Mitt første Tour de France-minne: Det dansende setet

Men jeg husker jeg var i Danmark og at kommentatorene hevet røsten. Jeg husker kameraføringen som filmet rytterne bakfra. Jeg husker en rytter i blått som snudde seg mot de tre andre i bruddet og angrep.

Han støtet fra front. Han lå dypt i bukken. Det var nå det gjaldt.

Jeg hørte smellet fra kassetten da kjedet datt ned på tyngste giret. De andre rytterne bet tennene sammen, og jeg så hvordan de snudde seg mot hverandre for å bli enige om hvem som skulle tette luken. Luken til den blå.

Alle i bukken. Hvem går først? Hvem tar ansvar?

Jeg kjente suget fra akselerasjonen til kameramotorsykkelen da han kjørte opp til den ensomme rytteren som nå var i front. Vinner han sin første Tour de France-etappe nå? Eller har han vunnet i Tour de France før?

Han gravde dypere og dypere, og jeg delte hans bekymringer hver eneste gang han så seg tilbake.

Han fikk straks selskap. En grønnkledd kom opp. Alene. Og nå var de to.

Angrip igjen da! Angrip, din jævla feiging.

Angrip!

Jeg bet tennene sammen og vred meg i sofaen. Støtingen de to i mellom var som et gummibånd strammet rundt armen min, og kameraføringen var heroinet som fylte blodet mitt.

De snakket sammen. Og jaget.

Som katt og mus. Som mus og katt. Så angrep den blå rytteren. Igjen.

Det var som om lynet slo ned i ham i det sekundet heroinet stanset klokken.

Det var der jeg så det. Setet som danset. Fizik. Det brant seg inn i lillehjernen.

Muskelspennet i rytteren var som hos en Mustang i flukt. Han rev i bukken som om sykkelen var en tvangstrøye i brann. Likevel så elegant som bare en italiensk sykkelrytter kan være. Han gikk til høyre. Han gikk til venstre. Han sto og tro.

Og setet hans danset.

Det danset fra side til side. Det spratt fra høyre til venstre over midtlinjen.

Solen stekte i den lille, blanke logoen på baksiden. Fizik Arione. Det lange, smale setet, da elsket av proffene. Den klassiske diamantformede rammen. Det blå tøyet og muskler i spenn. En elegant, atletisk fasong og to syklister med kniven på strupen og heder og ære på spill. Så uendelig mye mer enn jeg forsto.

Og slik holdt de på i minutter. Frem og tilbake på veien.

Motorsyklene sirklet rundt dem som sultne hauker.

Producer switchet til kamerahelikopteret når trærne i målbyen var i veien. Live-reporteren i målområdet filmet gispende soigneurer, og folkebrølet som steg når rytterne nærmet seg mål.

Ved mål lyver kameravinkelen. Jeg så en blåkledd rytter jeg er sikker på skulle vinne. Jeg så en grønnkledd rytter som passerte.

Jeg så en blåkledd rytter som gjorde alt han kunne for å tette luken til sin overmann, stående i bukken, med et ansiktsuttrykk som om hans mor var døende.

Over til helikopteret. Fugleperspektiv. En enorm luke til den grønne rytteren foran. Når kom den luka?

Kamera fra målområdet. En rytter som trekker opp trøya og løfter armene til været.

De sier livet for en syklist er før- og etter man vinner en etappe i Tour de France.

Det så slik ut både på vinneren og den blå syklisten som kom trillende i mål et par sekunder senere. En blåkledd kropp kollapset gråtende på et sete som ikke lenger orket å danse.

Han satte foten i bakken og albuene på styret, og gjemte ansiktet i sorg.

Blitsregnet hamret fra journalistene. Et dansende sete og en atletisk teaterforestilling stoppet tiden til en ung og uerfaren syklist i Danmark den sommerdagen.

Det var en sommer jeg ikke kan huske når var, likevel husker jeg det som skjedde som det var i går. Det var to ryttere i en vill finale, med et sete som danset.

Slik begynte mitt Tour de France-eventyr.

Hvordan begynte ditt?