Det ikoniske fjellet som forsvant fra Tour de France-radaren

Mange fryktet at modernisering, verdensarvstatus og stadig større krav til arrangement og logistikk hadde spilt Puy de Dôme ut av Tour de France-diskusjonen for godt. 

Etter at turisttoget opp til toppen ble bygget, trodde de fleste at det ikke ville bli flere etapper opp hit. Men i år skjer det.

For 17 euro kan nå hvem som helst ta seg de siste 5,2 kilometerne opp. Toppen har lenge vært et turistmål, men etter at de bygde en jernbane opp i 2008 har det virkelig tatt fart. Rundt en halv million turister kommer hit i året. 

Så i stedet for å tilhøre sykkelhistorien, er den fantastiske utsikten på toppen blitt allemannseie. Samtidig som euro-sedlene ruller inn i kassa, skal lokale myndigheter regulere særegne nasjonalparkbestemmelser. Châine de Puys – vulkanfjellkjeden som Puyde Döme er del av – ble også del av UNESCOs verdensarvliste i 2018. 

Utfordret av konserveringshensyn, togbane, turisme, fotturer, luftsport og blendende utkikksposter, ble selv Tour de France - en turistmagnet i seg selv i kraft av sitt verdensomspennende brand - sendt ut på en hvileløs vandring etter andre nye, spektakulære målganger.

Dermed er det få under 50 som i dag husker denne etappen. 

«Jeg hadde rett og slett så vondt. Jeg kan ikke huske å ha hatt så vondt i beina noen 

gang tidligere.» Johnny Weltz

Mellom 1952 og 1988 dukket den opp hele 13 ganger i Tour de France. 

13,4 kilometer med 7,7 prosents stigning i snitt høres kanskje ikke så ille ut, men realitetene treffer deg som en vegg i den siste delen: 11,5 prosent, 11,4 prosent, 12,2 prosent, 11,5 prosent og 12,1 prosent er ikke akkurat hva du ønsker når kropp og sjel er i ferd med å dykke godt ned i rød sone.

Sist toppen dukket opp i Tour de France-sammenheng, gikk den danske Fagor-MBK-rytteren Johnny Weltz i brudd med tyske Rolf Gölz. Det var den 21. juli tilbake i 1988.

Dansken hadde vunnet en etappe i La Vuelta tidligere på året, og nå var han i gang igjen. Han distanserte Gölz, og tok krokbøyd og lett vuggende fatt på siste kilometerne opp til toppen. Han vant - men det kostet:

– Jeg hadde rett og slett så vondt. Jeg kan ikke huske å ha hatt så vondt i beina noen gang tidligere, fortalte Weltz i et intervju med feltet.dk.

1975, rett etter målgang: Eddy Merckx viser hvor slaget fra en tilskuer traff ham.

Forankringen i de franske sykkelhjertene stammer først og fremst fra duellene mellom «Maître Jacques» Anquetil og Raymond «Poupou» Poulidor i 1964. Den dag i dag er skulder-mot-skulder-motivene fra bataljen vurdert blant de høyest aktede Tour de France-fotografiene. Det var året der den populære bondesønnen Poulidor utfordret læremesteren og gikk for tronen selv. En eksentrisk jypling som syklet med hjertet, mot en langt mer kynisk og kalkulerende tempospesialist.

Etter katt og mus-sykling oppover fjellsiden, skulle det endelig lykkes Mercier-rytteren å åpne en luke bakover til Anquetil i et av de bratteste partiene. Men det var ikke mer enn 800 meter igjen til toppen. Poulidor gikk rett og slett tom for vei. Mannen med det lure smilet satte 42 sekunder i sekken på sin mer meritterte rival. På toppen hadde Anquetil fremdeles 14 sekunder å gå på, og kunne i tillegg lene seg på tempoetappen fra Versailles til Paris noen dager senere.

– Hvor mange? skal Anquetil ha spurt på toppen mens han hev etter pusten ifølge Paul Howards biografi om mannen kalt «Sex, Lies and Handlebare Tape».

–  Du har 14 sekunder.

– Det er mer enn jeg trenger, repliserte han, holdt sitt ord og syklet inn noen dager senere til gul trøye i Paris for femte, og siste gang.

Lenge før søknaden om opptak på UNESCOs verdensarvliste var påtenkt, myldret det med folk langs veien opp når sykkelverdenens gladiatorer kom på besøk. Dette satte sitt preg på duellen mellom Eddy Merckx og Bernard Thévenet her i 1975.

Merckx var i ferd med å hente Joop Zoetemelk da han fikk et hardt slag i siden fra en tilsynelatende vanlig tilskuer langs løypa. Merckx var i smerter, men adrenalinet drev ham videre opp de siste brutale kilometerne. 

Han tapte 34 sekunder til Bernhard Thévenet, men beholdt den gule trøya. 

Slaget skulle likevel bli starten på slutten. Etter fem seiere på seks år mellom 1969-1974, ble det aldri seier igjen.

– Det er vanskelig å tro nå at Eddy Merckx var såpass upopulær i Frankrike. Det var fordi han vant for mye, og i tillegg var litt kald og følelsesløs. Og vi elsker jo egentlig taperne. Det er derfor Poulidour var mer populær enn Anquetil, og hvorfor vi alltid holder med de små lagene mot de store. Og Eddy var stor, sier den franske sykkelskribenten David Guenel til Fri Flyt.

Og mannen som slo? Han ble holdt igjen av menneskemengden, pekt ut av Merckx, siden funnet skyldig og ble dømt til å gjøre en symbolsk utbetaling til belgieren pålydende én francs.

I dag blir Poulidor oftest omtalt som «bestefaren til Mathieu van der Poel». Det til tross for at franskmannen var umåtelig populær og selv hadde en stor karriere å se tilbake på. Han døde hjemme i Saint-Léonard-de-Noblat i en alder av 83 år. Samme sted som nøye er valgt ut som startby til nettopp etappen mot Puy de Dôm i år.

Folkefesten blir ikke den samme når touren vender tilbake søndag 9. juli. De siste fire kilometerne før toppen vil være sperret for publikum, slik arrangøren også har gjort opp den spektaluære Lacets de Montvernier de siste gangene, der veien slynger seg opp som en slange mot toppen.

Det blir i det hele tatt et litt nedtonet arrangement når Puy de Dôme igjen gjør sin entré på sykkelkartet. Veien opp var smal tidligere, og den ble jo ikke akkurat bredere av at togskinnene ble satt opp i 2012. Man får aldri i verden reklamekaravanen som ellers kjøres i forkant av rittet opp dit.

Raymond «Pou-Pou» Poulidor var en sykkellegende. Her er han på vei opp Puy de Dôme i 1976. I år stiller hans barnebarn Mathieu van der Poel til start.

Prosessen med i det hele tatt å gjøre det mulig, har dratt ut i langdrag. Ryktene om en mulig retur skjøt for alvor fart i regionale aviser for tre år tilbake. Å få de lokale grunneierne på glid i tillegg til å overholde bestemmelsene til nasjonalparken i Auvergne og deres UNESCO-vernede topper, krever både lokal godvilje og minst gult belte i diplomati.

Den nye interessen rundt å innlemme Puy de Dôme ble plukket opp av lokalavisa La Montagne da Tour de France-sjef Christian Prudhomme dukket opp på befaring i fjor sommer. Via avisen snakket han om «å gi fjellene tilbake til de store mesterne» og at et mulig comeback var «en drøm vi har hatt i hodet i mange år». 

Blant franske mosjonister er det selvsagt en lokal manndomsprøve å ta seg hele veien opp til toppen. Billettene til det lokale rittet «La Montée du Puy de Dôme» blir revet bort hvert år. Det er kun 300 av dem i tallet. Og selv om lokale dawn patrols har klart å komme seg opp her før morgenskiftet i vaktbua på toppen har gnidd søvnen ut av øynene, føltes det som om dette var en kamp fransk sykkelsport var dømt til å tape.

– Deler av området er privateid. Det er faktisk flere hundre grunneiere og ASO (Tour de France-arrangøren red. anm) har vært i uenigheter med noen av dem. Og så ble jo dette toget for turistene konstruert i 2012, noe som ikke gjør det mulig å få (reklame)-karavanen opp der. Heldigvis er det andre krefter, blant annet ordfører Olivier Bianchi i Clermont Ferrand, som har stått på hardt for å gjøre det mulig å komme tilbake dit, forklarer Guenel.

– Hvor lenge har den franske sykkelfansen ventet på dette comebacket?

– Vel, ettersom det er en klatring folk har trykket til sitt bryst, vil jeg si helt siden 1989. Det virket nesten håpløst da de bygget jernbanen opp, så det var en skikkelig fin overraskelse da vi forsto det var på trappene i nær framtid, sier han.

Og den 27. oktober 2022 ble ruta for 2023 offentliggjort. 

Med Puy De Dôme. 

Puy de Dôme kombinerer heftig stigningsprosent innenfor uslåelige, historiske rammer. Selv om det har gått 59 år siden duellen mellom Poulidor og Anquetil, er det fortsatt de største navnene i sporten man ønsker å se i tradisjonell hanekamp oppover fjellsiden:  

– Sykkelsporten har endret seg mye, men dette er en av de aller tøffeste stigningene i Frankrike, så den kan endte opp med å gjøre utslag og la de beste gjøre opp om seieren til slutt. En duell er veldig sannsynlig, selv om Pogacar/Vingegaard ikke har den samme betydningen som Anquetil/Poulidor, selvsagt, lyder det fra nostalgikeren Guenel.

Så blir spørsmålet om Jonas Vingegaard greier å følge opp 35 år etter at Johnny Weltz plantet dannebrogen på toppen av Puy de Dôme den 9.juli.

Og dagen etter?

Da er det hviledag.