Å lukte svakhet

Enda viktigere: De ble også støttet av UAE, Tadej Pogačars mannskap. Det utlukket muligheten for at bruddet skulle gå seirende ut av etappen. Mens stigningsprosenten snirklet seg opp i 6, 6, 8, 6 og 9 prosent etter kilometer 15, satte Adam Yates, Joao Almeida og Juan Ayuso opp et tempo veldig få konkurrenter kunne svare på.

Og langt mindre bruddet.

Spørsmålet er likevel hvorfor det skjedde. Som det ble påpekt via Twitter var det vel ingen stor grunn til at Pogačar ønsket å ikle seg gult etter verken etappe 2 eller 4. I Bologna forsøkte han sågar å skape en splitt (luke mellom gruppa han satt i og til seg selv) på oppløpet i et siste forsøk på å ofre den.

Svaret er at respekten for Jonas Vingegaard fremdeles er overhengende stor.

Kollektiv styrke

Pogačar opplevde selv å bli spilt ut av det daværende Jumbo-Visma-taktikkeriet i både 2022 og 2023. For to år siden spesielt på etappen opp Col du Granon, der han endte opp med å bli isolert og utspilt av egen aggressivitet.

I fjor ble han sendt på defensiven av en makeløs, dansk tempooppvisning. Dagen etter kom det berømte «I’m gone, I’m dead»-sitatet, da UAE-kapteinen selv sprakk som sekk fra Regal. Over og ut.

Inn mot årets Tour de France er styrkeforholdet definitivt endret. Var det noe etappe 4 viste fram, så er det at kollektivet med sugerør ned i statskassa til Emiratene virker topptrimmet, mens Vingegaard lener seg på en ustø vegg av Leca-blokker kalt Matteo Jorgenson, Wilco Keldermann og Wout van Aert.

Det høres kanskje ut som jeg snur den berømte «kappa etter vinden», nå. Så galt er det vel virkelig ikke? Men ta med skadeproblemene til Vingegaard og van Aert i år, legg til fraværet til Sepp «GC Kuss» Kuss rett før touren, og husk også på at Dylan van Baarle og Stephen Kruijswijk trolig begge hadde vært med, om ikke de to også hadde skadet seg under Critérium du Dauphiné.

Siden sist har også Nathan van Hooydonck lagt opp på grunn av hjertetrøbbel, og Primoz Roglič skiftet arbeidsgiver.

Pirker Vingegaard i siden

I en ordinær Tour de France hadde kanskje verken San Luca-stigningen i Bologna, eller den «potensielt blodfattige» etappen opp Galibier vært grunner til å skyte opp fyrverkeriet.

Det har endt opp med skarpe trefninger mellom Pogačar og Vingegaard ved begge anledninger. Da må vi også se litt på forhistorikken. Utfordreren, i denne sammenhengen, brukte oppkjøringen til å leke seg med verdenseliten under Giro d’Italia, ett ritt han til slutt vant med 9 minutter og 56 sekunders margin.

Den regjerende mesteren lå måneden i forveien hardt kvestet igjen i asfalten etter et særdeles ublidt møte med underlaget i Baskerland. Det medførte blant annet til en punktert lunge, flere ribbeinsbrudd og et to ukers langs sykdomsopphold.

Det er også derfor Pogačar driver og stikker sin argeste rival i siden fra startskuddet av årets Tour de France. I det store bildet handler det nok mindre om hvem som bærer den gule trøya når den neste uka nå dreier seg om flate og småkuperte etapper, samt en tempoduell mellom de to. Denne gangen dog i flatt terreng.

Det dreier seg om å lukte svakheter hos sidemannen, og å skaffe seg en buffer ved å legge inn en suckerpunch her og der, før man etter hvert bygger opp til en solid knockout.

Les også

Holmenkollen CK syklet Norge på langs på under fire døgn

Holmenkollen CK nådde målet om å sykle Norge på langs på under fire døgn. På Norges sydligste punkt er klubben mer opptatt av samhold enn tider.

I en ordinær Tour de France hadde nok også Vingegaard sett fram til en duell på over 2600 meters høyde mot sloveneren – men akkurat nå mangler han kanskje de siste prosentene til å svare. Han passerte målstreken duknakket med 50 sekunder opp til konkurrenten.

Den samme streken Pogačar nærmest spurtet over, før han lot seg selv slippe jubelen løs ... Kroppsspråk kan som kjent fortelle deg mye.

Forskjellig formutvikling

Jeg synes egentlig Adam Blythe oppsummerte det bra i studiosendingen til Discovery, da han påpekte at det beste tidspunktet å angripe dansken på, trolig er nå, men at han vil vokse seg sterkere utover i årets Tour de France.

For Pogačar kan man frykte en annerledes utvikling. Selv om han tidvis kunne sykle Giro d’Italia «med håndbrekket på», vil han potensielt kjenne mer på slitne, tunge bein i rittets tredje uke.

Gjett hvem som vil være på ham som klengete sommerveps, da? Jo, forhåpentligvis det summende kollektivet til Visma | Lease a Bike.

Vi kan – sammen med Blythe som trolig også er lønnet for å skape litt spenning for seerne underveis – håpe at vi får en jevn og fair tungvektsduell hele veien inn mot Nice på den avsluttende dagen av årets tour.

Drømmen, som helt sikkert også ASO har sett for seg, må være et sekundstrid á la Pogačar/Roglič i 2020, eventuelt Lemond/Fignon fra 1989, da det skilte kun åtte sekunder mellom dem etter den avsluttende tempoen.

Åtte sekunder er for øvrig den samme differansen mellom de to kamphanene over Galibier tirsdag. Ved målgang så det ikke likevel lovende ut, selv om dansken stort sett har parert de første slagene fra Pogačar.

Problemet var imidlertid at det kollektive rundt ham sviktet. Det kan åpne opp for den første «Giro-Tour-dobbelen» siden Marco Pantanis kunststykke tilbake i 1998. Akkurat nå er det i hvert fall advantage, Pogačar.

Les også

– Oh, shit! Er det sånn Tour de France skal ryke?

Johannes Kulset følte seg relativt trygg på at Tour de France-billetten var hans. Så hoppet en katt ut fra de slovenske skoger.