Dzjamolidin Abdoujaparov: Kamikaze på Champs-Élysées

Når han kommer på oppløpet kryper han sammen og blir til et prosjektil. Forskjellen er at en kule går rett frem, mens Abdoujaparov går hit og dit som en seilbåt i motvind. Det er best å holde avstand til «zig-zag», som han kalles. 

Kolleger som prøver å runde får smake på asfalten. Spurtstilen hans er mildest talt aggressiv, og Eddy Merckx mener han en fare for hele feltet. Pseudonymer som «russisk Rambo» eller «Tasjkent terror» passer ham utmerket, fordi det avslører motstandernes frykt for å havne i nærkamp med ham.

Alt spurt handlet om for Dzjamolidin Abdoujaparov var gambling og viljen til å ta høy risiko. Og dersom han virkelig skulle velte selv en gang iblant, reiste terminatoren fra Tasjkent seg like uberørt som Arnold Schwarzeneggers T-800.

Men det finnes en mann i feltet som ikke lar seg affisere – Olaf Ludwig fra DDR. 

Den høyvokste og muskuløse østtyskeren er som et stort hjul, som når det først er satt i sving, stadig oppnår høyere fart. Men i motsetning til sin konkurrent fra Tasjkent, er Ludwig kjent for å holde linjen. 

Som forbilde for barn og unge i DDR, blir Ludwig oppdratt til å gratulere motstanderne med seieren, de få gangene han blir slått. Men når det gjelder Abdoujaparov prøver han heller å komme først i mål for å unngå og måtte rekke frem hånden.

Siste snev av sympati for rivalen blir borte når østtyskeren tenker på de mange farlige situasjoner han har opplevd på hjulet til konkurrenten. 

– Han kjører i luker der det ikke er luker, sier Ludwig om usbekerens uryddige stil.

Etter østblokkens kollaps snur forholdene. Både Ludwig og Abdoujaparov blir proffer, men det er usbekeren som bestandig trekker det lengste strået. «Abdu» vinner klassikeren Gent-Wevelgem foran Ludwig, og også i Tour de France slår han tyskeren gjentatte ganger.

Den største scenen er dog Paris. Å kunne vinne over erkerivalen på Champs-Élysées er noe som trigger både Abdoujaparov og Ludwig.

Søndag 28. juli 1991 akter derfor begge å krysse mållinjen først i den franske hovedstaden. Etter to seire i Tourens første uke leder Abdoujaparov poengkonkurransen, men han vil ha mer. Han vil ha etappeseieren på Champs-Élysées. På Place de la Concorde, få hundre meter fra mål, ligger usbekeren i femteposisjon side om side med Ludwig.

Abdoujaparov akselererer. Med senket hode og blikket festet på styret stormer han mot mål.

Pang! 

Pedalen hekter i en metallfot på gjerdet. Abdoujaparov fyker over styret og river med seg flere av konkurrentene. Ludwig klarer å holde seg på sykkelen, men kommer ut av rytmen og blir slått på målstreken. 

– Når jeg spurter ser jeg ingen lenger, bare mållinjen. Jeg ser meg hverken til venstre eller høyre, men bare rett frem, sier Abdoujaparov etter den spektakulære velten, som han selv har vært årsaken til. Blodig og forslått karrer han seg over målstreken for ikke å miste den grønne trøyen. 

Abdoujaparov får aldri anledning til å motta publikums heder og ære på podiet på Champs-Élysées, men blir sendt direkte til sykehuset med brukket kragebein. I etterkant oppstår det konspirasjonsteorier om at vestlige etterretningstjenester har satt opp den gigantiske reklamefiguren av en colaboks som Abdoujaparov river med seg i velten, med overlegg.

Coca-Cola er tross alt symbol for den kapitalistiske livsstilen.

Sammensvergelse eller ei, Abdoujaparov og Ludwig vil fortsette å krige mot hverandre i spurter helt til østtyskeren legger opp i 1996. Ett år senere blir Abdoujaparov tatt i doping, og kommer aldri tilbake. To jordnære, men betingelsesløse syklister, som med livet som innsats har utkjempet kamikaze-dueller i sprint i ti år, har lagt opp.

Som representanter for en annen tid og et politisk system som for lengst har kollapset, vil Olaf Ludwig og Dzjamolidin Mirgarifanovitzj Abdoujaparov fort bli glemt.

Men spurtduellene deres minnes fremdeles den dag i dag.