De allierte fiender, Bernard Hinault og Greg LeMond

Han har vunnet Tour de France fire ganger allerede. Han er verdensmester og har vunnet Paris-Roubaix og Il Lombardia. Samt Liège-Bastogne-Liège, i snøstorm.

Denne artikkelen ble opprinnelig publisert for noen år siden, men er republisert til glede for nye lesere!

Arvtageren fra USA

Samme år, som Hinault blir profesjonell, står en 14 år gammel gutt langs en støvete hovedvei i Nevada og følger med på et lokalt sykkelløp. Greg LeMond har nettopp bestemt seg for å bli syklist. På farmene i Washoe Valley går de i cowboyklær, og «stars and stripes» vaier i vinden.

Motstanderne er etter hvert sjanseløse når Greg står på startstreken. Dominansen gir ham kallenavnet «LeMonster». Fra junior-VM i Argentina i 1979 kommer han hjem med gull-, sølv- og bronsemedalje. På grunn av den amerikanske boikotten av OL i Moskva blir Greg med landslaget til Europa, og sykler ritt i Frankrike.

Som første amerikaner i historien vinner han etapperittet Circuit de la Sarthe, og vekker slik interessen til Cyrille Guimard. Sportsdirektøren til det meritterte Renault-laget ser en fremtidig vinner av Tour de France i 19-åringen, det var han som oppdaget Bernard Hinault i sin tid. LeMond og Hinault kommer til å bli en uslåelig duo. 

Rytterne kommer til å forstå.

Men de forstår det ikke. Hissigproppen Hinault tar det personlig hver gang en annen rytter prøver seg i et ritt han selv har ambisjoner om å vinne, aldri så taktisk klok manøveren måtte være. Når denne rytteren nå plutselig sykler på hans eget lag, blir det enda verre.

Men «L’Americain» lar seg ikke skremme av kapteinen. Sykling er først og fremst et levebrød. Gjør han en god jobb tjener han penger. Og etter at LeMond nylig er blitt verdensmester, må også Guimard innse at tiden er inne for et skifte i spissen på Renault.

Men at diskusjonen om et glass vin skulle føre til krangel, nærmest håndgemeng og så til bruddet mellom sportsdirektøren og Hinault, hadde selv ikke LeMond trodd.

Løgner og konflikt

Det nye laget til Hinault og LeMond, La Vie Claire, er et friskt pust i sykkelsporten. Ikke minst sitter pengene løst. Når eieren vifter med de store pengesedlene og tilbyr LeMond én million dollar i lønn over tre år, er amerikaneren og Bretoneren plutselig lagkamerater igjen.

Så skal Tour de France bli scenen til duellen mellom noen av tidenes største egoister i sykkelsporten.

Etter en sterk prestasjon og sammenlagtseier i Giro d’Italia i 1985, går Hinault inn i Touren som kaptein. Med LeMond som hjelperytter i særklasse bør det være en enkel sak å bære den gule ledertrøya til Paris for femte gang i karrieren. Men det viser seg å være mer vrient enn planlagt.

«Grevlingen» har vunnet to individuelle tempoer og leder rittet, når han på den 14. etappen til Saint-Étienne velter og brekker nesa. Så blir vondt verre. I Pyreneene henger han plutselig ikke med topprytterne over Col du Tourmalet. Mens Hinault strever bak, prøver LeMond å nøytralisere angrepene i front og sklir av gårde.

Som annenmann i sammendraget har amerikaneren en gyllen anledning til å overta ledertrøya uten direkte å angripe kapteinen. Men så får LeMond beskjed fra sportsdirektøren om å vente. Verst er det dog at Köchli lyver om tidsavstanden ned til Hinault.

Det er ikke sekunder som skiller lagkameratene, men minutter. Til slutt går hele det taktiske momentet opp i røyk, i det som LeMond føler er en fransk konspirasjon mot ham selv. Det nytter lite at lagledelsen og Hinault etter etappen lover at amerikaneren vil bli kaptein i neste års utgave av Tour de France.

Om forholdet mellom de to rivaler så langt var anspent, er de nå uvenner. Hinault vinner Touren, ja, men tillit og lojalitet har veket plass for mistenksomhet og egoisme.

Dolket i ryggen

Løftene som ble gitt til LeMond året før, er det få i La Vie Claire som kan huske i juli i 1986. Bernard Hinault har tross alt mulighet til å bli den første rytteren i sykkelhistorien som vinner Tour de France seks ganger. Han kan bli større enn Merckx.

LeMond får gjerne tro at han er kaptein, men Hinault vil ødelegge planene. Hinault erklærer nemlig at tempoetappen i Nantes vil avgjøre hvem som er sterkest, og hvem det skal sykles for i Touren.

At LeMond punkterer, senere må bytte sykkel og taper noen sekunder til Hinault, bekrefter vel at franskmannen er den egentlige kapteinen i år også. I hvert fall oppfører han seg slik, når han på vei til Pau starter et bakholdsangrep på LeMond.

Rett ved langesonen kjører Hinault og lagkameraten Jean-François Bernard ifra, mens amerikaneren intetanende sykler bak i feltet. Forspranget til Hinault er snart så stort at LeMond er nødt til å ta opp jakten på franskmannen for ikke å være ute av sammendraget.

I mål blir det nærmest slåsskamp mellom rivalene, når Hinault får vite at hans lagkamerat har gått etter ham. LeMond er så fortvilet og sint at han truer med å trekke seg fra Touren, men velger istedenfor å vinne etappen dagen derpå.

Krigen de to imellom fortsetter til L’Alpe d’Huez, når de tilsynelatende som venner sykler arm i arm over målstreken. Hinault vinner etappen, mens LeMond avgjør kampen om den gule ledertrøya. Tror han. Men allerede under intervjuet etter målgang forteller Hinault at det ikke er over før de sykler inn på Champs-Élysées.

LeMond får hakeslepp. Hinault gir seg ikke på tørre møkka. Først når den franske statsministeren Jacques Chirac overrekker ham vinnertrofeet i Paris, er LeMond virkelig trygg på at han har vunnet rittet. Som første amerikaner i historien vinner han Tour de France og introduserer med dette stormakten USA for sykkelsporten.

Selv om han blir skutt i en jaktulykke året etter, skal Greg LeMond vinne verdens mest prestisjefulle sykkelløp ytterligere to ganger i karrieren. Men Bernard Hinault blir aldri motstanderen hans mer. Fordi den 14. november 1986, på bursdagen sin, legger «grevlingen» opp. En dag som han for øvrig har bestemt seg for seks år tidligere. Bretonere er urokkelige.