mål, så det sier sitt. Hun trenger kanskje ett år til for å få bedre erfaringsgrunnlag. Det er veldig mange små valg man tar underveis i et ritt, og da trenger hun fortsatt flere ritt å høste erfaring fra. I juniorklassen kunne hun spurte fra hvilken som helst posisjon i feltet, men det er selvfølgelig mye tøffere i seniorklassen. Hun trenger fortsatt å utvikle instinktet på hvor hun skal være plassert, og når hun skal starte spurten.
Om egen fremtid
Vita Heine har ikke vært i mål i mer enn et kvarter, likevel har hun full oversikt over alt som har skjedd. Hun har tenkt frem og tilbake på egen fremtid, og redegjør for hva som kommer til å skje med den videre karrieren.
Dagens prestasjon kommer angivelig ikke til å endre avgjørelsen.
– Akkurat her og nå så har jeg selvfølgelig lyst til å si «ja, jeg satser fulltid på sykkel». Men så må jeg komme til normalen igjen og ta et veloverveid valg. Men det frister jo veldig. Jeg føler det er «now or never». Jeg har ikke helt alderen til å vente, og så vil jeg kanskje angre hvis ikke jeg prøver nå, sier hun.
Heine er helt i verdenstoppen i kjørestyrke, selv om 31. plassen på den individuelle tempoen ikke tegner hele bildet. Hun har en vanvittig utholdenhet, men mangler et par brikker for å gjøre puslespillet komplett.
Heine peker på en kombinasjon av fysisk og teknisk trening for å ta de neste skrittene.
– Egentlig kunne jeg ha kjørt laksebakken fem ganger til i dag, men jeg klarer ikke å følge de beste når de kjører maks. Jeg er mer en dieselmotor som trenger litt tid for å komme i gang. Men det finnes også studier på hva som skiller de beste fra de nest beste i verden. Studiene viser ofte at de nest beste ryttere som meg, kanskje er like kjøresterke som de beste, men at vi mangler den maksimale kapasiteten som de beste har. Da tenker jeg både på den mentale og fysiske «maksen». Jeg føler også at jeg kan spare en del energi på det å være bedre teknisk i feltet, forteller hun.
Heine er opprinnelig fra Latvia, men fikk norsk statsborgerskap i 2014. Treningskulturen i de Norge og Latvia er ulik, uten at hun trekker frem de to nasjonenes ulikheter som noe hun vil endre på.
Hun nevner heller forskjellen i ressurstilgang mellom dame- og herresiden.
– Vi har jo sinnssykt flinke gutter i Norge da, men på jentesiden har vi ikke den samme kompetansen. Dameritt er kortere enn herreritt, og da trenger man kanskje å trene litt annerledes. Kanskje må andelen intensive økter tilpasses rittenes lengde, sier hun.
