Tidlig ute - Malin Eriksen

– Da bor jeg hos venner, og så betaler jeg kanskje maten for at det skal være greit at jeg bor der. Klart, når vi bor med de fasilitetene som er der, da er det heller ikke alltid de sier jeg skal betale. Men akkurat nå bor jeg jo i hvert fall gratis, han i Belgia synes jo bare det er gøy å hjelpe til. Men utgiftene er der fortsatt. Det er flyreiser, utstyr, nye dekk og.. 

– Laget sponser deg ikke med dekk en gang?

– Nei, de gjør ikke det, så det blir mest penger ut. Jeg hadde en inntekt i fjor på 3500 kroner, og det var fra Roserittet. Hehe. 

– Så hvor kommer de 60000 kronene fra?

– 30000 kommer fra private sponsorer. Første året jobbet jeg på Coop, men nå studerer jeg jo, og da bidrar mamma og pappa. Det holder halve sesongen i hvert fall. Den største sponsoren er jo mamma og pappa.

Før vi løper videre med samtalen. Malin er i dag 22 år gammel, og kjører for laget Keukens Redant. Når dette bladet kommer ut er hun på vei til Belgia for å starte sesongen, det første løpet hun skal kjøre er intet mindre enn Omloop het Nieuwsblad. Malin snakker i en blanding av en som har levd nomadelivet i mange år, en student og en naiv interrailturist. Midtveis i det siste året på videregående tok hun turen til Nederland. Sykkel-Norge var verken stort eller utfordrende nok for en med målsetninger. Men på veien til å kjøre de store løpene må en akseptere litt av hvert.

– For to år siden bodde jeg i mye rart. Kanskje det er naivt, men jeg trodde alle I-land var som Norge. Det er mange som ikke har varmtvann og mange som mangler en planke i trappa, og det er helt vanlig. Jeg skulle hatt bilder egentlig. 

– Hva var det kjipeste bostedet du har kommet over?

– Jeg tror det var da jeg bodde i Rotterdam. Det var i et hasj-strøk, hvor hun som bodde der hadde fått leiligheten fordi den hadde stått ute veldig lenge. Det er en gammel regel som er slik at en kan bo gratis i sånne leiligheter, jeg kan ikke helt reglene altså, men noe sånn. Hun bodde der i hvertfall fordi hun fikk muligheten gratis. Når hun skrudde på varmtvannet var det en flamme inni en boks, det har i hvert fall jeg aldri sett før. Jeg bodde på loftet hennes, og jeg tenkte at er det ett sted det spøker i verden, så er det her. Det var ikke noe lås på døren heller, så om en av alternativtypene som bodde under ville gått opp, kunne han bare gjort det. Jeg kjente meg utrygg. Men en kan ikke være veldig redd, da blir alt skummelt. 

– Her sitter jeg, og jeg reiser ikke en kilometer med mindre jeg er garantert et greit hotell..

– Det er ikke noe fasiliteter å snakke om altså. Første sesongen bodde jeg også overalt, en venninne det rittet og en annen venninne det andre rittet. Jeg bodde litt hos laglederne og litt forskjellig, men det som var fint det første året var at det var en svenske jeg var litt mer med. Men i det siste har jeg hatt det veldig bra, for nå bor jeg hos han som eier laget.

2019-sesongen blir altså Malins fjerde strake sesong for en blanding av norske og utenlandske klubber. I Norge har hun som senior kjørt for CK Victoria. I utlandet kjørte hun først to år for det nederlandske laget Swabo Ladies, før hun nå tar fatt på sin andre sesong for det belgiske laget Keukens Redant. Grunnen til at hun i første omgang ville ut, var enkel. 

– Jeg tenkte at «nå må jeg tenke hva jeg skal gjøre videre. Blir jeg i Norge nå, er det fem ritt i året, og kanskje noe med landslaget om en er heldig». Men når du er førsteårs senior forventer en ikke å få til så veldig mye heller. Jeg tenkte at jeg måtte ta ansvar for min egen utvikling. Jeg sendte mail til ulike lag, og kom i kontakt med treneren på Swabo. Jeg kjørte et juniorritt samtidig med at vi var i kontakt, og kjørte ganske bra. 

– Er det ikke mulig å bli en god rytter på damesiden bare ved å kjøre i Norge, for en norsk klubb?

– Jeg føler at hvis du blir i Norge, så blir du fort bare i Norge. Det er en veldig forskjell på å kjøre norgescup med maks 50 ryttere på bred vei, og kjøre i Nederland på en gangvei med 200 stykker. Det er mye en skal lære om å komme seg frem og kjøre teknisk. Det er veldig fint å få inn tidlig, uten å måtte prestere også. En må finne seg noe, men det er ikke bare bare. Hvis man har noen man kjenner som er et sted, gå via dem, det er mye lettere. Det høres litt korrupt ut, men det er sånn det er. 

– Ryttere som vurderer å gjøre det samme, hva bør de tenke gjennom før de prøver?

– Si det? En har ikke noe å tape. En blir tøff av det, og en opplever veldig mye. Jeg har jo lært mye gjennom alt jeg har gjort, og det gjør meg ikke noe svakere. 

– Var du aldri redd?

– Nei. Men jeg er den vimsete rytteren, så jeg har gjort mye rart. 

– Vimsete i feltet?

– Nei, i feltet har jeg kontroll. Men jeg har bestilt flybilletter til feil steder og sittet på togstasjoner i seks timer, mistet fly og gjort alt en skal gjøre. Det har hendt at det ble treningsleir andre steder enn jeg hadde tenkt også. Derfor er det kanskje litt dyrere for meg, for jeg har alltid minst en overraskelse hvert år. I fjor reiste jeg hjem før jeg skulle, og da jeg var på flyplassen i Brussel klokken seks skjønner jeg bare ikke hvorfor flyet mitt ikke går. Da oppdager jeg at jeg har bestilt billett feil vei. Jeg skulle bare ikke tilbake igjen til Belgia, og da kostet det meg 4000 å komme hjem. Litt sånn hører med. 

– Du sitter jo her nå så.

– Ja, det går som regel bra. 

– Men hva skal til for at du fortsetter karrieren i mange år til?

– Jeg tenker at jeg holder på så lenge jeg syns det er gøy, og det gir meg noe. Hvis det er ti år så er det ti år, hvis det er tre år så er det tre. Ellers så håper jeg jo sesongen blir bra og at jeg skal ha muligheten til å gå ut snart.