– Jeg blir aldri helt klok på det

Før avreisen, hjemme i Drøbak, kan Tobias Halland Johannessen heldigvis konstatere (bank i det berømte bordet!) at sesongforberedelsene hans fram til nå har gått helt etter planen.

– Jeg har fått trent det jeg skal etter at jeg avsluttet den forrige sesongen, så det har gått bedre denne gangen. Jeg tenker egentlig at jeg har blitt litt mer robust av å kjøre igjennom en hel Grand Tour. Jeg velger i hvert fall å tro at belastningen man får der gjør at man takler det som kommer i etterkant bedre, sier 24-åringen til Landevei.

Så betrygger han med at han ikke har hatt noe trøbbel med knærne som har plaget ham en del de siste årene.

– Det har egentlig vært «god flyt» siden februar i år, slår han fast.

Grus i Follo og Siena

Nytt av neste år er det at Uno-X slippes inn i et pent knippe endagsritt.

Flere av dem har de mottatt invitasjoner til tidligere, men blant de nye finnes Strade Bianche, Milano-Sanremo, San Sebastian Klasikoa, Bemer Cyclassics, Bretagne Classic, GP Montréal og Quebec og Il Lombardia.

Flere av dem kan neppe sees på særlig annerledes enn som tidlige julegaver til en allsidig og eksplosiv rytter à la Halland Johannessen.

Han slikker seg blant annet saftig om munnen over tanken på å dra den hvite grusen utenfor Siena ned i lungene.

– Strade Bianche ser jeg på som et av de aller kuleste rittene for min del. Det hadde ikke vært feil å stå på toppen der nede i Italia. Sammen med Tour de France, er det nok dette jeg har mest lyst til å sykle av alle ritt i verden, utbryter han.

– Sykler du mye på grus?

– Jeg har vært rundt på de aller fleste grusveiene i Follo-området, selv om jeg stadig oppdager noen nye. Det er mindre trafikk der, og jeg liker godt å sykle på det underlaget. I etterkant av Tour de France syklet jeg nesten alle langturene mine på grussykkel, eller på grus med landeveissykkelen, forteller han.

Glitret under Tour de France

I sommer fikk hele Sykkel-Norge muligheten til å studere Halland Johannessen på TV via sykkelsportens prime time i juli måned, og Tour de France.

Det som imponerte mest var hvilke etapper han maktet å presentere seg selv på. Hvis du i forkant hadde plukket ut de vanskeligste etappene i touren, hadde du helt sikkert tatt med noen av dem han endte opp med å slite seg løs i brudd under.

Mest oppmerksomhet fikk nok det første stuntet, da han infiltrerte bruddet på den første etappen i Pyreneene og slet seg over toppen av Tourmalet som førstemann.

Nordmannen ga seg imidlertid ikke med det.

Han ble nummer fem på den kuperte (og spinnville) etappen fra Roanne til vindistriktet Belleville-en-Beaujolais, og på etappen som endte oppe ved flyplassen i Courchevel – der den spektakulære klatringen til «Col de la Loze et avec» ble gjort unna på veien.

– Den hadde vi rekognosert i forkant, men da var den siste bakken opp til flyplassen stengt av. Så det kom noen gloser da vi fikk rittboka og fant ut at vi skulle opp der også. Den var seig, altså, sier han.

På den nest siste etappen plasserte han seg så i «GC-gruppa» med seks kategoriserte stigninger i løpet av 133,5 kilometer. Og endte dagen som nummer ni på Markstein.

Les også

Slått ut av sykdom: – Aldri god timing

For to dager siden holdt det med 30 minutter på rulla: – Dumt å lesse på med store mengder.

Slik kvitterte både han og Uno-X-laget ut den ambisiøse tilnærmingen laget hadde tatt med seg inn til Grand Tour-debuten.

– Vi fikk jo litt kritikk for det i starten at vi ikke kastet oss med på «TV-bruddene», men jeg tror også de samme som kom med den kritikken var glade for de bruddene vi faktisk gikk med på.

– Hvor fornøyd er egentlig du med Tour de France-debuten din?

– Jeg tror jeg skal være ubeskjeden nok til å gi meg selv en femmer, i og med at det var min aller første Grand Tour. Hadde jeg gjort noe tilsvarende til neste sommer, hadde det kanskje blitt en firer. Det var en rimelig spent og nervøs gjeng som ankom Baskerland. Vi vant ikke etappen vi snakket om i forkant, men jeg føler virkelig vi var med å satte farge på det, mener han.

Uno-X-planen: Mer robust, mer stabil

Etter en del problematikk rundt skader og sykdom etter at han meldte overgang til Uno-X i 2021, har konseptet jobbet mye med å bygge opp en mer robust idrettsutøver.

Det arbeidet håper man nå å høste litt av fruktene av, forteller trener Arne Gunnar Ensrud.

– Ja, det helt riktig. Fokuset fra både min og Tobias side har vært å gjøre ham mer robust. Det er et fokus vi har hatt helt siden han tok steget over fra terrenget til landeveien. Mer ritt, mer trening og mer belastning. Innimellom har det vist seg at kroppen ikke har vært helt klar for det, men nå mener vi han er robust nok til å tåle flere ritt og økt belastning.

Det gleder også treneren at oppkjøringen fram til nå har gått smertefritt.

– Det vi ønsker å fortsette med den stabiliteten han har vist fram etter at han kom tilbake etter kneproblemene i fjor vinter. Det var en rufsete start, og så kom han fint i gang etter hvert og fikk vist fram kontinuitet. Vi ønsker å fortsette med det, og få ham til Ardennene i god behold, sier Ensrud – og fortsetter:

– Gjerne etter at han har fått et par gode opplevelser i brosteinsklassikerne. Han har syklet Flandern rundt før, og han har vist fram at han kan kjøre godt i lange fjell. Det var jo én av tingene vi var usikre på foran Tour de l’Avenir: «Hvor godt takler han egentlig de lengste fjellene?». Men han kan jo så mye. Nå gjelder det å få kontinuitet i treningsarbeidet og gi ham tid til å utvikle seg videre.

Hva slags rytter vil han bli?

Og nettopp hvor han skal videre, er et uhyre spennende tema rundt Halland Johannessen.

Det var et gjennomgangstema også da Edvald Boasson-Hagen slo ut i full blomst i den internasjonale sykkelsporten: «Hva slags ryttertype ønsker du egentlig å bli»?, ble han spurt.

Svaret var ikke at han ønsket å vinne Tour de France, men være en sterk allrounder som heller kunne være i stand til å slå til i flere slags type terreng.

De samme spørsmålene vil Drøbak-mannen få, nettopp fordi han har vist seg såpass allsidig.

– Jeg blir aldri skikkelig klok på det selv, jeg. Da jeg ble topp 10 i Critérium du Dauphiné, var det klart at: «Dette her, det vil jeg gjøre mer av. Nå skal jeg bli sammenlagtrytter, sier Halland Johannessen selv.

Og fortsetter:

– Og så kommer jeg fram til høsten i år da, og jeg gjør det godt i de rittene på tampen av sesongen. «DETTE er moro», tenker jeg da. Så det går litt fram og tilbake. Jeg er nok kanskje litt en «Alaphilippe-type», eller i hvert fall den type rytter. Jeg tror nok kanskje at jeg heller hadde «tatt et par monumenter» og syklet masse ritt, enn å bruke hele sesongen på treningsleir på et sted i høyden for å gå all in på ett ritt. Men vi har jo de samme diskusjonene innad i laget også, og vi har ikke landet det helt ennå, sier han.

Det synes i hvert fall klart at en leken og impulsiv type som Uno-X-rytteren faktisk er, ikke skal holdes på Teide i lange perioder mot sin vilje.

– På sikt handler det om hva laget, ikke bare treneren og rytteren, ser for seg. Skal vi gjøre slik vi gjorde i år, å satse mot etappeseirer i Tour de France, eller skal vi ha mer fokus på sammendraget? Vi har ikke skrevet noe i stein. Jeg tror fokuset på etapper denne sommeren fungerte helt fint, og så kan det endre seg litt utover. Jeg tror det kommer en dag hvor han vil gjøre et forsøk på sammendraget, men det er fortsatt tidlig å spå. Jeg tror ikke vi kommer til å slippe alt og kun rette fokus mot høydetrening og ett spesifikt mål på kalenderen, slik typer som Jonas Vingegaard og Primoz Roglic har gjort. Jeg ser i hvert fall ikke for meg noe slikt, men det er heller ikke noe som er 100 prosent bestemt, sier Ensrud.

Åpen for å endre mening

Enn så lenge er mulighetene mange. Neste år blir de altså flere, med Strade Bianche, San Sebastian Klasikoa, GP de Montréal og Il Lombardia inne på programmet.

– Disse invitasjonene har nok nesten mest å si for en type som Tobias. Canada, Strade Bianche og kanskje Il Lombardia, selv om det nok blir tøft for ham, vil gjøre ham både motivert og gira, sier Ensrud.

Hovedpersonen selv har trykket opplevelsene han fikk langs landeveien i den nylig tilbakelagte sesongen til sitt bryst.

Blant annet etappeseier under Skoda Tour i Luxembourg, andreplass i Tour of Britain og turer opp på podiet under Giro del Veneto og Paris-Tours.

– Hva slags følelse får man når du for eksempel satt i finalen i Luxembourg, angrep, og du innser at de andre ikke har noe å svare med og at det støtet kan holde hele veien fram til mål?

– Det er jo noe av det bedre man kan oppleve. Den følelsen av at nå «har jeg beina» og «nå går jeg for det». Det er derfor det er gøy å sykle, og så håper man på at den muligheten skal komme igjen. Jeg følte også at jeg hadde misset på en del slike muligheter i forkant. Da tenker man litt «fader heller, jeg får det aldri til», men da er det også ekstra gøy når det går hele veien.

Framtidskursen får han stake ut selv, men de første to årene som sykkelproff har i hvert fall gitt ham en del svar.

En strukturert, metodisk tilnærmelse mot toppen av Grand Tours er ikke på tegnebrettet foreløpig (dog har han begynte å legge inn noen økter med temposykkelen på rulla).

Også i 2024 vil det dreie seg om å spise kirsebær med de store, men fremdeles med, relativt sett, små munnfuller:

– Jeg tror ikke jeg er en type som kommer til å gå rundt og være skuffet om jeg aldri vant Tour de France i løpet av karrieren. Jeg har vel funnet ut at jeg er en racer. Jeg elsker å sykle ritt, og jeg har lyst til å vinne løp. Den enkleste måten å vinne ritt på, er å sykle mange. For min del hadde det vært vanskelig å ofre den høsten jeg hadde nå, for å si det sånn.

– Men det kan godt hende vi snakkes igjen i mai og at jeg vil gjøre noe helt annet. Jeg er en impulsiv type av natur, og potensielt er det jo mulig å få til begge deler, sier han og ler.

Én påstand drister vi oss likevel til: Det er mer i vente.

Les også

Nedtur på nedtur: Nå er Campagnolo ute av proffsirkuset

Den eksklusive girprodusenten Campagnolo er en av sykkelsportens sterkeste merkevarer. Men de siste årene har nedturene blitt flere og flere.