Tour de France: Rivalerier

– Har du fått lov til det der? spør han Froome på rittradioen.

Hjelperytter Chris Froome kjørte knallhardt under den 11. etappen av fjorårets Tour de France. På etappen over tre fjellpass fra Albertville til Les Sybelles, virket han sterkere enn kapteinen.

«Lagarbeid handler også om å la de som arbeider for deg få skinne når de kan» tvitret Froomes kjæreste Michelle Cound mens dramaet pågikk.

«Se på Michael Rodgers eller Richie Porte som eksempler på genuine og uegoistiske, stolte eksempler på profesjonalitet» svarte Wiggins' kone til Cound minutter senere.

Ordkrigen fortsatte. «Typisk Catherine Wiggins» svarte Cound, etterfulgt av «plutselig er jeg ikke spesielt keen på å reise til Paris på søndag, for en vits».

I skyggen av den gule trøya så vi den yngre Froome tydelig frustrert over beskjeden han fikk over radiosambandet. Han måtte slippe seg ned for å løse oppgaven. Franske Pierre Rolland vant etappen. Etterpå glattet Wiggins over det hele og sa til pressen at «Froome vil få sine sjanser».

Visst fikk Froome sine sjanser. Allerede året etter dominerer han Tour de France.

Men hvorfor sprekker stadig disiplinen i de beste sykkellagene i verden? Og hvordan kan lagledelsen la det skje?

Utallige konflikter

Konflikter mellom kapteiner og hjelperyttere og intern strid om taktikken ser mer ut til å være regelen enn unntaket. Gino Bartoli og Fausto Coppi splittet regelrett Italia da de konkurrerte på 40-og 50-tallet, og de ble til slutt kastet ut av landslaget for å kjøre mot, ikke for hverandre.

Damiano Cunego kom til Giro d’Italia som hjelperytter for Gilberto Simoni i 2004 og endte med å vinne hele rittet – til Simonis offentlige forargelse. Året etter tapte Cunego voldsomt med tid i samme ritt på grunn av sykdom, Simoni hoverte, og vennskapet kunne igjen forsegles.

Å mønstre et lag med flere syklister i den ypperste verdensklasse er viktig for å sikre den gule trøya. Samtidig er to jevngode ryttere på samme lag en sikker kime til splid og rivalisering. Det er skrevet tykke bøker om knivingen mellom legendene Greg LeMond og Bernard Hinault i Tour de France i 1985 og i 1986.

Det første året var LeMond ansatt for å hjelpe Hinault. Han ventet lojalt på Hinault ved flere anledninger, og til slutt sto Hinault på podiet med den gule trøya, med hjelperytter LeMond på annenplass, 1:42 etter.

I ettertid viste det seg at lagledelsen i La Vie Claire hadde løyet til LeMond om hvor dårlig det sto til med Hinault etter en velt. Hadde LeMond fått vite sannheten, ville han trolig kjørt sitt eget løp på en avgjørende etappe og sikret den første amerikanske seieren allerede i 1985.

Året etter lovet Bernard Hinault å takke for hjelpen ved å bidra til Lemonds første seier.

Slik gikk det på ingen måte ikke.

– Han har angrepet meg fra dag én. Han har ikke hjulpet meg en eneste gang, han gir meg ikke selvtillit, utbrøt LeMond før den 20. etappen.

På en av rittets første fjelletapper angriper nemlig Hinault, og bygger opp en ledelse på nesten fem minutter.
– Jeg gjorde det for å angripe Lemonds konkurrenter, sa Hinault.

Angrepet var ikke avtalt med LeMond, som plutselig opplevde sin egen hjelperytter som sin argeste konkurrent. Dagen etter angriper Hinault igjen, men en rasende LeMond følger etter, og knuser han med fire og et halvt minutt. Hinault gir seg aldri, og velger til slutt som en av feltets beste utforsyklister å angripe nedover.

LeMond følger, og TV-bildene viste det som i utgangspunktet skulle være en stjerne og en hjelperytter kjempe en innbitt kamp hele veien til toppen av Alpe d’Huez. Før målstreken legger LeMond armen rundt Hinault, smiler, og gir ham etappeseieren, en gest Hinault ikke satte pris.

LeMond vinner Tour de France 1986, men føler seg sviktet av både Hinault og lagledelsen.

Spurtere og klatrere konkurrerer sjelden direkte, men deres behov for hjelperyttere harmonerer aldri.

I 2007 så vi at Cadel Evans ble offer for Predictor-Lottos forsøk på å spille på to hester. De første ukene brukte laget mye krefter på å hjelpe spurter Robbie McEwen. Når Evans senere trengte hjelp i fjellene så vi han ofte isolert uten lagkamerater. På det triumferende Sky-laget i 2012 var det ikke bare Chris Froome som var frustrert.

De hadde også en verdensmester ved navn Mark Cavendish på laget. Han fikk hjelp fra laget, men ikke på alle etappene han ønsket. Cavendish forlot Team Sky etter sesongen.

Hvem har ansvaret i konfliktsaker?

Sportsdirektøren er den som skal bestemme taktikken og styre ressursene på beste måte. Men hva når mannen i den gule trøya blir overlatt til seg selv, og lagledelsen i stedet støtter en annen?

Et av de mest forbløffende eksempler på et lag i full krig finner vi i Tour de France i 2009. Astana hadde Alberto Contador som kaptein. Men det var bare inntil Lance Armstrong bestemte seg for å gjøre comeback og meldte seg for direktør Johan Bruyneel, hans medsammensvorne fra årene med US Postal og Discovery Channel.

Allerede før rittet startet var konflikten mellom Contador og Armstrong kjent, og på de første etappene så vi konturene av Lance Armstrongs personlige korstog mot Contador, akkurat slik vi sa han gyve løs på alle sine motstandere.

I sidevinden på en flat etappe satte Lance seg foran og kjørte som besatt, og hentet mange sekunder på Contador som ble sittende i en gruppe lenger bak. At Lance egentlig skulle hjelpe sistnevnte, var en brutt avtale lenge før den ble inngått. Slik fortsatte det hele rittet. Drittslengingen ble raskt et offentlig anliggende, særlig da Lance Armstrong kom med ytringer på Twitter.

Historien gikk fra å høres ut som en ren parodi til å bli en farse. 

Det gikk så langt at Contador etter den siste tempoetappen måtte få skyss av broren sin tilbake til hotellet, fordi: Lagbussen hadde reist på Armstrongs kommando og med Bruyneels velsignelse. Tempoetappen måtte han kjøre med sitt eget platehjul, på spørsmål om hvor lagets hjul befant seg fikk han svar med et skuldertrekk.

Tour de France 2009 endte med seier til Contador på tross av laget, ikke på grunn av. Det oppsto to lag i laget, og Contador måtte nøye seg med et fåtall hjelperyttere i fjellene.

Lance Armstrong var ikke engang på Astanas seiersfest. I stedet holdt han sin egen fest, der flere av det som skulle være Contadors hjelperyttere, altså Armstrongs tidligere hjelperyttere, var til stede.

De feiret heller sitt nye lag, det som skulle bli til RadioShack. Til stede var også sportsdirektør gjennom hele farsen, Johan Bruyneel, han var klar til å lede Armstrong og hans entourage en gang til. At Lance Armtrong kunne styre omgivelsene var ikke noe nytt. Det spesielle i konflikten mellom Contador og Armstrong var at det ikke var han som var den beste syklisten.

Når rytteren gjør seg selv større enn laget 

De største stjernene er mektige, ikke sjelden mektigere enn lagledelsen. Foran VM i 2011 ble både Thor Hushovd og Edvald Boasson-Hagen ansett som gullkandidater for Norge.

Begge hadde to etappeseire hver fra Tour de France samme sommer. Men det var Hushovd som hadde regnbuetrøya etter seier året før og spurten så ut til å være ideell for han, den gikk i slak motbakke.

I tillegg til de to stjernene besto laget av Kurt Asle Arvesen og Gabriel Rasch. Steffen Kjærgaard var sportsdirektør.

– Det er nok ikke tilfeldig at det er tatt ut to Sky- og to Garmin-Cervélo-ryttere. Men det er viktig å påpeke at dette ikke er to tomannslag innad i laget. Vi skal kjøre samlet, og jeg skal hjelpe både Thor og Edvald. Vi er så heldige at vi har to gullkandidater i laget, sa Kurt Asle Arvesen.

Laget var det ikke landslagssjef Steffen Kjærgaard som hadde tatt ut. Han lot Thor og Edvald selv velge hvem de ville ha med. De valgte sine hjelperyttere fremfor Alexander Kristoff, som hadde bedre resultater.

– Hvis begge er i toppform, bør Thor være kaptein i VM. Jeg setter spørsmålstegn ved Edvald når distansen nærmer seg 300 kilometer. Han har ennå ikke vist at han takler det, sa tidligere proffsyklist Mads Kaggestad.

Noen kaptein ble aldri utpekt. Hverken Edvald eller Thor ville kjøre for hverandre. Norge stilte ikke med ett lag i Danmark. De stilte med to. Thor Hushovd var kaptein på det ene laget, med Rasch som hjelperytter. Edvald var kaptein på det andre laget, med Kurt som hjelperytter.

Ironisk nok havnet Hushovd i bakleksa da han hentet en cola, en typisk jobb for en hjelperytter. Han kom i mål ni minutter bak vinneren. Edvald Boasson-Hagen ble nummer åtte. Norge hadde hverken leder eller kaptein i sykkel-VM 2011.

Team Sky #2

– Det viktige her er at vi har en klar tanke og et klart mål. Derfor reiser vi med én leder. På bakgrunn av Chris Froomes gode resultater og forbedring i år, har det vært vår plan helt siden januar at han blir kaptein, sa Dave Brailsford til pressen 6. mai 2013.

Hvordan kunne Team Sky bytte ut Bradley Wiggins, mannen som innfridde og skaffet dem den gule trøya? Jo, Wiggins hadde selv tatt valget om å satse på Giro d´Italia i stedet det året. Men noen dager etter uttalelsen til Brailsford, bryter Wiggins Giroen.

Trass og dårlig psyke har vært Wiggins varemerke så fort motgang har meldt seg. I Giroen møtte han helt andre forhold enn i Touren, og til slutt var det sykdom som knakk han.

– Avgjørelsen om å bryte Giro d’Italia ble gjort med tanke på å komme til Touren med full styrke. Laget tok beslutningen, sa Wiggins 18. mai.

I over en måned laget Wiggins mørke skyer over idyllen i Team Sky. De to kamphanene fra sommeren 2012 var enn å ikke ferdig med kranglingen. Enden på visa er kjent, Chris Froome vant Tour de France og Bradley Wiggins satte seg andre mål. Nå er han igjen banesyklist.

Konflikten i Team Sky er den ferskeste konfliktsaken innad et stort lag. Spørsmålet er ikke om, men når den neste konflikten dukker opp.