Tour de France i frimerker

I min frustrasjon kladdet jeg klagebrev i hodet mitt, som jeg ville sende til postsjefen i Ekvatorial-Guinea, fordi det var jo han som hadde hatt som ansvar å utgi frimerkene. Hvordan kunne han trykke opp Eddy Merckx og Bernard Thévenet med sine etappeseiere i Luchon og på Mont Ventoux, men ikke Guimard eller Gualazzini i Aix-les-Bains og Saint-Jean-de-Monts?

For noen måneder siden, da jeg under koronapandemiens lockdown-klimaks fikk et akutt ryddeanfall, kom jeg over frimerkene igjen. Jeg begynte å tenke på 1972.

Så stirret jeg da altså på de frimerkene jeg hadde. Syv stykker.

Men hvem var de syv utvalgte som ble portrettert på frankeringsvaluta i en tidligere spansk koloni?

Den 59. utgaven av Tour de France skulle skaffe klarhet i hvem som var best av de Belgieren Eddy Merckx og spanjolen Luis Ocaña.

I 1972 viste Merckx hvem som var sjefen fra start av. På den sju kilometer lange prologen i Angers slo han Ocaña med femten sekunder, og byttet ut verdensmestertrøya med «le maillot jaune».

Men allerede dagen derpå tok franskmannen Cyrille Guimard over ledelsen i sammendraget. Like fullt blir han aldri viet et frimerke, for alt jeg vet.

På Tourens 206,5 kilometer lange andre etappe fra Saint-Brieuc til La Baule vant belgieren Rik Van Linden spurten, noe som kanskje var årsaken til at han ble foreviget på ett av frimerkene fra Ekvatorial-Guinea.

Leo Duyndam er en annen rytter vi finner på frimerkene, han ble trolig hedret etter å ha vunnet en spurtetappe. I 1990 døde han etter et hjerteinfarkt i svømmebassenget ved huset sitt i Nice, kun 42 år gammel. Frimerket om hans etappeseier i Tour de France i 1972 er sånn sett et verdig minne om en glimrende syklist.

Yves Hézard er en annen rytter som blir hyllet på frimerkene fra Ekvatorial-Guinea.  Rytteren fra Sonolor-laget vant fjelletappen over Col d'Aubisque foran sin landsmann Cyrille Guimard, og ble hyllet som nasjonalhelt.

Riktignok hadde den unge franskmannen allerede blitt tatt i doping. Skjønt på den tiden var det uvesentlig, han jobbet senere både som landslagstrener og sportsdirektør for sykkelhistoriens første stjernelag, La Vie claire.

På frimerket fra Ekvatorial-Guinea ser Merckx lett og uanstrengt ut. Han smiler og vinker til publikum, mens Lucien Van Impe forgjeves prøver å spurte forbi sin landsmann. Rytteren som kommer sist, og som mest sannsynlig skal være Ocaña, bare gisper etter luft. Frimerket om Merckx sin seier er det dyreste av alle i hele serien og kunne brukes for å frankere luftpostsendinger med.

Eddy Merckx’ lagkamerat, Jos Huysmans, vant massespurten på den niende etappen i Colomiers. Det frimerket over Huysmans etappeseier ikke vitner om, er den stygge velten på oppløpet i Colomiers. To molteniryttere smeller i asfalten, selvsagt uten hjelm, og skadene er stygge.

Belgierne dominerte Tour de France i 1972. Av 25 mulige etapper vant belgierne hele 14. Derfor var det «business as usual» da unge Willy Teirlinck fra Sonolor-laget vant rittets tiende etappe til La Grande-Motte. Teirlinck hadde så vidt startet karrieren sin, men klarte allerede å overbevise som formidabel spurter. Hvorfor akkurat hans etappeseier ble valgt for å pryde et frimerke i den lille Tour de France-serien, forblir en liten gåte.

13. juli varter Tour-arrangøren opp med en etappe til Mont Ventoux. Bernart Thévenet veltet stygt noen dager i forveien, og slet med både hjernerystelse og hyukommelsestap. Men plutselig husket franskmannen kallenavnet sitt: «Jegeren» Thévenet jaktet ikke bare på en etappeseier, men en plass i historiebøkene. At hans prestasjon senere også skulle bli foreviget på ett av frimerkene fra Ekvatorial-Guinea ante han lite om denne 13. juli 1972.

De som hadde sett for seg en rivende kamp om den gule trøya mellom Merckx og Ocaña i Alpene ble skuffet. Spanjolen klarte aldri å riste av seg rivalen sin, tvert imot, Merckx kvittet seg med Ocaña gang på gang. På kvelden den 17. juli bestemte en slagen Ocaña å trekke seg fra Tour de France på grunn av sykdom, akkurat som han måtte gjøre året før.

Som en siste bekreftelse på hvem som var verdens beste syklist og således hadde fortjent Tour-seieren, vant Eddy Merckx også den avsluttende tempoen i Versailles, før han på ettermiddagen den 23. juli 1972 kunne ikle seg den gule ledertrøya en gang for alle.

På sin 65-årsdag, den 17. juni 2010, ble sykkellegenden Eddy Merckx nok en gang hedret med et frimerke. Denne gangen var det det belgiske postvesenet som hadde trykket opp jubileumsfrimerket.

Dette er bare en av mange frimerker av tidenes mestvinnende proffsyklist.

En gang midt mellom 1972 og 2010 kom eposten, og frimerker er snart en saga blott. Det er trolig også minnene fra 1972, og de syv frimerkene fra Ekvatorial-Guinea.