Vi har sterke minner fra Ventoux. Det siste er Chris Froome i gul trøye som løper oppover i sykkelskoene mens sykkelen ligger igjen i grøfta bak han. Bildene reiste verden rundt på sekunder. Det skjedde i 2016. Den siste Tour-målgangen på Ventoux vil alltid være i minnet hos sykkelpublikummet og rytterne.
Sterk vind hadde presset arrangøren til å flytte målseilet ned til Chalet Reynard. Det var som et nedslag av galskap blant fansen, som sto tett i tett ved den nye mållinjen.
– Disse utrolige scenene med Chris Froome svekket ikke lysten vår til å komme tilbake hit, sier Toursjefen Christian Prudhomnme. Fjellet er unikt, med magnetisk sjarm. Den er med på å kultivere mystikken rundt Ventoux, og forsterkes av det vakre landskapet. Kolossen av stein stiger opp mot 2000 meter over havet i hjertet av slettelandskapet i Vaucluse.
På en klar dag kan du se toppen av Mont Blanc og speilingene fra Middelhavet etter å ha besteget Ventoux.Klimaet på toppen kan være varmt som i en stekepanne og isende kaldt. Noen ganger kan du oppleve begge temperaturene i løpet av en dag.
Å sykle opp «Giganten i Provence» er en reise og et eventyr som tusenvis av sykkelturister prøver seg på hvert år i kamp med seg selv.
«Sjelen til Tour de France har noe av fundamentet sitt her.»
Respekt og frykt
En god porsjon av myten til Tour de France er skapt her, takket være en eksplosiv miks av uforutsigbare øyeblikk og episoder med intensitet på grensen til galskap. Fjellet har stått på plakaten 16 ganger siden 1951. De tre første gangene passerte rytterne over uten målgang på toppen. Så kom den første målgangen på toppen i 1958.
Luxemburgeren Charly Gaul nærmest fløy opp med sykkelen mellom beina på tempoetappen med mål på toppen. Han brukte i overkant av en time opp til mål. Med årene ble toppen av Ventoux et sted hvor de beste rytterne følte at de måtte markere seg. Raymond Poulidor (1965), Eddy Merckx (1970) og Bernard Thévenet (1972) markerte seg med å krysse først over målstreken under den rød/hvite antennen på observatoriet.
En tragedie fant sted i den øverste seksjonen i 1967 der landskapet transformeres til noee månelignende og øde. To og en halv kilometer fra mål står monumentet som minner om at britiske Tom Simpson kollapset her. Han døde få minutter senere i helikopteret som transporterte ham til sykehuset i Avignon.
Dagen etter æret feltet ham ved å rette blikket mot «det skallede fjellet», som hadde krevd livet til en av sine egne. Et blikk som speilet både frykt og respekt etter dødsfallet.
Ny rekord i høydemeter
Bildene husker vi ennå. Tyve år etter at Jean-Francois på ærefullt vis overvant smerten og klatringen med å sykle seg inn i den gule ledertrøya. Seieren på Ventoux til tross, han klarte ikke å gjenerobre tronen i Touren for franske sykkelfans, som ventet på en arvtaker etter Bernard Hinault. Marco Pantani fikk sin renessanse på toppen i år 2000. I 2002 var det Richard Virenque som triumferte.
Den franske klatrespesialisten betrakter bragden som den vakreste seieren i karrieren hans. – Dette fjellpasset ligner ikke på noe annet fjell, sier Virenque. Oppvisningene til disse rytterne var med på å bygge legenden til fjellet, som vekkes til live hver gang Ventoux står på plakaten. Av alle disse årsakene æres fjellet med to klatringer på én og samme dag, på samme måte som det ble gjort stas på Alpe d’Huez i 2013.
– Ideen bak er å vise alle fasettene av Ventoux, sa Christian Prudhomme i fjor da han avduket ruten, som i sin helhet finner sted i Vaucluse. Etappen inneholder totalt 4500 høydemeter, hvilket er det høyeste tallet for Touren 2021. Tre veier leder inn til «Giganten i Provence». De byr på et mangfold av alternative ruter.
Fra øst går veien via den sjarmerende landsbyen Sault, som er populært stoppested for turister som følger den såkalte «Lavender-ruten». Denne klatringen har kun vært bruk en gang. Det skjedde i 1974, på en etappe som endte med spurtoppgjør i gatene i Orange. Det er den minst kjente veien inn til Ventoux, òg den enkleste.
« Ideen bak er å vise alle fasettene av Ventoux»
– Men også den lengste, med 5 % stigning fordelt på 24,3 kilometer, advarer Vincent Lavenu, sportsdirektør på AG2R Citroën-laget. Uansett tilnærming, vil Ventoux alltid kreve hardt arbeid inn til foten av fjellet. Veien leder opp til Chalet Reynard. De siste seks kilometrene er alltid krevende, uansett veivalg. Eric Caritoux vant Spania rundt i 1984. Nå dyrker han vin ved foten av Ventoux. Han peker på en annen utfordring som dukker opp før selve klatringen opp Giganten.
– Jeg har testet Col de la Liguière, som er nytt i Touren i år, og vil bli brukt som et springbrett til de to klatringene opp Ventoux. Col de la Liguière er et av de hardeste fjellpassene i Vaucluse. Etter å syklet opp her, vil ikke den første klatringen opp til Ventoux være avgjørende, slik jeg ser det. Derimot vil den andre klatringen opp Giganten være en helt annen historie, sier Caritoux.
Før Ventoux skal klatres for andre gang, må rytterne sykle utfor til Malaucène. Faren ligger ikke i svingene, men i farten, som vil være over 100 km/t. Så stor fart innebærer risiko på de lette syklene. Det er knapt tid til å tenke på den største testen på etappen; klatringen fra sør via Bédoin, som er en av de fire superkategori-klatringene på Tourens meny i år.
– Den første klatringen vil preges av høyt tempo. De sterkeste lagene vil ønske å tynne ut feltet, spår Vincent Lavenu.
– Den siste klatringen vil forårsake smertefulle tap av tid for mange i det øvre sjiktet av sammenlagtlisten, som alltid. Rytterne i spiss vil gi alt, som om målstreken skulle vært på toppen. Men, på toppen gjenstår 22 kilometer nedover, på den samme veien som de syklet for to timer siden. De mest fryktløse av klatrerne kan spille sitt siste kort her.
– Til det siste kan det bli her klinten skilles fra hveten, sier Eric Caritoux. Han tror at etappevinneren vil være en rytter med samme egenskaper som sloveneren Primoz Roglic. En rytter med evner til å takle alle sidene av Ventoux.
