Snuoperasjon, VM-suksess og ny kontrakt: – Viser at det er mulig

Den endelige bekreftelsen på at han blir med Uno-X videre. Han klarer likevel ikke dy seg helt:

– Jeg har hele veien vært tydelig på at det er her jeg har mest lyst til å være, også overfor Thor (Hushovd, vår anm.). Det er ingen hemmelighet at jeg trives godt her, og jeg tror de liker å ha meg på laget også.

– Det er en plass hvor jeg får det beste ut av meg selv med de ressursene som er rundt laget. Jeg kunne ha prøvd et eventyr igjen, men jeg ser veldig lyst på veien videre. Jeg følte det ikke ga helt mening å forlate det nå, sier Hoelgaard.

Når du leser dette er for øvrig bekreftet at 30-åringen blir i Uno-X ut 2026-sesongen.

Mr Reliable

For tre år siden var gjesdalbuen smashing i det samme konseptet. Han banet på mange måter vei med 8.-plass i E3 Saxo Bank Classic og 19.-plass i Amstel Gold Race.

Det skjedde for øvrig på vei ut av pandemien, slik at Hoelgaard ankom rett til Kuurne-Brussel-Kuurne, og ikke hadde noen vanlig oppkjøring slik rytterne i WorldTour-konseptene hadde hatt.

Uno-X som lag debuterte i ritt på dette nivået. Men det sluttet ikke her.

Senere den sesongen ble han nummer syv i EM i Trento, 12 under VM i Leuven og avsluttet året med andreplass sammenlagt under Cro Race.

Han var i ferd med å skape seg ry for å være en norsk resultatgarantist i noen av de aller største rittene.

Så god var han, at det slettes ikke var noen overraskelse at Trek-Segafredo opprettet dialog med agent Joona Laukka den våren og la et lukrativt tilbud på bordet.

Som de fleste sikkert også har fått med seg, leverte ikke oppholdet i Luca Guercilenas hurtig voksende stjernelag til forventningene.

Verken for ham eller laget.

Shut down-modus

Det startet med COVID-19 i februar det første året, og fortsatte med en tøff runde influensa i forbindelse med Paris-Nice.

Vips, så var klassikerperioden over for denne gang. Han syklet gjennom nok en periode med COVID under Sveits rundt.

I det andre året hos Trek fikk han COVID på nytt i april, og ble tvunget til å reise hjem fra Ardennene. I etterkant tok han både CT og ultralyd av lungene uten å komme helt til bunns i problemene.

– Du kjenner det på kroppen at noe er galt. For min del gikk kontrollert trening greit. Også når jeg «fyrte av det første skuddet», gikk det greit, men kroppen klarte ikke å restituere seg etter hard innsats. Så hvis det gikk hardt inn i en bakke, deretter ut i en utforkjøring og videre inn i den neste, noe jeg normalt sett er god på, så hadde jeg ikke mer å gi. Hvis lungene ikke får nok oksygen ut i blodet, er det der det stopper, forteller han.

– Du får på mange måter drømmesjansen din, men opplever at ingenting fungerer. Jeg skjønner jo at det er forskjell på roller i laget, men hvordan forklarer du at tingene begynner å klaffe igjen omtrent med en gang du kommer deg tilbake til laget du forlot?

– Jeg synes jo også selv at det var dumt at ting ikke gikk slik jeg hadde håpet i Trek. Det er sammensatt når man møter motgang, men jeg mista jeg aldri troen på meg selv. Jeg kjente tydelig at det skjedde noe med det fysiske etter den første runden med COVID og influensa. Folk på utsiden av miljøet tenker nok sitt, men jeg vet hvorfor det gikk så dårlig. Men det var helt klart kjip timing på det, når jeg fikk den muligheten, i et så bra lag og med så mange gode ryttere. Til slutt sitter man nesten med følelsen av at man ikke er plassen verdig, og det var ganske kjipt, sier han ærlig.

Har gjort mye rett

Heldigvis fikk han sjansen til å vende tilbake til Uno-X foran årets sesong. Men symptomatisk nok skjedde det etter at han gikk ned i velt under Renewi Tour og pådro seg brudd i albuen.

Det ble sluttpunktet i Trek, men samtidig starten på det store comebacket i gult og rødt.

– Sesongen min ble avsluttet ganske tidlig, i august, da jeg fikk brudd i albuen. Da ble det slik at fokuset mot årets sesong begynte der, og jeg føler at vi har gjort veldig mye riktig siden da. Både fra min side, med tanke på treningen som er blitt lagt opp og egentlig alt.

– Med tanke på hvor jeg var for 14 måneder siden, så henger det litt høyere å se at jeg nå står med NM-trøye, har levert to seirer og fått et godt resultat i VM. Det viser at det er mulig å komme seg tilbake igjen, slår han fast.

Seieren i NM kom som et resultat av et ganske beinhardt ritt, som Uno-X likevel kontrollerte fra start til mål.

Med fem mil igjen slet en gruppe med Andreas Leknessund, Martin Bugge Urianstad, Rasmus Tiller, Fredrik Dversnes og Eirik Vang Aas (Stjørdals-Blink) seg løs. Hoelgaard angrep fra feltet og kjørte seg opp dit.

Han ankom mål sammen med den regjerende mesteren, Dversnes, og fikk æren av å krysse målstreken først.

– Det var veldig kjekt med den NM-trøya, så det var hyggelig gjort av Fredrik. Men han hadde jo fått oppleve det før, sier han.

Tour de France-nei: – Kjipt

For Hoelgaard betød seieren mye. Samtidig innrømmer han at det skjedde etter noen tunge dager.

I forkant ble det nemlig klart at han ikke var blant rytterne som skulle bli sendt ned til årets Tour de France:

– Det var selvfølgelig kjipt, men sånn er det uansett rundt et uttak. De tok et valg, og det valget falt feil ned for min del. Jeg mente da og jeg mener ennå at jeg hadde hatt en rolle å spille der. Samtidig var det åtte sterke ryttere som fikk muligheten, og det er ikke noe som gnager meg nå.

– Tour de France vil alltid være et spesielt ritt for en syklist. Du vil tikke av den boksen og kjøre det en gang. Nå har jeg blitt 30 år, og har ennå ikke fått prøve det.

Les også

På vei bort fra Uno-X – Hushovd bekrefter

Åtte måneder etter at han ble signert av Uno-X, er Odd Christian Eiking igjen tilgjengelig på markedet.

– Du har sett hvilken effekt det har gitt for noen av lagkameratene dine de siste to årene, føler du det er viktig for din egen utvikling og, at du får muligheten til å teste deg i en Grand Tour?

– Alle sier jo at du tar et steg ut av disse rittene, men jeg har aldri fått muligheten til å prøve det selv. Samtidig ender jeg opp med å bli nummer 14 i VM, så det viser jo at det er mulig uten og. Jeg tenker selv at det hadde vært en positiv greie, en slags lang og god treningsleir med tre ukers belastning du ikke klarer å skape på trening. Så jeg håper at jeg får muligheten neste år.

– Jeg skal tilbake til Flandern

Denne sesongen har Hoelgaard, som slettes ikke er en type som vinner ofte, reist jublende hjem både fra en etappe under Tour de Wallonie og fra et 1.1-ritt i Leuven.

De to gangene i år han føler han har sittet med «diamanter i beina» har fått vidt forskjellig utfall.

Den første anledningen var inn mot Flandern rundt.

– Jeg var ute på sykkelen dagen i forkant, og hadde som gode bein at jeg bare satt og smilte, forteller han.

Fortsettelsen var ikke like bra. Natta før De Ronde, ble Hoelgaard hjemsøkt av magetrøbbel.

– Jeg var kvalm og hadde skikkelig mageknip. Jeg fikk ikke i meg annen mat enn litt ris på bussen på vei til start. Det gikk som det måtte gå. Jeg føler at jeg har noe uforløst der. Det var debuten min i Flandern, men jeg skal tilbake dit neste år. Det vet jeg.

Drømmebein i Zürich

Den andre dagen i år han mener er «en av de to beste dagene hans», kommer nok ikke på noen overraskelse på noen.

VM-fellesstarten i Zürich.

Man skal nok være litt sykkelnerd i vinteridrettsnasjonen Norge for å nå fram med budskapet her, men 14.-plassen nesten fire minutter bak suverene Tadej Pogačar var meget, meget solid.

Over seks og en halv time på sykkelen, 273,9 kilometer og 4291 høydemeter i en kupert løype. På slutten av et slikt ritt sitter kun de beste av de beste igjen.

Inkludert Hoelgaard.

– Hvordan oppsummerer du prestasjonene dine i høst?

– Jeg er veldig fornøyd, innleder han.

– Jeg har aldri vunnet så veldig mye, så å sette ballen i mål innimellom er tross alt det det handler om til syvende og sist. Jeg følte jeg var litt på stigende form inntil jeg brakk albuen i fjor, og har vært på stigende form hele våren. Jeg tok et nytt nivå over sommeren og traff perfekt med årets beste dag, rent formmessig i VM. Jeg kjente tidlig at det var skikkelig bra, så da føler man at man har gjort noe riktig. Både for min egen del og for Lars (Holm, vår anm.) som trener, så jeg er nødt til å skryte litt av ham og, sier Hoelgaard. 

LES OGSÅ

Overraskende exit fra Uno-X Mobility

I våres var han strålende som opptrekker for Alexander Kristoff. Nå venter imidlertid nye utfordringer for Tord Gudmestad.

Slik skal Uno-X vokse seg enda større i framtida

– Thor Hushovd har vært på radaren vår hele veien, bekrefter Ole Robert Reitan. Sammen skal de bygge en WorldTour-satsing som genererer mer penger tilbake i kassa.

Stolt og ydmyk

Å stikke av med en imponerende sluttplassering i Zürich var alt annet enn enkelt. Da Pogačar stakk med over 100 kilometer igjen, brøt – for å si det rett ut – et helvetes kaos i feltet.

For å bruke Hoelgaards egne ord:

– Etter at Pogačar gikk, satte Belgia seg opp og kjørte med hele laget. At han klarte å kjøre fra det tempoet, er ganske utrolig. For oss dødelige var det mer enn nok å henge seg på i den perioden.

– Jeg hadde gode bein, men ikke så gode som han hadde, legger han til og flirer.

Det som er litt kult med 30-åringen fra Ålgård, er at han er en grovarbeider og en «late bloomer». Han tar ikke ting for gitt, og er ikke vant til å vinne sykkelritt.

Det gjør han også mer takknemlig for de positive øyeblikkene som innimellom dukker opp langs landeveien.

Som under VM i Zürich.

– Du slår meg som en rytter som er observant og som gjerne legger inn et stunt mot slutten for å sikre seg en god sluttplassering, stemmer den antakelsen?

– Jeg prøvde et lite angrep i den siste bakken før mål under VM-fellesstarten og, men det handlet mest om at jeg visste at Mads (Pedersen) ville være vanskelig å slå i en spurt. På oppløpet fokuserte jeg på bakhjulet hans, og det fungerte bra det.

– Når det gjelder resultatene, så hadde jeg nok ikke brydd meg så mye om det om jeg hadde hatt et VM-gull fra før av. For min del har det dreid seg kanskje vel så mye om prestasjonen som resultatet. 14.-plass var det jeg følte jeg kunne få ut av det, og samtidig setter jeg det ganske høyt bare å sykle rundt i landslagsdrakta. Det setter ting litt i perspektiv. Jeg ser jo at det er en del ryttere som står av underveis, men for meg hadde det vært et nederlag. I VM representer du landet ditt, og for min del henger det høyt, sier han.

Nye muligheter venter neste år. Både for Norge, og for Uno-X.

Denne saken er skrevet av

Jarle Fredagsvik

Journalist

Jarle har jobbet som sportsjournalist siden 2004 og var tidligere redaktør i procycling.no. Jarle er kanskje den som har fulgt norsk sykkelsport tettest de siste 15 årene, og hos Landevei.no skriver han nyheter og gir innsikt i hva som rører seg i kulissene i proffsirkuset. Har du tips til en sak? Send ham gjerne en mail: