Alt du trenger å vite om årets fjelletapper i Tour de France

Totalt er det 61 kategoriserte stigninger i årets Tour de France, og på de seks mest krevende fjelletappene venter 21 av disse.

I tillegg til disse seks etappene, som alle er toppavslutninger, er det ytterligere tre etapper som har krevende bakkeavslutninger eller klatringer underveis. Vi inkluderer for ordens skyld.

Dette er årets fjelletapper i Tour de France:

7. etappe – 8. juli: Tomblaine – La Super Planche des Belles Filles, 176,3 kilometer

Fra starten i Danmark har man beveget seg østover i nord-Frankrike, og på den syvende etappen når man Vosgesene, hvor Planche des Belles Filles venter.

Klatringen er nærmest blitt fast inventar i Touren etter man brukte den for første gang i 2012, da Chris Froome vant sin første Tour-etappe.

Siden har den blitt brukt i 2014, 2017, 2019 og 2020. I 2019 ble det lagt til en ekstra kilometer mot slutten av bakken, som har gjort den enda hardere.

Fra den "gamle" avslutningen, har man asfaltert en grusvei som går opp i alpinanlegget og får en ekstra kilometer med 9,5 prosent i snitt. Underveis i den syv kilometer lange klatringen er det flere bratte partier, og de aller bratteste kommer på de to siste kilometeren.

Det bratteste er på hele 24 prosent og det kommer like før mål. Her forsvinner sekundene raskt, slik vi så da Dylan Teuns vant i 2019.

Underveis på etappen er det også to 3. kategorier, Col de Grosse Pierre (3,1 kilometer à 6,4 prosent) og Col des Croix (3,2 kilometer à 6,3 prosent), men disse får neppe noe å si for etappeutfallet.

9. etappe – 10. juli: Aigle – Châtel Les Portes du Soleil, 183 kilometer

Mot slutten av den åttende etappen går rittet inn i Sveits, hvor store deler av den niende etappen går. Samtidig går også rittet inn i Alpene, hvor årets første, lange klatring venter.

Før den siste, avgjørende klatringen venter tre kategoriserte stigninger. Rytterne får den korteste og slakeste tidlig på etappen, Côte de Bellevue (4,3 kilometer à 4 prosent).

Deretter venter Col des Mosses og Col de la Croix, som ofte dukker opp i det sveitsiske etapperittet Tour de Romandie.

Mosses er lang og slak (13,3 kilometer à 4,1 prosent), mens Croix, som er en 1. kategori, skal bite greit i beina (8,1 kilometer à 7,6 prosent).

Etter å ha syklet ned igjen til startbyen Aigle venter et flatt parti inn i dagens siste klatring, Pas de Morgins, som klatrer i 15,4 kilometer med 6,1 prosent. De elleve første kilometerne er brattest, før det flater noe ut.

På toppen krysser man grensen inn til Frankrike og derfra skal man fem kilometer utfor, før man skal klatre 3,7 kilometer med 3,9 prosent fra Châtel til det populære skistedet Les Portes du Soleil. I den siste stigningen er det én kilometer med syv prosent.

10. etappe – 12. juli: Morzine Les Portes du Soleil – Megève, 148,1 kilometer

Denne etappen er som en mellomhard etappe å regne profilmessig, men den har et par småinteressante aspekter likevel.

For det første er etappen relativt kort, som kan bety at det blir høy fart gjennom dagen. Med tre relativt enkle kategoriserte klatringer underveis har nok etappen skrevet brudd over seg, med tanke på etappeseieren. Men uten høye prosenter eller lange klatringer vil feltet også forsere etappen raskt.

I avslutningen venter den 19,1 kilometer lange klatringen opp til den lille flystripen i Megève, men klatringen totalt sett snitter ikke mer enn 4,1 prosent.

Det gjør den til en relativt lett avslutning, men den har noen partier mot slutten hvor det kan være mulig å gjøre noe. Men klatringen inntil da er nok såpass lett at de fleste har friske bein, og det blir vanskelig å gjøre noen stor forskjell.

11. etappe – 13. juli: Albertville – Col du Granon Serre Chevalier, 151,7 kilometer

Denne etappen kommer det nok til å smelle ordentlig på, og isolert sett inneholder den kanskje årets Tours aller hardeste klatring: Col du Granon.

Kun én gang tidligere har den blitt brukt i Touren og det var i 1986. Da var det spanske Eduardo Chozas som vant, mens Greg LeMond tok den gule trøyen fra lagkamerat Bernard Hinault, og skulle beholde den hele veien til Paris - selv om det ble en dramatisk avslutning.

Med sine 2 413 meter over havet var det den høyeste avslutningen i Touren noen sinne, frem til den 18. etappen i 2011 ble avsluttet på toppen av Col du Galibier.

Med 11,3 kilometer og 9,2 prosent i snitt er dette en klatring som vil skille mye. Den tøffeste kilometeren har nådeløse 10,8 kilometer i snitt og går Tadej Pogacar, Primoz Roglic og Jonas Vingegaard til her, er det neppe noen andre som har nok trøkk til å følge.

Ikke bare er den siste klatringen brutal, men før det skal man også over Col du Galibier, det høyeste punktet i årets Tour på 2 642 meter over havet, via Col du Télégraphe. Totalt gir det rundt 30 kilometer med klatring.

Med begge klatringene godt over 2 000 meter over havet kommer høyde også til å spille en rolle.

12. etappe – 14. juli: Briancon – Alpe d'Huez, 165,1 kilometer

Om ikke den foregående etappen var hard nok, er det defintivt en smertefull dag som venter på den franske nasjonaldagen.

Totalt er det hele 4 600 høydemeter som skal forseres og rytterne kan knapt forvente et eneste hvileskjær i løpet av etappens 165,1 kilometer. Spesielt for spurterne blir dette en grusom dag, med klatring fra første meter.

Med unntak av klatringen til Alpe d'Huez, ble denne etappen testet i Critérium du Dauphiné, hvor Uno-X-rytter Tobias Halland Johannessen imponerte.

Igjen skal man over Col du Galibier, men denne gangen fra sørsiden (nordsiden den foregående dagen). Både den og Col de la Croix de Fer er lange, men totalt sett ikke veldig bratte.

I bunnen av Col de la Croix de Fer er det imidlertid seks kilometer med nesten ni prosent i snitt, men etter det er det fremdeles langt til toppen, og langt til ikoniske Alpe d'Huez, så det vil være mulig å kontrollere for feltet, dersom noen forsøker seg med et langt angrep.

Vi så imidlertid i Critérium du Dauphiné at det gikk hardt over Croix de Fer, og at det var et redusert felt som satt igjen. Det vil være mulig å slite ut konkurrenten underveis, og legge press inn i Alpe d'Huez.

Den avgjørende klatringen trenger vel knapt noen presentasjon. 21 serpentinere og 13,8 kilometer à 8,1 prosent.

Ble brukt. for første gang i Touren tilbake i 1952. Da var det Fausto Coppi som vant. Sist gang den ble brukt, i 2018, var det Geraint Thomas som seiret. I år er det 31. gang det er målgang her.

14. etappe – 16. juli: Saint-Étienne – Mende, 192,5 kilometer

Ikke en klatreetappe per se, men har en veldig tøff avslutning, Côte de la Croix Neuve, som har vist seg å skille blant favorittene de årene den har vært med.

Selv om den bare er tre kilometer lang, er 10,2 prosent i snitt mer enn nok til å gjøre skade på konkurrentene, og favoriserer de eksplosive klatrerne.

Har man tapt tid i de lange, seige klatringene, kan den tøffe stigningen i Sentralmassivet være et sted å hente inn igjen litt tid. Se opp for en rakett fra Primoz Roglic her, uansett om han har tapt tid eller ei.

16. etappe – 19. juli: Carcassonne – Foix, 178,5 kilometer

Også dette en slags mellomhard etappe, men som har noen elementer som gjør den spennende i sammenlagtkampens øyemed.

Mur de Péguère ble også brukt i 2019, og da ble det en ordentlig utskillelse her. Med 9,3 prosent à 7,9 kilometer er det i seg selv en tøff klatring, men siste halvdel gjør den svært interessant.

De siste kilometerne har henholdsvis 13, 12, 6, 11 og 11 prosent i snitt, og er en strålende rampe for å angripe. Deretter venter en utforkjøring ned til Foix, men den er teknisk, og dermed kan det være mulig å holde unna.

17. etappe – 20. juli: Saint-Gaudens – Peyragudes, 129,7 kilometer

Rittet er nå inne i Pyreneene, hvor de to siste klatreetappene i årets ritt venter.

Grunnet den korte distansen på denne etappen, kan vi trolig vente oss full gass fra start til mål. De første 50 kilometerne er flate og lagene som vil utfordre den gule trøyen vil nok prøve å posisjonere hjelperyttere i et brudd.

Ingen vil nok bli helt fornøyd med konstellasjonene og dermed er det sannsynlig at vi går inn i den første klatringen uten noe etablert brudd.

Med fire kategoriserte klatringer på de siste 80 kilometerne (se klatringene og etappeprofilen i galleriet under) kan det gå hardt og raskt, med mye taktisk spill. Dette har vært typiske scenarier på lignende etapper i Touren det siste tiåret.

Til slutt venter klatringen opp til Peyragudes, som har blitt brukt to ganger tidligere. I 2012 og 2017, henholdsvis vunnet av Alejandro Valverde og Romain Bardet.

Etter en slak start, blir det skikkelig bratt og over 8 kilometer er det 7,8 prosent i snitt. De siste 500 meterne er inne på flystripen i Peyragudes (også kjent fra James Bond-filmen «Tomorrow Never Dies» fra 1997) har et snitt på 13 prosent, med 16 prosent på maks.

18. etappe – 21. juli: Lourdes – Hautacam, 143,2 kilometer

Så er vi kommet til rittets aller siste klatreetappe, og igjen er det en relativt kort etappe mye mange høydemeter pakket inn på siste halvdel av etappen.

På de siste 80 kilometerne venter først Hors catégorie-fjellet Col d'Aubisque, som er 16,4 kilometer med 7,1 prosent i snitt.

Utforkjøringen går via den korte stigningen Col de Soulor, før man skal ned til foten av Col de Spandelles. 1. kategorien stiger i 10,3 kilometer med 8,3 prosent.

Så er det klart for Tour de France 2022s siste fjell: Hautacam. Er rittet fremdeles åpent, kan fjellet gi en forrykende avslutning på årets fjelletapper.

Første havldel av klatringen er litt urytmisk, før det knekker skikkelig opp halvveis. Med kilometerlange partier på 10,3 prosent, 11,3 prosent og 10,4 prosent er det virkelig mulig å legge press på konkurrentene.

Dette er sjette gang Hautacam har målgang. Sist var i 2014, da Vincenzo Nibali tok en overlegen etappeseier.